SATAN GÅR STADION

Ghost trollbandt et utsolgt Rockefeller for litt over en uke siden, før de tok turen til Bergen, Stavanger og Trondheim, i sitt første fremstøt som Norgesvenner. De maskerte satanrockerne, som har mere til felles med Thin Lizzy enn Gorgoroth, er i følge seg selv på vei opp til stadionbandtilværelse om et par år. Etter seansen på Rockefeller ble det ekstra tydelig at det er der de hører hjemme. Hele konseptet rundt dem, den sakrale stemningen, de grandiose riffene, maskene. Alt er som skapt for å være verdens største kultband. 

I mellomtiden møtte NATT&DAG et maskeløst Ghost-medlem i turnébussen. Vi trodde først det var en promotionmedarbeider fra plateselskapet i Sverige. Noe vi enda ikke har fått motbevist, men i følge sikre kilder var det selveste erkebiskopen av helvete, Papa Emeritus II vi snakket med. Noe mere skal vi ikke røpe, vi vil nødig at NATT&DAG-kontoret skal forbannes og forsvinne ned i en malstrøm av svart magi og ende opp i helvete. Papa, hvis det var han da, var pratsom, og gikk i dybden på hvordan det er å spille i et så populært band som Ghost, uten å kunne si det til noen. 

Ghost - Secular Haze 

embed:http://www.youtube.com/watch?v=vyQZ13jobIY

Deres første album var kraftig planta i 70-tallsrocken, denne gangen var det flere som følte at utviklinga hadde gått litt kjapt, og at det var litt annerledes sound. Hva er planen fremover, reint musikalskt?

Vi holder jo på å skrive tredjeplata nå, så jeg vet hvor vi skal. Men jeg synes ikke det er så stor forskjell, altså. Den forrige skiva var jo også ganske lik. Den har jo sine Lizzy-momenter og Uriah Heep og sånn. Selv om jeg vet at det var litt andre lyder så synes ikke jeg selv at det var så innmari annerledes. 

Det virker ikke som om noe er lagt til tilfeldighetene i Ghosts karriere. Hvor langt fremover har dere tenkt? 

Akkurat nå så er vi ferdig med album nummer fire, så begge de to neste platene vet vi eksakt hva vi skal gjøre på. Etter det så får vi se om det enda er kult. For vi vet jo også at dette er et veldig tjatigt band. 

Tjatigt?

Tjatigt, altså det er veldig, eh, mye for folk å behøve å holde på med. Og det er veldig mye for oss å holde på med. Om alt går etter planene så kommer vi jo til å slippe disse skivene med påfølgende turnéer fram til 2017. Og en gang rundt den tiden får man vel se om vi kommet fram dit vi skal? Kan vi fortsatt gjøre noe nytt? For er det en ting som vi har bestemt, så er det at det her bandet får ikke begynne å dale. Merker vi at det daler, så drar vi pluggen. Da er det ikke verdt det, for det er så jævla mye å holde styr på allerede. Tanken har hele tiden vært at vi skulle bli et stort produksjonsband. Har vi ikke blitt det innen fjerde plata, da driter vi i det. 

Så målet er å spille i Oslo Spektrum neste gang?

Ja, kanskje ikke neste gang. Vi må jo spille på Sentrum Scene først. Men Sentrum Scene, og så Spektrum. Da er vi i mål. Så får vi se. 

Dere slapp jo EPen If You Have Ghosts her om dagen, som besto av coverlåter av fire mildt sagt forskjellige artister. Kan vi ta kjapp gjennomgang, siden vi har ikke rukket å anmelde den enda? Roky Ericksons tittelspor er vel den mest innlysende?

Ja? Betyr det at de vet om det?

Ja, altså predictable eller obvious.

Ja, for oss i Skandinavia så er det jo det. i USA så er han jo ikke på langt nær like kjent, så for dem så er det jo veldig alternativt og kanskje merkelig. Og det er jo litt tragisk på sett og vis, siden han er amerikaner. 

Jeg tenker jo på andre svenske band, som for eksempel Witchcraft som har gjort coverlåter av ham før, og nesten baserte karrieren sin på han ei stund.

Ja, det er det sikkert. Entombed, fremfor alt. Jeg vil jo si at de fleste mennesker som ikke var store garasjerockfans på 80-tallet, oppdaget Roky Erickson via Entombed og deres versjon av “Night Of The Vampire”. Det var da underground metal oppdaget ham. 

Entombed - Night of the Vampire 

embed:http://www.youtube.com/watch?v=qNykzF4hZ8A

ABBA er jo deres A-ha. Hvorfor akkurat denne?

Vi synes bare det var en kul låt som vi kunne gjøre noe med. Vi hører jo på veldig mange forskjellige musikkstiler. Og nå har det blitt en liten hobby med hele denne covergreien. Det begynte jo med  The Beatles og “Here Comes The Sun”, og den var vi veldig fornøyd med, og så balla det på seg. Til neste plate nå så sitter vi virkelig og bare “faen, nå skal vi virkelig finne noen knasiga prylar her”, haha.

