"Jeg har tankemåten til en rapper, og en kvinnes sensivitet."

Søndagens fantastiske konsert på Rockefeller er unnagjort, og The-Dream sitter trygt i privatflyet på vei til en ny destinasjon med et ukjent beløp Live Nation-kroner i lomma. Men allerede før suksessprodusenten/R&B-redningsmannen plasserte føttene på norsk jord for andre gang, slo han av en hyggelig prat med Natt&Dag over Skype, hvor vi blant annet fikk plukket hjernen hans om faktorene for suksess, EDM-trenden som herjer i rap og R&B, “ballsy” singler, Snickers og hvorfor i all verden indie-hipstere er så glad i The-Dream og R. Kelly.

I fjor var du i Norge for første gang, og fikk desverre oppleve Oslo-sommeren på sitt verste. Men til tross for det elendige været, ga du alt for de få som hadde kommet for å se deg. Mange ble nok overrasket over at du tok jobben såpass seriøst. Er det trygt å si at du liker deg godt på scenen?
Helt klart. Det gir meg et annerledes utgangspunkt siden jeg har muligheten til å nå fansen hver dag. Man kan sitte i studio og forestille seg hva verden gjør, men før du faktisk kommer seg ut i verden, så kan du egentlig ikke vite.

Var det en av grunnene til hvorfor du ville bli en artist?
Den eneste grunnen til at jeg ville bli en artist, var bare fordi jeg ville vise fram sangene jeg hadde skrevet. Fordi enkelte låter hadde aldri blitt gitt ut hvis jeg ikke framførte dem selv. Så alle albumene jeg har sluppet er bare ad-ons til det jeg har gjort for andre artister. Men jeg er føler meg overveldet og velsignet over at "The-Dream" som et artist-brand har fått et liv i seg selv. Jeg gjorde det ikke for å bli en artist, men jeg ønsket det velkommen når det jo faktisk skjedde. Og hvis folk kjøper albumet mitt, så føler jeg at jeg skylder dem et show. Men jeg begynte definitivt ikke med det for å bli et kjent ansikt. Det var kun for å vise fram variasjonen i typen låter jeg kan lage.

Dine egne låter er vel både litt mer kompliserte og til og med krevende av lytterne?
Definitivt, og jeg har den konflikten gående hele tiden om hvorvidt jeg skal skrive noe enkelt eller noe man hører på om tre år og tenker "åja, det var det han snakket om. Nå forstår jeg det!". Jeg kjemper med det valget hele tiden. Og dette siste albumet, IV Play var en av disse albumene hvor det er spesifike ting….det er et spor på deluxe-versjonen som heter “Psycho”, hvor jeg snakker om en jente - men som et polstret rom i et galehus. Og det er min analogi for henne. Først og fremst fordi, ja du gjør meg gal, men ikke bare det. Det er hele deg, det at du er rundt meg får meg til å føle som om jeg er i dette stedet. Jeg vil ha det, og det er kjærlighet som fikk meg dit, men det er meg som forsøker å få lytteren til å tenke bredere. Ikke bare høre med en type tankegang.

Den første singelen fra IV Play begynner med linjen "I know they ain't gonna play this on top 40 radio", som vel er det motsatte av hva de fleste artister ønsker med en singel. Oppsummerer det på en måte artisten The-Dream?
Hehe, ja…og jeg er veldig heldig, fordi samtidig som jeg kan si det på min egen låt, men så kan jeg også skrive og produsere “Holy Grail” for Jay-Z, og den låta går i høy rotasjon på nettopp Top40 Radio. Så heldigvis har jeg muligheten til å gjøre det, og jeg har muligheten til å forstå at visse låter kommer med "tids-smak". Men det mener jeg at man kan være et spesifikt sted og høre en låt på feil tidspunkt, og ikke forstå den. Med R&B-låter, mer enn noe, er det mer en intim situasjon enn at man for eksempel kjører i bilen eller er ute og danser på byen. Og det er det R&B alltid har vært.

