Et stykke unødvendig og spekulativ hvit støy som aldri skulle vært laget

Unødvendig, spekulativ hvit støy.

“A day like today is not a day for soundbites – we can leave those at home – but I feel the hand of history upon our shoulders.” Så uttalte Tony Blair på en improvisert pressekonferanse i 1998, og ga verden et uforglemmelig, ikke-intendert parodisk soundbite til å illustrere den pompøse tomheten i politisk retorikk. Sitatet hadde passet perfekt inn i Den femte statsmakt, som har lignende utilsiktede morsomheter og sitater spredd jevnt utover. Hele filmen er bygd opp som en lang rekke overtydelig og påtatt tungtveiende momenter, noe som fører til at å se Den femte statsmakt er som å se en to timer lang trailer for Den femte statsmakt.

Det sies at en film avslører seg selv på hvor mye den benytter seg av bakgrunnsmusikk for dramatisk effekt, og her går den sammenhengende fra start til slutt. Å kalle det slitsomt er en underdrivelse.

For de som ikke vet, er dette en film om Julian Assange (Cumberbatch) og WikiLeaks’ utvikling til toppen av den politiske dagsorden. I et forvirret ønske om å portrettere Assange som en kompleks personlighet, fremstilles han vekselvis som genial frelserskikkelse og som arrogant, egosentrisk drittsekk. Noen nyanser i mellomsjiktet mellom disse to ekstremene er ikke å spore, og Den femte statsmakt er i effekt et karakterdrap av en mann som fortsatt befinner seg i politisk asyl hos Ecuadors ambassade i London.

At Assange selv har tatt sterk avstand fra filmen er muligens grunn nok til å avskrive den, men i rettferdighetens navn kan man kanskje velge å se den som ren fiksjon – eller? Der ligger problemet, uansett hvordan man prøver, er det vanskelig å unngå at filmen farger oppfatningen av reelle mennesker og betente hendelser på et vis man kanskje ikke er klar over selv.

Det gjør Den femte statsmakt til et stykke unødvendig og spekulativ hvit støy som aldri skulle vært laget.

Det gjør Den femte statsmakt til et stykke unødvendig og spekulativ hvit støy som aldri skulle vært laget.

Trond Gausdal

Premiere 22. november