Heim for å spille orgel

Hanne Kolstø er ikke så langt unna å etablere en forholdsvis krevende tradisjon for sin musikalske solokarriere - hvert år bringer tilsynelatende med seg et nytt album. 

I dag slippes Stillness and Panic på Jansen Plateproduksjon. Denne gangen tok hun veien til Sykkylven, der hun har vokst opp, for å spille inn det meste av plata. Det tok Natt&Dag seg en prat med henne om. 

embed:http://www.youtube.com/watch?v=BRNr1mlj30Q

- Hvor mye av skiva tok du opp i Sykkylven?

- Vi spilte inn stort sett alt. Jeg bodde hjemme hos foreldrene mine i en periode, og fikk etter hvert tilgang til bedehuset. Det jeg gjorde der var egentlig tenkt som preproding av neste plata. Låtskriving og demoinnspilling. Men så har du et kirkeorgel der, og et steinwayflygel som låter helt fantastisk og gamle korpstrommer fra 50-tallet. Det er typisk Norge, plutselig finner du rom der alt du trenger står og støver ned. I tillegg var bedehuset rommet der jeg pleide å øve med barnekoret. Så da ringte jeg produsenten min, Øyvind, og han var ikke spesielt vanskelig å få med på det. 

- Så det var ikke planlagt å lage en skive i barndommens trakter?

- Nei - jeg liker ikke sånne ting. Det er ikke sånn at jeg leter etter noe å skrive i presseskrivet, liksom. Skiva kunne blitt skrevet og innspilt i Oslo også, det hadde sikkert blitt fint det og. Men jeg tenkte på det da vi satte sammen pressematerialet - platen ble innspilt i bedehus og jeg bor i Lofoten - det er nesten for mye. Jeg spilte inn en god del hjemme hos foreldrene mine også, og selv om det ikke var essensielt at det ble gjort der, i barndomstraktene, er klisjeer blitt klisjeer av en grunn også. Det er også en forskjell i hvordan du fokuserer. Etter en dag med innspillinger går du ikke akkurat på Revolver, på en måte - du stikker og fisker. 

- Du bruker hornorkesteret til faren din på skiva. Hvorfor det?

- Det er flott å ha med folk jeg er glad i. Jeg tror det faktisk er litt viktigere enn akkurat hva folk kan. Jeg pleier å bruke vennekor på innspillingene mine også. Jeg liker følelsen av å ha med folk fra livet mitt i musikken. Og det er ikke bare pappa i brassbandet det er den gamle volleyballtreneren min, faren til bestevenninna mi fra jeg var liten, rektoren fra barneskolen. Det er ikke det at det nødvendigvis alltid låter like vakkert, men det spiller ikke så stor rolle. Jeg gjør jo det meste selv. Og jeg liker best å være litt isolert, å være alene. Jeg er ikke alltid like bra på vennskap, og jeg tror jeg får folk litt nærmere på en måte jeg liker ved å bringe dem inn i musikken jeg lager. 

- Dreier det seg mer om hva du liker å fylle prosessen med, da, snarere enn hvordan musikken ender opp med å høres ut?

- Begge deler. Siden jeg skriver om det jeg tenker på, trenger jeg også at ting som skjer i produksjonen er personlige. Jeg hører med en gang når de greiene ikke svinger. Vi ender også ofte opp med å bruke ting fra Garage Band, opptak av klapping og hamring i bord jeg har gjort gjennom en mikk på macen. Vi kunne gjort det på nytt med en bedre signalkjede, men det er viktigere å bruke lyder som oppstår i øyeblikket. 

- Du har en høyre hånd på skivene dine, Øyvind Røsrud Gundersen. Hvordan funker det samarbeidet?

- Jeg tenker jo på Øyvind som min musikalske sjelevenn. Jeg har ikke vært borti noen som utfyller det jeg kan så godt. Så jeg tenker at de bare kommer til å fortsette en god stund. Førsteskiva vi gjorde var nesten kødd, det var bare noen innspillinger vi gjorde på kaotisk vis, hele indieklisjeen. Du hører at ting er blitt mer på stell etter hvert. 

- Har du falt inn i en rytme nå? Nytt år, ny plate?

- Jeg pleier å si at jeg har gjort 6 plater på 7 år [eller var det omvendt?]. Jeg vil ikke si “sånn skal det bli”, det kan bli krampaktig. Men det er litt sånn - nå er jeg godt inne i neste skive allerede, selv om den forrige ikke er utgitt ennå, og jeg har jo planlagt at den skal ut innen et år. Jeg ser på meg selv mer som en låtskriver enn en liveartist, så det er dette jeg gjør. Det er kulere å ha soundtracks for 2013 og 2014 og så videre enn å sitte og knuge på låtene, forkaste fem stykker og prøve å bygge opp perfekte album.