Apropos knasiga prylar. Da jeg var dj på fritidsklubben i 1992 så spilte vi mye Army of Lovers, og jeg har vel ikke hørt det siden. Hvor kom det fra?

Haha, nei det var vel en diskusjon som alle andre, og så var det noen som sa at vi burde gjøre noe Army Of Lovers. Så da pratet vi om “Crucified”, “Obsession” og “Candyman Messiah”. Jeg synes egentlig “Obsession” er en bedre låt, det er jo en kjempevakker ballade som vi skulle kunne gjort noe kult med. Men vi trengte en smackig låt. Kanskje vi gjør “Obsession” senere. Men klart, man gjør det jo litt fordi at det er mange heteroseksuelle metalfans som ikke helt takler det.

Army of Lovers - Crucified 

embed:http://www.youtube.com/watch?v=EdooYar_A6g

Litt av tanken man får når man ser valgene deres, er nettopp at dere synes det er gøy å irritere metalpurister?

De som oftest reagerer negativt på sånne ting, de liker som regel ikke oss i utgangspunktet. Ettersom de jo er puritanere. Hvilket er jævlig interessant, med tanke på at hele vår musikkstil, hele vår alternative bevegelse, når vi snakker om punk og metal og alt det her, skal vel nettopp ikke være puritansk. Det går jo i mot hele ideen. Men jeg driter i det, jeg kan min metal, jeg kan min punk. De trenger ikke fortelle med hva man får og ikke får gjøre. 

Dere runder av coverlåtene med Depeche Mode. Er det et viktig band for deg eller dere?

Jeg synes Depeche Mode er et veldig bra band. Det er mange rockeskaller som synes at, hva heter den skiva fra 1992-93? Den med “I Feel You” og “Personal Jesus” på? (Han blander, de er henholdsvis på Songs of Faith and Devotion, 1993 og Violator, 1990. journ. anm.) Gitarskiva. Når den kom så var det mange metalkarer som synes at Depeche Mode var et bra band, plutselig, for de hadde fått seg elgitarer og, hår. Det hadde vært for trist å kjøre noe fra den plata da, for det er gjort til døde. Det er mye kropp på de låtene, mens “Waiting for the Night” er en konstig låt, orginalt. Den er jo helt blippety-blopp, masse synth og støy i bakgrunnen og sånt. Det var mye å ta av, for oss, rett og slett. 

Depeche Mode - Waiting for the Night 

embed:http://www.youtube.com/watch?v=_prY01lZYE4

Det er ekstremt mye spekulasjoner rundt Ghost, og hvem dere er. Alle vet dere har spilt i andre band før, og mange har sin egen teori om hvem det er. Hva er det villeste bandet dere har blitt beskyldt for å være? Army Of Lovers?

Nei, men det har vært mye merkelige spekulasjoner. Det mest interessante er jo at i denne tid, når alle mer eller mindre har internett i lomma. At de ikke benytter seg av det, og dobbeltsjekker fakta med en gang. Det må jo være han, sier de, og så kan de jo se at den artisten de prater om har vært ute på en totalt diametralt motsatt turne, samtidig. 

Hvor hardt er det å holde identitetene deres skjult? Og hvor viktig er det?

Egentlig så er det mest for fansens skyld. Vi er jo ikke anonyme fordi at vi er blyge eller asosiale eller fordi at vi ikke kan stå for det vi gjør. Det var jo bare for at det skulle være et interessant element i liveshowene våre. At man ikke vet hvem det er som står der. Derimot så synes jeg det er en ganske stor forskjell på å være maskert og å være anonym. Jeg bruker å dra en ligning, du vet hvem Darth Maul er, fra Star Wars?

Ja, så klart.

Hva heter han, hva heter skuespilleren, vet du det?

Øøø…

Sant, og han er jo ikke anonym. Du kan jo google han, og så kommer det opp på Wikipedia med bilde og alt. Men man vet ikke hvem det er, for hans karakter er såpass kjent. Og vi prøver å tenke litt sånn at så lenge ikke vi endrer oss og spiller uten masker og sånn, så gjør det jo ikke noe om folk vet hvem vi er, egentlig. Men folk beskytter oss jo. Hvis folk står utenfor og vil ha autografer så sier vi “ok, men ingen bilder”. Og da gjør de ikke det, som oftest.

Darth Maul 

embed:http://www.youtube.com/watch?v=NQxrJBNQg4A

Kiss hadde jo en motsatt greie hvor de ble forfulgt av paparazzis og ble avslørt. Det er ikke noen sjanse for at dere gjør som de gjorde på Lick it up, og tar av dere maskene og spiller uten?

Nei vi vil ikke gjøre det. Jeg synes ikke det finnes noen som helst egenverdi i det. Annet enn at det kanskje hadde vært bekvemt. 

Kiss - Unmasking 

embed:http://www.youtube.com/watch?v=9_zsqTqgBTk

Hva er de største fordelene og ulempene med å være anonyme, reint praktisk?

