Sønnen til Gravity-regissøren gir deg Aningaaq, kortfilmen om inuitten som satte pris på at Bullock ringte for å ule.
I det følgende vil det hagle med informasjon om ting som skjer i Gravity, så om du er blant dem som fortsatt ser frem til kinoturen og derfor har tre fingre kontant plassert i hver av ørenes indre stigbøyler mens du baner deg vei gjennom massene som uhemmet lovpriser romthrilleren Gravity som om Kubrick hadde klatret opp av mulden og laget en oppfølger som fikk 2001 til å se ut som Plan 9 From Outer Space uten de imponerende effektene og de forbløffende skuespillerprestasjonene… så er du i feil såkalte artikkel. Flere kronglete formulerte spoiler alerts vil ikke bli gitt.
Så til saken: Sønnen til Gravity-regissør Alfonso Cuarón, en herr Jonas Cuarón, har gått hen og regissert en slags lillebror til attraksjonsfilmen Gravity, som far og sønn for øvrig snekra manus til sammen, uten at vi kan si med visshet hvem som er mest ansvarlig for den grelle dialogen. Aningaaq er kortfilmen om - du gjettet det - Aningaaq, mannen som dessverre for Ryan Stone ikke var kinesisk astronaut, men inuitt på Grønland. Det er Aningaaq som en periode i Gravity hører mayday-anropet til Stone, som etter å ha mistet et par kolleger og nesten gått av med døden selv et utall ganger, har innsett at hun ikke har nok drivstoff til å berge seg til den kinesiske romstasjonen og omsider er i ferd med å gi opp. Hun prøver å få kontakt med Houston en siste gang, men får altså i stedet kontakt med den virkelig ikke engelsktalende Aningaaq, som uansett får gjort fint lite for henne, der han sitter på ei kjelke i Sikvivitsoq-fjorden. Som han sier selv, er han jo dagesvis fra Qaarsut, som (for uinnvidde) altså er den derre bosetninga borte i Qaasuitsup, den kommunen med det litt pussige navnet der ute på den gamle Nuussuaqhalvøya på vestkysten av Grønland. Vel vel, nok geografi for skøyere. Her er filmen:
embed:http://www.youtube.com/watch?v=0zcYkuIzzy8
Da Filmpolitiet skrev om Aningaaq for noen dager siden, avsluttet de sin artikkel med å spørre om den kan stå på sine egne bein uten Gravity, noe den til nød kan, men helst ikke, og når vi nå engang har begge filmer her i eksistensen og det etter påsyn av begge vil være umulig å se den ene uten den andre i tankene, kan vi kanskje få lov å hevde at spørsmålet er litt irrelevant? At det (for satan) kan være hakket mer spennende å vurdere om de tilfører hverandre noe, i og med at det ikke er snakk om fan fiction her, men to sider av samme narrativ, banket ned av samme manusforfatter på hans trofaste Remington skrivemaskin (om det nå er en slik han skriver på), den som ble satt sammen av diverse deler nedarvet fra både mors- og farssiden gjennom generasjoner, som… nå sklir det ut. Vi må videre.
Aningaaq er (selvfølgelig) ikke den kjevesenkeren av en visuell og lydlig filmopplevelse Gravity er. Kortfilmen har - i mangel på en mindre billig lek med ord - atskillig mer bakkekontakt, eller gravity - hehe. Kameraføringen er ikke duvende og flytende (og vektløs) som i Gravity, men helt stativ-stasjonær, foruten åpningspanoreringen og avslutningstilten, bilder som skildrer isødet som et nesten like ugjestmildt, isolert og klaustrofobisk landskap i hvitt som motparten i svart. Cuarón junior klipper også mer enn pappa, som er viden kjent for sine la-ha-haange tagninger med imponerende, nærmest virtuose koreografier (jamfør Children of Men).
Aningaaq bringer til bordet en parallellhandling som er tilbakeholden ikke bare i billedspråk, men også i dialog og spill, og slik blir filmen en spesielt velkommen kontrast til Gravity, hvor pappa Cuarón rundt omkring samme tid når noen rekordfluffy høyder når Stone leverer en monolog om en rød barnesko under ei seng og avdøde kollega Kowalski gjør narrativt comeback i drømmesekvens for å gi tekniske tips og triks som beleilig nok hører hjemme i sjangeren “hvordan få fart på russisk romkapsel”. Bullocks klagesang blir interessant nok en sterkere opplevelse når vi får litt avstand til henne, for det å kunne observere at Aningaaq er så opptatt med å synge for kona og avkommet at han ikke engang prøver å høre etter når Stone sier hun skal dø i dag, det er virkelig trist som faen (beklager å gjenopplive den referansen).
I sin kjerne kan likevel Aningaaq påstås å være noe så enkelt som en historie om hvilke krefter som kan ligge i en god prat, eller - god prat er kanskje å ta i - en prat. I løpet av den skurrete ordvekslingen forstår ikke Dr. Ryan Stone stort mer av Aningaaq enn at Aningaaq heter Aningaaq, og Aningaaq tror doktoren heter Mayday. Likevel henvender de seg til hverandre sårt og oppriktig og med full åpenhet, Stone fordi hun skal dø i dag og veit det så altfor godt, Aningaaq fordi han virkelig burde få skutt den sjuke bikkja han er så altfor glad i. Sammen finner Stone og Ani styrke til å velge det som er faen så vanskelig - Stone velger livet og berger seg etter noen halsbrekkende manøvre, mens Ani velger det motsatte og maner frem nok bravur til å skyte hunden sin i ansiktet off-screen.
Foruten det subtile, trolig uintensjonelle "for hver oversentimentale Hollywood-monolog dør ett søtt husdyr"-budskapet, antyder Gravity og Aningaaq sammen at et menneske med et fjell å bestige (beklager, men ishaugen bak Ani er så iøynefallende at metaforen er vanskelig å unngå) ikke nødvendigvis trenger et annet menneske som forstår og motiverer, som gir råd og lover at ting skal bli bedre - det som skal til er kanskje bare et annet menneske, et med ører og stemmebånd. Noen å ule med.
Det vil ikke overraske noen om Gravity bader i Oscar-nominasjoner innen vi skriver februar 2014, men interessant nok var det lenge Oscar-rykter også rundt Aningaaq, som opprinnelig bare var tenkt å være tilbehør til hovedretten på DVD og blu-ray, men som sakte, men sikkert begynte å leve sitt eget liv på festivalene. Aningaaq ble ikke shortlista (og godt er det, for SÅ god er den ikke), men filmen tjener likevel som et utmerket bilde på statusløftet som har kommet kortfilmen til gode etter at det såkalte “nettet” kom og innførte raaabatt på distribusjon og slik forløste en virkelighet hvor det er plass til - og en voksende interesse for - små narrativer utenfor kinosalene.