Den nye singelen din, “Too Early” er en rolig og trist blues-sang, noe som også føles ganske modig og utfordrene.
Ja, absolutt. Definitivt “ballsy”. Det var bare det jeg følte for å gjøre. Og jeg vet at jeg sikkert ikke kommer til å motta like mange kjedereaksjoner….du vet, når jeg hører på mange låter nå om dagen, så er det mange som har en disco/swing-feeling ved seg. Det er som da jeg jobbet på det første albumet mitt, hvor vi gjorde "Livin' a Lie" med Rihanna. Alle begynte å lage den type låter, og så ga jeg ut disco-aktige “Walking on the Moon” med Kanye West med sin Michael Jackson-påvirkning, og nå er det den typen låter folk ringer meg for, selv om det var fire-fem år siden. Så jeg setter meg selv i varmt vann noen ganger ved å være tidlig ute. Men den blues-inspirerte låta jeg lagde med Gary Clark Jr. er bare modig fordi jeg er den eneste mainstream R&B-artisten som ville ha gjort noe slikt. Men hvem vet, om to år kan andre kanskje gjøre to-tre sånne låter uten at det trenger å være et modig valg, selv om folk da kanskje har helt glemt “Too Early”. Men underbevisstheten husker.

embed:http://www.youtube.com/watch?v=ywJsSsX_4Bg

Ser du på deg selv som den eneste virkelige pionéeren i R&B akkurat nå?
Ikke den eneste nei, men jeg har en unik mulighet til å prøve ting. Grensen mellom å prøve og feile er så hårfin. Det ene sekundet kan man være et geni, og det andre ser du ut som en tulling. Det er bokstavelig talt så nært. Og jeg har ingen planer om å legge meg i midtfeltet når det kommer til musikk, så jeg gir ut låter som tester farevannet. Jeg er definitivt en pionéer, og forsøker å sørge for at jeg gjør de tingene, men jeg forstår at jeg er heldig siden jeg har en låtskriverkarriere hvor jeg kan så mine egne frø i jorda.

Jeg føler at ditt øye for detaljer, både når det kommer til melodi og tekster, er det som skiller deg ut i fra røkla. Er du enig i det?
Ja, for jeg har tankemåten til en rapper, og en kvinnes sensivitet. Og å sette de to tingene sammen er som å lage en god sjokolade. Det er som en Snickers. Har dere det i Norge? Kontrasten mellom det salte og det søte, som gjør den så god. Og det er det jeg forsøker å finne når jeg setter i sammen et album.

En annen konge av detaljer er R. Kelly, som sammen med deg er en type R&B-artist som forener musikkfans fra alle mulige sjangere. Hva er det med dere to som får så mye forskjellige folk - som nok ellers ikke hadde hørt på R&B - til å kose seg så med musikken deres?
Det er en indie-ting, og jeg aner ikke hvorfor. Vi har forsøkt å finne ut av det. Jeg er selvfølgelig glad for at det har skjedd, og at de er mine fans. Jeg tror det er innholdet i tekstene som trekker den crowden. Fordi musikalsk, som en R&B-artist, så holder man seg til det man gjør. Så fremst man ikke gjør noe helt annerledes og putter noe på albumet som vi begge vet ikke regnes som tradisjonell R&B. Annet enn det, så må det ha noe med teksten å gjøre, siden det er det eneste som skiller det fra en rap-fyr vs. en R&B-fyr. R&B må fortsatt være sanger, når alt kommer til alt. Og jeg tror at den kulturen ser inn i det og skrur tekstene fra hverandre for å forsøke å forstå hvor vi kommer fra. Det bidrar til at vi holder oss på tærne, og får oss til å fortsette å skrive gode historier.

Som du nevnte, er det mange artister som kopierer soundet ditt, og det politisk korrekte svaret vil vel være at imitasjon er det største formen for smiger, men er du enig i at mange artister tar for mange snarveier? Og plager det deg?
Nei, det plager meg ikke i det hele tatt. På en måte er ingenting er nytt under solen. På en annen måte finnes det kun så mye vei som en mann kan kjøre på. Så hvis jeg startet noe, og andre fortsetter der jeg sluttet….det er som et tre. Roten er fortsatt roten, men bladene som gror fra treet kommer hver sesong. Men treet er fortsatt der hele tiden. Så jeg kan ikke gjøre noe med det.  Jeg aner ikke hva slags blader som kommer til å vokse fram neste år. De kommer om våren, de er de nye artistene, og når høsten kommer, er de borte igjen. Og det er bare sånn det fungerer. Men forhåpentligvis faller de fra treet og skaper sine egne frø som vokser. Det er bare en snøballeffekt. Det gjør meg ikke noe større eller mindre enn noen andre, men det er bare sånn det er.

