Lite fengende ved reisens slutt
FOR Å FORTELLE NOE nytt og vesentlig om høyst klassiske, og høyst menneskelige problemstillinger, setter regissør Yaron Zilberman en middelaldrende og tett sammenvevd strykekvartett på scenen med en serie hvileløs Bach-stykker. Krevende musikk for å skape en intens, fortettet ramme rundt fire liv på vei inn i middagshøyden. En sentimental, men potensielt gripende idé, hadde bare manus vært like fyldig som musikernes notehefter.
Slik alles liv handler om kjærlighet og oppofrelse, samspill og sololøp, er profesjonelle musikeres karriere en case in point og et liv levd på spissen. Egendisiplin og samspill og tilbake til ensomheten igjen. Vakkert og poetisk. Rått og brutalt.
Utover det generelt unntakstilstandsmessige ved musikerlivet, legger Zilberman til følgende kompliserende bånd mellom aktørene: I sentrum, én felles farsfigur (Walken). På hans venstreside, hans “lånte” datter (Keener). Vis-a-vis henne, hennes ektemann (Seymour Hoffmann) og ved siden av ham, hennes tidligere elsker (Ivanir). En slank, hardhudet ener satt opp mot en fyldig og følsom støttespiller. En førstestemme mot en annenfiolin.
Så, idet kvartettens far, drivaksel og stoiske midtpunkt får diagnosen Parkinsons, bryter andre ulmende alderstegn opp til overflaten. Naturlige, smertefulle og smertefullt melodramatiske.
Der solide kammerspill skaver av til beinet, unndrar seg alt overflødig, og fremstår med fokusert kraft – som Bergmans Sarabande, for å ta et nærliggende eksempel – mangler A Late Quartet det mest nødvendige fundamentet. En stram, gripende måte å formidle en enkel historie på, karakterer vi føler for og hvis felles skjebne vi engasjerer oss i. Til tross for filmens tilsynelatende fingerspissfølelse – den maleriske New York-scenografien og den finurlige, men vellykkede castingen (hvem hadde sett for seg Christoffer Walken som cellist, enn si Philip Seymour Hoffman spille fele?) – mangler manus både dybde og farge. Intrigene er ikke spennende, sykdommen ikke knugende og deres felles reise ikke tankevekkende.
Manus mangler både dybde og farge
I fargeholdning, tempo, scenografi, og til dels handling, går tankene til Hanekes Amour. Lenger unna kunne Zilberman imidlertid ikke ha kommet. Den vesentlige kjærligheten er fraværende og de dyptloddende følelsene likeså.
.
Ragnhild Brochmann
Premieredato: 6. september