Måtte legendene aldri få gjennomført sin plan - i Escape Plan er det god film på innsiden, men MacGyver og CGI utenfor.
Okei, okei, la meg ta dere med til… ikke Jessheim, men åpningsscenen i Escape Plan, der vi ser Ray Breslin (Stallone) i fugleperspektiv i ei fengselscelle på isolasjonsavdelingen. Det har vært "noe er i gjære"-musikk lenge, og det er blitt sakset hyppig rundt til forskjellige tilsynelatende nøye planlagte moves fra Breslins side. Nå sitter han altså på cella - og teller. Vi ser ham på overvåkingskameraet, og vi ser en kvinne tusle vekk fra en bil utenfor fengselet. Bilen eksploderer, og det reneste anarki bryter løs på innsiden. Vakter løper, fanger løper og hoier og brøler, brannvesenet er på vei og Breslin sitter fortsatt i ro, som en Danny Ocean eller som en Egon Olsen… ja, med den tilleggsegenskapen at han ikke står tilbake for å levere en kniv i en brystkasse.
Det er en god dose fristende å sammenligne Breslins regi av sitt prison break med Mikael Håfströms regi av filmen: Rolig kalkulert, nesten upåklagelig timet, med høy intensitet og enkelte øyeblikk hvor han leverer en kniv i brystkassa til… tilskueren, egentlig - om dette langskuddet av en metafor skal sitte skikkelig, for selv om dette er et høyst velkomment actionutspill, er det øyeblikk her som er til å få akutt tarmslyng av.
Etter åpningsscena viser det seg at Breslin er undercover fengselsutbryterekspert betalt for å teste fengsler, og når han i neste scene får et altfor godt betalt oppdrag, er det selvfølgelig altfor godt til å være sant. Han plasseres i et privatdrevet og hemmelig høysikkerhetsfengsel som er designet etter hans egen (faktiske) lærebok og fylt til randen av klodens verste menn. Breslin fatter raskt at dette ikke er noe blivende sted, men ingen kommer til utsetning når han spiller ut den avtalte nødkoden. Hvordan skal han kunne bryte seg ut av dette uutbrytbare… jeg mener selvfølgelig dette utbrytsikre, eller altså… dette fengselet som er skikkelig umulig å bryte seg ut av?
For å sitere mine egne notater: "For et herlig konsept! Hvem vil vel ikke se folk bryte seg ut av fengsel?". Det flommer ikke over av gode actionidéer i nåtidens "nå kommer endelig Fast&Furious 17"-virkelighet, så en idé som denne - hvor enkel den enn måtte høres ut - er et friskt innslag for oss som savner high concept á la 80- og 90-tallet.
Escape Plan er en knallfilm så lenge den holder seg innenfor fengselsmurene, for der har vi alt vi trenger. Vi har for eksempel en Jim Caviezel i storslag som drittsekkbestyreren som lytter til klassisk musikk, stopper ut sommerfugler, stadig tørker dressjakka med lommetørklet sitt og ser ut som en art director (fordi han er det - tro det eller ei). Vi har en Vinnie Jones i nestenkontrollert psykopatmodus (som om han har noen annen modus) bak en av maskene, en passe alvorstung Stallone hvis røst er i ferd med å nå bunnen av bass og en dare I say glimrende Arnold Schwarzenegger som stråler autoritet med hele seg og sitt kledelige smultringskjegg, har kvalitet framfor kvantitet på onelinerne ("You hit like a vegetarian") og på et tidspunkt gir oss et tyskspråklig anfall mange av oss har ventet og håpet på å få se i årevis. Det er heller ikke ueffent at selveste herr Jurassic Park, Sam Neill, leverer en real "jeg holder kjeft hele tida fordi jeg tenker så masse"-rolle.
Escape Plan byr på en råflott sci-fi-produksjonsdesign utformet i en kledelig "glassceller og gule diagonaler på innsiden av tom kornsilo"-look, komplett med fangevoktere med kjeledresser og svarte masketryner, samt fangebekledning med QR-kode på ryggen. Det skjerper fokus som satan at pratescenene nesten gjennomgående skytes i nærbilder, og det at lydbildet på innsiden av dette fengselet oppleves nærmest hermetisk lukket, forsterker den klaustrofobiske følelsen.
Så var det utsiden, da… huff, hvem skulle trodd at rutinerte Vincent D'Onofrio, 50 Cent og kjæresten til Michael Scott i The Office var en dårlig match? Hei-heeei! Det er nesten til å grine av, hver gang vi returnerer til kontoret til Breslins kolleger og får et nytt dødpunkt hentet fra sluttscenearkivet til MacGyver, med hjerteskjærende svakt spill og dialog som er alt annet enn musikk for ørene. Fest er det heller ikke i pupillene, når noen grandiose og sveipende kamerakraninger - deriblant én som skal være filmens virkelige money shot - gjøres uten kamera og uten kran, i grell CGI.
Så er det litt imponerende, da, at denne Stallone og Schwarzenegger-paraden blir det reneste Amnesty-oppropet av en actionfilm, som viser hvordan en amerikaner, en østerriker og en araber jobber sammen mot urettmessig strafferettslig behandling, og presterer å gi konnotasjoner til både Bjørneboe og Den arabiske våren i prosessen. Det gamle og ofte provoserende liksomargumentet “du må jo ta filmen for det den eeeeer” holder en sjelden gang - når bare filmen er god nok. Escape Plan er kanskje ikke virkelig god, men til sitt bruk er den virkelig god nok.
Martin Øsmundset