Praktisk sett så er det jo ganske problematisk hele tiden. Man blir unødvendig, ikke direkte folkesky, men man blir på en nesten Prince-aktig måte opptatt av diskresjon. Altså, hvis jeg går ut av bussen og noen ser meg, så sier jeg jo ikke at det er meg, jeg bare forsvinner så fort som mulig. Man oppfattes som asosiale. Og det er for eksempel veldig mye jobb når vi er på festivaler. Det kan aldri stå Ghost på backstagedøra vår. Kommer vi dit og det står Ghost der, så blir vi divas og ber de om å ta det vekk, haha. Så skriver vi noe annet, så klart. Det er veldig knepigt.

Før var det også et problem sosialt. Nå vet alle hvem vi er, i vår private sosiale sfære. Men det er slitsomt når man er hjemme for en gangs skyld, og man er på kompisfest. Og så er det noen der som man ikke kjenner, altså kompisens kompis. Og så kommer man til det at de spør hva man gjør, og da svarer man noe sånn som at “Nei, jeg driver enkeltmannsforetak, med, du vet, evenement”. Ingen løgn, sant? “Det er mest andre steder, da, vi reiser rundt og gjør events, det er ikke så kjempekult, da, hva gjør du?” Og så kommer det en annen kompis fram og roper at jeg er med i Ghost. Da blir det fort litt pinlig stemning, det blir så jævla tøntigt. Men det der det vokser man jo fra etter en stund. Nå er det sånn at alle som behøver å vite det, de vet det.

Ghost - Monstrance Clock 

embed:http://www.youtube.com/watch?v=Dxr5sKyK8ys

Det er vel en del ting man går glipp av, som artist?

Nå skjønner jeg ikke.

Du går glipp av masse ting, i artistlivet?

Nja, nå turnerer vi jo så mye som vi gjør, så da får vi en del gratis uansett, synes jeg. Vi er jo ofte i sammenhengene der det skjer ting. Det er mulig at om vi skulle gi oss nå, slutte å turnere, og ikke lenger befant oss i hendelsenes sentrum, på samme måte som når man er på turne. Da tror jeg at det skulle bli vanskeligere, spesielt for enkelte av medlemmene som er veldig ugjenkjennelige. At man ikke får den feeden man er vant til. Da kan jeg tenke meg det kunne blitt et større problem. Nå får vi tilstrekkelig til at man, føler seg kjent, om du skjønner. 

Ja, det er jo en slags rus.

Ja, det fins jo en egenverdi i det å bli gjenkjent. 

Det mest interessante med dere for meg, er det åpenbart enorme interessefeltet innenfor musikk, hva slags musikk er i rotasjon i turnébussen? 

Det er mye morsomt. Vi hører på alt mulig forskjellig. Vi hører veldig mye på elektronisk musikk, faktisk. Ellers alt fra Abba til Venom. Noe er veldig eklektisk, kanskje, andre ting langt der i fra. Vi liker også Daft Punk, som alle andre. 

embed:http://www.youtube.com/watch?v=Z9asApjvbLg

Føler dere at dere slipper billig unna med det satanistiske budskapet deres? Det er jo mildt sagt flagget ganske høyt, og dere beveger dere ikke bare i den satansiske black metal-undergrunnen, men spiller i mere tradisjonelle rockesettinger?

Ja det synes jeg. Det er nok fordi at vi hele tiden har beveget oss i de hippe, bevisste sfærene. Vi har jo befunnet oss i en ganske medveten, ikke mainstream, men en slags midstream om man kan si det. Men i tilfeller hvor vi har eksponert for et større publikum, som i Brasil. Der fikk vi en litt annen reaksjon. Vi hadde blitt vist på primetime-tv og alle hadde sett det. Da merkte man at, oj, liksom. 

Ja, ser for meg at de mer katolske landene kan by på større problemer.

Sant. Brasil er jo rimelig reliøgst, så det var veldig annerledes. Men vi spiller jo veldig mye i en veldig sekularisert verden, om ikke annet så spiller vi i kretser som er det. Det blir liksom aldri den verste problematikken. Så ja visst, vi har sluppet billig unna.

Sverige er kjent for å ha noen av de største pådriverne for den ekte, sataniske black metalen, og holder tradisjonen sterkt i hevd med band som Watain. Hvordan står dere i relasjon til disse? 

Vi er veldig gode kompiser med dem. Men jeg tror at veldig mye av den der ortodokse, svarteste black metal-grupperingen, med band som Watain, Deathspell Omega, Devil`s Blood og sånn, står for en ganske annen vinkling. Det er store forskjeller. De er mer opptatte av å forklare sin religion, og skape sin egen høytid rundt det. Mens Ghost handler mere om å speile religion, i sin alminnelighet. Det er bare at vi estetisk har valgt å gjøre det på en måte som vi synes er er morsom. Som vi synes er kul og interessant. Djevelen er jo den mest artistiske, det er jo den skapende siden (i religion, journ. anm.).  Der tror jeg det er en stor skillelinje. Personlig så vet jeg at selv om vi kanskje skriver på forskjellige ark, så har vi vel en lignende filosofi på en del ting. Faen, det der er så jævla vanskelig å si, altså, men. Vi har veldig lik bakgrunn i alle fall, og så har vi bare utviklet oss i forskjellige retninger. Kan man si.

Få med deg Noiseys minidokumentar om bandet: