Clik here to view.
Jonathan Rafman (f. 1981)
Født og oppvokst i Montreal, hvor han også arbeider.
Mastergrad fra School of the Art Institute of Chicago i film, video og nye medier.
Hatt soloutstillinger ved anerkjente gallerier som Zach Feuer i New York, Seventeen og Saatchi i London og Future Gallery i Berlin.
Denne måneden er hans arbeider representert av forskjellige gallerier under Art Basel-messen
i Miami.
9-eyes.com - koolaidmaninsecondlife.com - brandnewpaintjob.com
– IF I FELL INTO this water, would I die?
Et par spisse lakksko, for øyeblikket matchet med et sett prangende tennissokker, begir seg nølende utover bryggekanten i fergehavnen. Det er iskaldt ute, og lukten av fisk er den fremste indikatoren på hvor autentisk Oslo-utflukten til det sesongforlatte ødelandet er.
Jon Rafman, den 32 år gamle kanadiske samtidskunstneren, har sett hele verdens kriker og avkroker – men stort sett bare med virtuelle fremkomstmidler. Han er posterboy for diskursen kunstverdenen har døpt “post-internet”, og er for celeber å regne i hardcore videogamer-miljøer.
I løpet av bare få år har Rafman posisjonert seg som en av nøkkelpersonene i samtidskunsten, men akkurat nå er han bare en forfrossen, ubekvem kanadier, fanget i en perfekt storm av fashion faux pas og filosofisk kontemplasjon med den isgrå “aslofjoooååården” som kulisse. Han har vært her før. Men bare via Google Street Views bilkamera, og trolig uten frykten for å drukne.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Gjennom sitt pågående prosjekt9-Eyes har han fått internasjonal anerkjennelse og oppmerksomhet. Rafman har saumfart Googles bildetjeneste Street View etter spektakulære, forstyrrende og utrolige bilder tilfeldig fanget av tjenesten, som han har tatt “screenshot” av og stilt ut. Det har blant annet bragt ham inn i det gode selskap som en bestanddel i den toneangivende Saatchi-samlingen, og gitt ham solo-utstilling på Palais de Tokyo. Oslo-besøket er selvfølgelig også bare en brøkdel av verdensturneen som snart kulminerer i den årlige kjendisfesten og salgsmessen Art Basel i Miami.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
RAFMANS KUNSTNERSKAP VISKER ut linjene mellom det virtuelle og det reelle, og har truffet den nerven som alle kunstnere drømmer om å røre ved en gang i løpet av karrieren. Det skyldes kanskje hans kunstverks evne til å være en hybrid av videospillentusiasme, filmkunst, hobbyantropologi og filosofi.
– Jeg synes det er noe iboende interessant med selve ideen om Google Street View. Det er noe ved dette kameraet som fanger hver eneste gate i den frie verden, og på sett og vis fungerer det som uttrykk for hvordan mennesker drives av en voyeuristisk lyst.
Google Street View er et uttrykk for hvordan mennesker drives av en voyeuristisk lyst.
– I dag kan hvem som helst være en voyeur. Vi klarer ikke å unngå det. Og det oppstår en merkelig spenning mellom vårt blikk og det robotiske kameraet som fanger disse sensasjonelle bildene. Hovedårsaken til at jeg synes 9-Eyes er et forlokkende prosjekt, er at det er noe sublimt ved det: Aldri før i historien har noen tenkt på at vi kan kartlegge hele verden i bilder, og systematisk arkivere det. Mitt arbeide etterstreber å peke på det sublime ved dette arkivet.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Har du blitt møtt med neser som rynker seg over opphavsrett-problematikk? Jeg synes ofte det virker som en frustrerende øvelse å skulle forsvare at man bruker funnet materiale på nettet, når det er liten eller ingen motstand mot det å skulle ta fysisk materiale som allerede eksisterer og bruke det i et kunstverk.
– Vel, i 9-Eyes bruker jeg kun screenshots, mens i de andre arbeidene mine hvor screenshots bare er en liten del av det, føler jeg i større grad at jeg tilegner eller approprierer, selv om jeg er usikker på om det er riktig ord å bruke. Det er ikke som om jeg tar noe, rekontekstualiserer det, og at det er hele arbeidet. Det er mer som om jeg mikser collager med annet materiale for å starte en samtale.
Mitt arbeide etterstreber å peke på det sublime ved dette arkivet.
– Dessuten tenker jeg at opphavsretten på internett er full av gråsoner, og ikke i nærheten av offisielle lover om opphavsrett. I dag har vi ikke en like monoteistisk kultur, full av kulturelle ikoner som var fremtredende på seksti-, sytti-, åtti-, og nittitallet. Vår tids språk er annerledes på grunn av internett, og fordi alt kan plasseres innenfor en egen nisje. Hver eneste subkultur er en dominant form for å oppleve en kultur som krever forskjellige tilnærminger enn appropriering. Selv ikke “remixe” fungerer. Jeg synes egentlig alle disse termene fremstår som daterte.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Kunsten din blir ofte karakterisert som “post-internet”. Hva tenker du om det begrepet?