Når vi først snakker om snarveier, så har EDM vært stort i både rap og R&B de seneste par årene. Fra et kreativt ståsted, hva føler du om den trenden?
Vel, jeg har ingen tanker om det, annet enn….sannheten er at….siden jeg er en låtskribent…altså, EDM er en stemning. Et sted du kan gå. Fra et musikalsk ståpunkt, og siden jeg lager låter selv, så kan jeg egentlig ikke dømme det. Og jeg ville ikke ha gjort det heller, for all musikk noen lager som står dem nært, er flott. Men som en låtskribent…når det kommer til historien og folkene jeg har plassert i min, hva skal jeg si…hall of fame. Du vet, verdens Dion Warwick'er, verdens Otis Redding'er, the Sam Cooks, Lionell Ritchie'ne..som skrev alle disse fantastiske sangene. Noen sanger står tidens tann (Begynner å synge på Lionell Ritchies "Even Like Sunday Morning"). Det kommer aldri til å skje (med EDM). Og det er disse låtene jeg jakter på selv. Jeg er så blindet av det, at jeg ikke en gang kan se noe annet. Fordi jeg vet hva den låta betydde for den personen som gikk på jobb, eller for den personen i et forhold. Og hvis noen sier “Easy Like Sunday Morning”, den låten fra et lyrisk ståpunkt, melodiøst skrevet over en EDM-låt, så hadde vi hatt en annen diskusjon. Men jeg tror ikke at musikk kan overskride de grensen bare basert på musikk alene, så fremst det ikke er en form for orkester eller en type klassisk musikk. Og det er vanskelig siden de man spiller for….man må forstå at verdiene deres på akkurat det punktet i livet er litt annerledes. Det er veldig inn den ene dagen og ut den andre. Så når de begynner å danne familier og virkelig skape minner, så glemmer man den typen musikk. Det er det som var så bra med 80-tallet. Produsentene var så bra, at de nye EDM-låtene minner om låtene fra den perioden. Men det er bare toppene og tekstene fra 80-tallslåtene som er på toppen av EDM-låtene. Det er forskjellen.

Så fokuset ditt er en lang levetid for musikken din, og til og med tidløshet?
Definitivt.

Men er det noe man egentlig kan tenke på når man sitter der og lager musikk?
Å ja. Hele dagen lang. Jeg har alltid tenkt på det på den måten. Jeg vil bli husket slik Quincey Jones blir husket. Og det handler ikke alltid om å lage 1000 hitlåter. For det meste handler det bare om å lage fem av de låtene.

En ting  jeg synes er interessant, er hvordan enkelte dyktige artister aldri helt klarer å oppnå mainstream-suksess. Du har for eksempel jobbet med Ciara, som både har talent og utseendet i orden, men aldri helt har nådd toppen. Og det samme med Kelly Rowland, som du jo skrev “Dirty Laundry” for om nettopp dette temaet. Har du noen tanker om hva som gjøre noen talentfulle artister store og andre ikke?
Jeg tror det har mindre å gjøre med artisten, og mer å gjøre med at det bare er plass til én om gangen. Det er bare en av de tingene. Når noen står foran køen, så står de foran køen. Man må vente på sin plass. Men hvis noen desverre beholder plassen sin i 20 år, hva kan man vel gjøre med det? Hvis dette skjedde med meg, og jeg skrev disse sangene, men noen andre outshinet meg og var der først, så hadde jeg nok ønsket at jeg var født i en annen tid. Og det er egentlig det eneste jeg kan si om det. Jeg tror ikke det har så mye å gjøre med personen, for Ciara er super-talentfull. Alle disse jentene er det. Det er en grunn til at de er her. Veldig mange jeg jobber med har fantastisk arbeidsmoral. Men noen står først i køen, og det er bare sånn det er. Det beste med meg er at jeg aldri har villet være den personen, så det er samme for meg. Men hvis jeg bare var en R&B-artist, så ville jeg levd under skyggen til noen andre fra andre tidsperioder. Enten det er Usher sin skygge eller R. Kelly sin skygge. Man må vente til den skyggen flytter seg.

embed:http://www.youtube.com/watch?v=xuFUR6ZH5Zg

Du sa litt tidligere at du har sensitiviteten til en kvinne, og du har jo et veldig spesielt tak på dine kvinnelige lyttere. Jeg vet at mange er nyskjerrige på om du er den samme sensitive fyren fra tekstene dine i det virkelige livet?
Å ja, definitivt. Jeg er veldig sensitiv, og jeg er født i Jomfruen, så det er nesten dobbel-sensitivt. Men på en bra måte.

