Som all god reality starter årets sesong av Robinson med å gi meg følelsesmessig ambivalens. Først den oppriktige gjensynsgleden under presentasjonen av deltakerne (“Er Alita med også, så jææævlig fett!”), deretter den påfølgende bekymringen over at jeg faktisk kjenner igjen alle deltakerne. Burde jeg disponert fortiden min bedre? Var det egentlig verdt å sitte hjemme i sofaen med hjemmelaget pizza og virkelighets-TV3 når jeg kunne vært ute på gamla stan og deltatt på søndagsquiz med kolleger?
Grublingen min blir heldigvis avbrutt av Tinas nasale stemme i et flashback til årets Paradise Hotel: “Han backstabba meg i ryggen!” Umotstridelig bevismateriale. No further questions, your Honor. Selvsagt var det verdt det. Tid er jo til for at jeg skal se på reality og la hukommelsen min suge til seg fjesene på disse deilige menneskene og deres idiosynkratiske formuleringsteknikker. Nei, her kan jeg trygt la den kritiske selvransakelsen hvile i 75 minutter.
Darwin og evolusjonen: jeg aner ikke hvem av dere som har skylda, men dere har skapt et jævla monster. Og jeg ELSKER det <3.
Som realitykonsept er dessverre ikke Robinsonekspedisjonen like potent som Paradise Hotel. Da førstnevnte kom for 14 år siden var reality et splitter nytt fenomen, vi så på konkurransen med genuin interesse. Da Parra dukket opp på norske TV-skjermer var realitysjangeren et velkjent og forholdsvis utvannet fenomen. Dermed tok produsentene det geniale grepet å tilpasse programmet til de erfarne realityseerne som hadde begynt å se på med ironisk distanse. Det resulterte i et metashow som hele tiden viser seeren at de har selvironi på sjangergrepene sine – og ler av seg selv sammen med seeren. Basert på første episode ser det ikke ut til at klipperne på Robinson unner seg det privilegiet, og med alle de fantastiske Paradise Hotel-sesongene sterkt i minne blir savnet merkbart.
Men det er nok av godbiter likevel:Carl Elias som viser hvor skapet (bambushytta) skal stå med sine Hakuna Matata-tatoverte armer. Poppe Senior som krokrygget og fortvilet prøver å få fyr på bålet mens skjeggsvetten renner nedover tennstikkene. Og kanskje min favoritt: Da Tina bryter mot Marit– i slow motion – under kappestriden, og Christer Falck kommer til syne i soft fokus i bakgrunnen med et episk og selvtilfreds reality in the making-glis mens Jesus-manken flagrer i vinden.
Andre fantastiske øyeblikk klarer jeg ikke engang å forklare hvorfor jeg elsker. Hvorfor er jeg konstruert sånn at jeg kan sitte å se en radmager Dennis (Poppe Junior) dunke en kokosnøtt mot en stein hele dagen lang? Jeg aner ikke. Men det kan jeg altså. Jeg trenger riktignok ikke se på det hele dagen, for det skal bare circa 20 dunk til før tomheten etter helgens mislykkede utelivseskapader forsvinner og blir erstattet av en varm og deilig følelse av menneskelig tilhørighet. Lite visste du, Dennis, at den kokosnøtten du sitter der nede i Malysia og dunker mot en stein foran TV-crewet er sjølve livet. (Og vips: der hadde jeg visst svaret på avsnittets innledende spørsmål likevel: Kokosnøtt mot stein-metaforer for livets uforløsende og repeterende motgang er rett og slett suggererende TV-materiale.)
Hvis jeg skal være litt kritisk i siste avsnitt, slik jeg lærte på Westerdals School of motherfuckings Communication, kunne kanskje avslutningsduellen vært litt mer TV-vennlig enn kniv på hånd-balansering. Men det blir selvfølgelig tilgitt når stekaren Carl Elias til slutt seirer, flipper kniven elegant over fra håndbaken til håndflaten, før han kaster den knallhardt i bambusgulvet og nonchalant utbryter “Survival of the fittest!” mens knivskaftet dirrer i forgrunnen. Darwin og evolusjonen: jeg aner ikke hvem av dere som har skylda, men dere har skapt et jævla monster. Og jeg ELSKER det <3.
Snackast til neste episode, mo'fos.
Bonus: For andre Paradise Hotel-elskere anbefales Jazzgeirs PH-oppsummeringer for Comoyo Filter.