– Det er en analogi jeg liker å bruke: Hvis du ser for deg tiden da bilen ble oppfunnet, var den en kjempestor del av kulturen. Det er den åpenbart fortsatt, men vi sier ikke at vi lever i “bilens tidsalder”. Det samme gjelder internett; vi hadde “internett-alderen”, og det er fremdeles en viktig del av livet vårt, men vi omtaler ikke nåtiden som det. Dessuten synes jeg at alle kunstnere i dag er post-internet-kunstnere. Og det sier jeg fordi malere, skulptører og de som bare er opptatt av rent håndverk, på en eller annen måte må være påvirket av internett.
Alle kunstnere i dag er post-internet-kunstnere.
– På én måte er det en god betegnelse, jeg liker det mye bedre enn for eksempel “web art”. Men når det blir forsøkt definert, er det allerede for sent, da er det dødt. Så jeg antar vi egentlig bare kan se ting i retrospekt, litt som Hegels kjente frase: “the owl of Minerva spreads its wings only with the falling of the dusk”.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Å forsøke å fange den “moderne opplevelsen” er drivkraften bak Rafmans arbeider. Men det dreier seg ikke utelukkende om et appropriasjonsspill med googlebilens bildearkiv. I serien Brand New Paint Job har Rafman lånt fra kunsthistoriens hovedpulsåre, og tapetsert interiør og rom – både fysisk og virtuelt – med kanoniserte malerier av Picasso, Matisse og O’Keefe. Dermed tvinger han maleriet inn i en dialog med design og peker på maleriets kanskje aller største frykt: å bli et dekorativt objekt.
Jeg er inspirert av det dikteren Baudelaire skrev om flâneuren og storbyen.
– Til syvende og sist var dette prosjektet en måte å utforske den stadig mer forsvinnende linjen mellom kunst og design. Jeg tar maleri og lager tapet av det, og gjør ellers funksjonelle møbler totalt unyttige. Det tiltaler meg å behandle maleri som et hvilket som helst digitalt bilde. For meg er det interessant fordi maleriet er så fetisjert. Det er den dyreste fetisjen på markedet.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Fetisjerer du noe selv?
– Ja, voyeurisme, og det er nok fordi jeg er veldig opptatt av fortellinger. Om ikke annet representerer selve handlingen av voyeurisme et slags narrativ i seg selv.
Rafman omtaler seg selv som en “virtual explorer”, et begrep som i aller høyeste grad oppsummerer essensen av hva hans kunstnerskap forsøker å belyse. Gjennom arbeidet Second Life utforsket han via avataren Kool-Aid Man – den ikoniske figuren til drikken med samme navn – hvordan enkelte subkulturelle fetisjer fikk utfolde seg i nettsamfunnet “Second Life”.
Rafman er opptatt av å finne det poetiske, og noen ganger det banale, i de enorme landskapene av virtuell underskog.
Med filmer og “guidede turer” i spillet, avdekket Rafman med en nesten antropologisk tilnærming en parallell digital verden hvor mennesker fikk utløp for kvelt seksuelt begjær. I “Second Life” er brukerne anonymisert og følgelig fri fra virkelighetens moralske pekefinger. Men Rafman er ikke interessert i å fordømme. Han er mer opptatt av å finne det poetiske, og noen ganger det banale, i de enorme landskapene av virtuell underskog.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Anser du deg for å være en slags form for antropolog?
– Nei, definitivt ikke. Det har hendt jeg har benyttet begrepet fordi jeg er en på utsiden som går inn i subkulturer og forsker på dem. Men jeg vier ikke like mye av tiden min til virkelig å studere disse kulturene som en antropolog ville ha gjort. Jeg er mer opptatt av å projisere meg selv på disse kulturene.
Det handler mer om noe poetisk enn akademisk.
For meg handler det mer om noe poetisk enn akademisk, og det er på et mye mer personlig plan. Jeg lager arbeider i en romantisk, men moderne tradisjon hvor jeg bruker denne virtuelle avataren til å utforske, og av og til blir jeg en ganske signifikant del av disse kulturene. Selv om linjene da viskes ut mellom utenforstående og innforstående, har jeg alltid en kritisk distanse hvor jeg aldri overgir meg totalt til den gitte fetisjen.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Du er snarere en moderne “flâneur” eller tilskuer?
– Ja, jeg er veldig inspirert av det dikteren Baudelaire skrev om flâneuren og storbyen. Bare forestill deg den nye moderne byen som oppsto på begynnelsen av attenhundretallet, og alle tingene du plutselig kunne foreta deg i løpet av én dag. Man kunne forelske seg på morgenen, lese en bok om filosofi på ettermiddagen og se en cabaret på kvelden. Livet vårt er ekstremt fragmentert, og selvfølgelig er det en enkel øvelse å kritisere, men jeg synes likevel det er noe utrolig vakkert ved det. Internett gjør det på et slags hypernivå: Du kan oppleve det fragmenterte livet – ikke bare i løpet av en dag, men på ett sekund.
Jon Rafman - 9-eyes.com - koolaidmaninsecondlife.com - brandnewpaintjob.com
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Foto: Bjarne Bare
Clik here to view.