Den friske mellomdistanseløperen på stafettlagets vinnerteam

“She must be eliminated”, sier Snow og gnir seg begjærlig i fingrene mens Katniss spenner buen. 

Der enkelte oppfølgere ender opp som komparativt kjedeligere ladestasjoner hvor sår skal gro og nytt drivstoff tankes, er Hunger Games: Catching Fire den friske mellomdistanseløperen på stafettlagets vinnerteam. Ikke først, ikke sist, men en vinner likevel.

Ni måneder etter Katniss og Peetas seier over Capitols groteske alle-mot-alle spill, samler skyene seg igjen. Katniss’ heltemot har generert håp, et nytt opprør brygger i distriktene, og President Snows skuldre er på vei oppover. Folket har fått et forbilde og Capitol bevrer. Enter Kvartsekel-spillet, en ny dødelig tevling for tidligere Hunger Games-vinnere. Mer brød, frykt og sirkus for å temme folket og en skreddersydd anledning til å myrde opprørsheltinnen på en politisk skånsom måte. “She must be eliminated”, sier Snow og gnir seg begjærlig i fingrene mens Katniss spenner buen. Igjen.

I likhet med den første filmen, er også dette manuset gjennomført med imponerende sans for dramatisk økonomi. En innledning akkurat lang nok til å kjenne på den ulmende uhyggen i Katniss’ bistre hjemtrakter, til å ane hennes uro og til å ha en viss innsikt i Capitols kompromissløse renkespill. Ingen overflødige scener, det potensielt melodramatiske forblir fraværende, og ikke én av Katniss’ tårer virker malplasserte eller unødvendige. Tvert imot bygges hovedkarakterene igjen rundt en sjeldent finstemt humanitet, genren til tross. Unge, brave helteskikkelser – ingen tvil om det – men også helter som tillates normal menneskelighet mellom transportetapper, show-seanser og hardkokt action. Som når Katniss etter hvert viser ømme følelser for Peeta, uten at det virker klamt eller forsert.

Igjen er det først og fremst Jennifer Lawrence’ rolletolkning som formidler spennet mellom dødslekenes absurditet og blodige alvor. Hun gruer, frykter og tar seg sammen, men klarer alltid å formidle omstillingen uten at den virker for enkel. Igjen overraskes jeg over alle nyansene i det steinhugde ansiktet. Også alle de andre karakterene finner sin plass. Også denne gangen er de godt gestaltet og gitt akkurat nok tid i rampelyset til å fremstå som helstøpte og nødvendige. Fra Madhatter-Effie til gamemaster Caesar Flicker (“Ha ha ha!”), til Katniss’ stylist Cinna (Lenny Krawitz). Liten spilletid, full valuta.

Bare slutten kunne jeg ha ønsket meg annerledes. Den kommer hakket for brått og litt for lett. Men en litt dårlig veksling er en bagatell, så lenge stafettpinnen alt hviler trygt i hånden til nestemann uten tap av kraft, fart og flamme.

Ragnhild Brochmann

Premieredato: 20. november