Stemmer!
For entusiaster, fanatikere og de sykelig besatte er det en nervepirrende ferd til kinoene for å finne ut om et elsket kildemateriale er godt forvaltet. Vi vet godt at vi kan bli møtt med alt fra en adaptasjonsteft på høyde med No Country for Old Men til en forglemmelse av at det fantes kildemateriale i det hele tatt, á la World War Z. Den første langfilmen om barndomsberikeren Albert Åbert, brakt til lerretet av Torill Kove, er heldigvis nærmest førstnevnte.
Albert ønsker seg en hund, men pappa mener han er for liten for ansvaret. Albert syns ikke det gir mening at han er for liten selv når han blir eldre, og begynner å vurdere andre veier til hund. En dag møter han en trollmann. Kanskje magi er veien å gå? Han oppdager dessverre at ikke alt kan løses med trolldom. Noen ting må en ordne opp i selv.
For det første må det sies om stemmecastingen at den, eh… at den stemmer! Kove & co har lett seg frem til Henrik Forsbak Langfeldt, som virkelig harAlberts stemme, og til Kim Haugen, som har pappas stemme, og så videre. Det er så en senker skuldrene hver gang en ny karakter (Viktor, Milla, Skybert…) kommer til orde, et slags “puh. Det stemmer også”-utpust. Unge hr. Langfeldt har også stemmen til Skybert, og han leverer en nyansering av Alberts stemme som fungerer godt for den gjennomsiktige vennen. Hallvard Lydvo bekler Trollmannen med besnærende tonefall, passe rusten røst og en viktig bestefar-ete inderlighet som gjør det enkelt å relatere seg til Alberts fascinasjon.
I Hokus Pokus Albert Åberg er utsnittene fargerike og streken enkel. Stilen er ivaretatt fra bøkene - og forsiktig videreutviklet. Detaljrikdommen er stor, det samme er lekenheten. Til stadighet appellerer Kove til skapertrangen vår ved å inkludere skissepregede elementer i bildene, for eksempel ei vannkran, en lekebil eller ei postkasse, som kun tegnes med svarte streker uten fargelegging. Slik blir fantasien en essensiell del av seeropplevelsen. Kanskje kan Koves lille appell til fantasien igangsette en liten animatørdrøm eller to der ute hos de lave masser?
Manuset av Hans Åke Gabrielsson og Tora Berg skildrer barndommens moralske kvaler med stor innsikt, og illustrerer godt hvordan små problemer kan fremstå monstrøse og uløselige for et barn. Mens de minste føler på Alberts problemer og undringer - som når sine høydepunkter i ei catchy, opposisjonell låt av Timbuktu og ei regnværsperle av Ane Brun – får de største en fin påminnelse om hvordan de minste fungerer: For et lite menneske som ikke har huslånsavdrag eller samlivsbrudd å sammenligne med, kan det å ha lånt pappas kikkert fra den øverste hylla uten å spørre om lov, bli en kolossalt tyngende affære. Pappas prøvende, hjertevarme innspill til Alberts oppførsel er moralske stoppesteder, og dette bidrar ytterligere til den skarpsindige brobyggingen mellom liten og stor.
Hokus Pokus Albert Åberg, som klokker inn på prisverdig nøkterne 72 minutter,har under Torill Koves regi blitt en sjarmerende, berikende og visuelt betagende film om den lille “skal bare”-gutten som har fått plass i høytlesningen på sengekanter i 29 land siden den første boka. Nå kan Albert innta kinosalene også - med stort og hevet hode.