Provokasjonens dilemma

Hvor mye lakrissnøre er det plass til i den fitta da?

SEPTEMBER VAR MÅNEDEN for Teaterhuset Avant Gardens scenekunstfestival Bastard, som for øvrig stakk av med NATT&DAGs pris for Trondheims beste scenekunst i 2012. Om årets festival kan forsvare denne tittelen får bli enn annen diskusjon, men vi skal i alle fall by på et aldri så lite etterord.

Vi skal ta for oss en av yndlingsbeskjeftigelsene til mange nypressede kunstnerspirer så vel som gamle travere, nemlig provokasjon. I navnet “Bastard” ligger et ønske om å få slippe merkelapper, i å eksperimentere, men det assosierer også til noe utenforstående, uønsket og urent. Det kan gjerne bli brukt som skjellsord – din bastard! – og det er ikke bare hun Stark-dama i Game of Thrones som finner det overmåte provoserende.

NATT&DAG har vært på scenekunstfestivalen, og om vi ikke har fått med oss samtlige forestillinger, så bet vi oss fast i et par som på hver sin måte provoserer. Den ene er representert av en allerede bereist herremann innenfor kunstverdenen, Morten Traavik, mens den andre er laget av helt nyklekkede kunstnere.  

GODT ER DET at Kein Applaus für Scheiße er lagt til en fredag, slik at jeg og mitt gode selskap for kvelden kan holde oss fast i halvliterne våre mens østerrikske Florentina Holzinger og nederlandske Vincent Riebeek utfolder seg på scenen, noe de gjør til gangs. Her er nakenhet, kroppsvæsker og popkultur, i det hele tatt mye av det man umiddelbart assosierer med ordene “avant garde” og “performancekunst”.

Heldigvis har de også humor, noe som på mange måter fungerer som denne forestillingens livvest. Det hadde strengt tatt ikke gjort seg noe særlig om handlinger som det å la seg bli tisset i munnen på, eller det å spy på scenen, eller, for så vidt, det å spise lakrissnøre (eller tråd, eller hva det nå er) ut av underlivet på en kvinne, skulle bære forestillingen kun i kraft av sin støtende natur.

Greit nok at kunstnerne vil, slik det står i omtalen av stykket, “gjenopplive 70-tallets kropps- og performancekunst-kanon fra dens dype søvn”, men de greier å gjøre mer enn å vekke til live et gammelt spøkelse.

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Med sitt fokus på ungdommens hunger etter applaus og anerkjennelse, og selvsagt et godt lag med overdrivelser, gjør aktørene stykket gjeldende i dag.  Publikum ler og skutter seg om hverandre. Det som kunne blitt en flau affære blir dermed en lettelse med Holzinger og Riebeeks uhøytidelige tilnærming. Disse to aktørene har nylig snublet ut av en kunstskole i Amsterdam og inn i Europa på nyervervede kunstnerbein. Og jo da, de blir sett på som en av de mest provokative kunstnergruppene i Europa for tiden, og vi skjønner egentlig hvorfor.

DET ER LIKEVEL greit å påpeke at dette er begrunnet provokasjon, selv om de noen ganger balanserer helt på kanten av det som kan forsvares. Dét i seg selv gjør at disse rabagastene lykkes i å holde på oppmerksomheten vår. En stor overraskelse vil det ikke være, om vi hører navnene deres igjen i fremtiden (på godt eller vont).

Vi drikker opp, og applauderer. 

Likevel spørs det om det ikke fins en langt mer lokal kar som kan gi duoen konkurranse når det gjelder å provosere. Morten Traavik, med sin forkjærlighet for politisk utfordrende kunst, har terget på seg både statsministeren i Kambodsja og Civita med sine konfliktflørtende verk. Han ble for alvor kjent med sitt prosjekt Miss Landmine; fra krigsherjede land kjempet kvinner med amputerte bein som følge av etterlatte, udetonerte miner om å være den vakreste. Dette prosjektet var opprinnelig lovet støtte fra Kulturrådet, men lovnaden ble senere trukket tilbake.

Traavik ble beskyldt for å samarbeide med fienden da han i 2012 tok med seg et par nordkoreanske instruktører til Barentsregionen, for få de til å instruere det som blant annet var soldater fra garnisonen i Sør-Varanger i et større kunstprosjekt.

I skrivende stund er han i samtlige massemedier på grunn av sitt nyeste stunt: Til Bastard og Trondheim tok han nemlig med seg en gjeng stramme ungdommer fra musikkskolen Kum Song i Nord-Korea. Sammen med 8. klasse fra Steinerskolen i Trondheim laget de forestillingenWork in Progress, som ga et bilde av de to elevgruppenes hjemland. Premieren var lagt til 9. september, noe som, til alt overmål, både var valgdagen her hjemme og nasjonaldag i den Demokratiske Folkerepublikken Korea.

BARE Å HØRE“Nord-Korea” kan få enkeltes puls til å gå i hundre, men i Traaviks kunstverk, som med så mye annet, kan man finne flere lag med mening. For om ungenes forestilling beviste noe, så var det også hvordan de forskjellige landenes styre og stell påvirker sine unge borgere. Det er vel unødvendig å påpeke at kritikken mot autoritetene kom fra de norske barnas side. Mens storøyde, bitte små nordkoreanske jenter med musefletter danser og spiller musikk på et høyt nivå, gjelder det for oss tilskuere å ta på voksenbrillene og, i tillegg til å kunne sette pris på fremføringen, reflektere litt over hva vi faktisk ser.

Neste forestilling på Avant Garden er Vi er motorvei av Brødet & Eselet (NO). www.avantgarden.no //Olav Tryggvasons gate 5, Trondheim