Så det er ikke vanskelig for deg å leve opp til låtene dine?
Nei, fordi jeg synger aldri om noe jeg ikke er. Og det er det jeg mener med at jeg har en rappers tankemåte.  Det jeg synger om er akkurat den jeg er. Jeg forsøker ikke å være noen andre. Hvis jeg har en aspirasjon om å bli noe, så forteller jeg det fortsatt ut i meg selv…"dette er det jeg vil bli". Men jeg er tro mot kjernen. 100% Dream. 100% av dagen.

Tekstene dine er veldig private, angrer du noen ganger på at du bruker så mye av ditt eget liv i sangene?
Neida, ikke i det hele tatt. Hva er vel livet hvis livet ikke blir fortalt? Jeg har et liv jeg er heldig å ha, en gave jeg er heldig å ha, og jeg sier så mye som jeg er komfortabel med, så lenge det selvfølgelig ikke skader noen rundt meg. Men ja, jeg slenger det ut der, fordi jeg føler at de fleste skulle ønske de hadde en scene her i livet, eller visste hva de skulle ha sagt i forskjellige situasjoner. Og heldigvis er jeg velsignet med å vite hvordan jeg skal uttrykke meg selv. Det er den eneste forskjellen mellom meg og de som kommer for å høre musikken min.

Med all denne ærligheten, har låtene fått deg i mye trøbbel med kjærester osv?
Selvfølgelig. Ingen liker å høre ærlighet. Ingen liker å høre at en mann er en mann, og at du ikke kan forandre ham. Du kan ikke temme en løve. Når man ser en løveunge, så er de så søte at du skulle ønske du kunne ta en av dem med hjem. Men du kan ikke gjøre dem tamme. Du kan ikke be om en konge, og så temme ham. Det er ikke sånn verden fungerer. Og det er ren, god, gammel ærlighet. Desverre er det ofte slik med disse vakre kvinnene, at de ser for mye på TV…mange av dem vokser opp med en idé om hvordan ting skal være. Og når du vokser opp med en idé om hva noen andre skal være, så later du som om du er Gud. Du later som om hver enkelt mann eller kvinne kommer til å være på den måten, når vi alle sammen egentlig bare er oss selv. Og den beste måten du kan være en venn og virkelig elske noen, er ved å la dem få være akkurat den personen de er, og elske dem for det.

Med tanke på ærlighet, så er det svært mange artister som bygger opp en falsk fasade rundt seg…
Vi kommer fra en kultur som er bygget av tanken på å “Fake it til you make it”. Heldigvis ser jeg både feilene mine og det flotte som har skjedd i livet mitt som den samme tingen. Hvis jeg ikke hadde en Ferrari, så hadde jeg ikke pratet om det i tekstene mine, eller latet som om jeg hadde det. Hvis jeg ikke elsket en jente, så hadde jeg ikke snakket om å elske noen i sangene mine. Men det er bare den jeg er.

På “Form of Flattery” fra 1977, konfronterer du mye av tullet i musikkbransjen. Har det vært vanskelig for deg å holde føttene på jorda etter at du ble kjent?
Nei, det er ikke vanskelig i det hele tatt. Hvis man står utenfor og ser inn, så kan det selvfølgelig enkelte ganger virke som om en person på dette nivået ikke har føttene på jorda, på grunn av hvordan media framstiller deg. Men jeg vet hvor mange mennesker jeg påvirker hver eneste dag, og jeg vet hvor mange familier jeg putter mat på bordet for. Hvor mange som er avhengige av at jeg går opp og gjør det jeg må gjøre. Så for å i det hele tatt tenke på å ha føttene på jorda, må du først av alt ikke forstå hva du betyr for andre mennesker på grunn av den gaven du har. Det er da jorda forsvinner under føttene dine. Jeg tenker på det der hver dag. Denne gaven kunne ha blitt gitt til hvem som helst. Den hadde ikke behøvd å ende opp hos meg. Men nå som den har det, er jeg nødt til å ta vare på den. Jeg må sørge for at noen ikke drar på jobben i morgen og kveler sjefen sin. At det å høre på en av låtene mine forhåpentligvis gir dem den roen de trenger den dagen. Jeg vet hvorfor jeg er her på jorden, så det er det som gjør at jeg har føttene trygt plantet på den. Jeg er prisgitt universet.

Føles alt det ansvaret også som en byrde?
Det er definitivt en byrde. Definitivt. Men man må se seg selv i speilet og si, “hvem bedre å gi den til?”. Og hvis man har fått en byrde, så har man nok også fått styrken til å håndtere den. Det er opp til deg selv om du velger å bruke den styrken til å bære byrden.