Hva vi tilfører stykket? Ingenting!
DET RASLET I BUSKENE i en liten bakgård på Bakklandet i sommer. Oberon, Titania, alvene og atenerne, og ikke minst djevelen Puck, har lokket til seg utsolgte forestillinger i år igjen. Det var så mange triste tryner som ikke fikk billett til “En medtsåmmårnatts drøm” i fjor, at Rabarbrateateret så seg nødt til å sette opp stykket én gang til. Men nå er det stopp. På ordentlig.
NATT&DAG møter regissør Øyvind Brandtzæg i hjemmet han deler med Madeleine Nilsen, en katt, en hund og to åtte uker gamle babyer.
– Rabarbrateateret startet med at vi var en gjeng som hadde lite å gjøre en sommer, sier han.
– Det var jeg, Espen Børø, Petter Winther, Kathrine Strugstad og Stian Hovland Pedersen. Espen hadde noen Tsjekhov-stykker som han hadde oversatt til trøndersk, så vi satte opp disse på Antikvariatet (det het Rabarbra på den tiden), skikkelig fort og gæli. Det endte opp med å bli en kjempesuksess! Folk strømmet til, det var åpenbart et veldig stort behov for noe mer mainstream friteater i byen, men med profesjonelle krefter.
Hva med “En medtsåmmårnatts drøm“?
– Det var Madeleine sin idé. Hun likte så godt manuset, som er oversatt til sparbudialekt av Hans-Magnus Ystgaard. Så fant vi jo den fine beliggenheten for stykket. Det er bakgården til Espen, eller, det er egentlig kommunen sin. Men den hagen hadde bare blitt brukt til én ting tidligere, til grillfester med Espen Børø. Den er så nedgrodd at vi aldri har sett lekeapparatene som er der.
Hvorfor er Shakespeare aktuelt i dag?
– Shakespeare er aktuelt fordi folk trenger underholdning, gode historier og gjenkjennbare situasjoner. Selv om verdenen i “En midtsommernatts drøm” er ganske pussig, hadde det ikke vært artig om det ikke var gjenkjennbart. Hvis det er en politisk tanke bak, så er det vel noe med balansen i naturen.
Et miljøspørsmål, mener du?
– Det ligger langt bak, altså. Men samfunnet i stykket er i balanse, og styres av større krefter i naturen. Alvene er besjelingen av naturen. Dette med naturen som en bevisst aktør er en eldgammel overtro, men det er en overtro med en funksjon: Om du tror at skogen blir sint på deg hvis du hugger ned alle trærne, så hugger du de ikke ned. Noe sånt – men virkelig. Det viktigste er å fortelle gode, artige historier.
Hva mer handler stykket om?
– Det er jo en kjærlighetshistorie. Samtidig handler det om makt som blir avkledd; hertugen av Athen, Thesevs, tror han styrer og er sjef, men han er jo ikke helt det. Og så har du de unge atenerne som er så forelsket og tror de står over naturen og det meste. Så blir de avkledd. Akkurat det er nok veldig gjenkjennbart. Det er et fenomen som korresponderer og klinger veldig godt, særlig i komedie. Den eneste som ikke blir stående som en som har tatt feil her er Puck. Han er luringen som, selv om han faktisk tar mye feil, ikke blir avkledd. Han kjører sitt eget løp.
Hva tilfører dere stykket?
– Ingen ting. Jeg tror dette er hva Shakespeare ville ha. Hvis vi tilfører noe nytt så er det i norsk spilletradisjon. I vår tradisjon er Shakespeare-komedier ganske lite artig, selv om det opprinnelig, på engelsk, er skrevet morsomt. Problemet er at det språket Shakespeare brukte er så langt unna vårt språk at vi ikke får med humoren i oversettelsen. Rabarbrateateret tilfører veldig mye humor. Det har mye med Ystgaards oversettelse å gjøre, det at den er så god og gjennomført. Han har ikke først og fremst fokusert på at oversettelsen nødvendigvis må være så poetisk eller vakker, men at den skal være folkelig og artig. Da blir det også automatisk vakkert og poetisk.
Hva tilfører dere Trondheim som kulturby?
– Jeg synes vi tilfører noe viktig, nemlig et teatertilbud som ikke har vært her før i det hele tatt. Det er snakk om en slags blanding av 70-talls vi-gjør-noe-sammen-og-deler-pengene-kultur, uten å ha store økonomiske ressurser i ryggen, og sommerteater. Dette er noe de har veldig mange andre steder i landet, også mindre plasser enn Trondheim. Det er i det hele tatt merkelig at vi ikke har hatt det her i byen før. I tillegg vil vi senke den høye terskelen mange har for å gå på teater. En del tror nok at de må dra innom Arne Rønning og kjøpe dress i samme slengen.
Dere vant Utawards i fjor?
– Haha, ja. Det var spesielt, vi har det jo med som en liten gimmick i forestillingen. Vi synes det var litt kult, da, i og med at de to andre forestillingene som var nominert hadde budsjetter som sikkert var ti til tjue ganger så store som vårt. Da blir det artig å være underdog. Men dette er jo en popularitetskonkurranse, folk stemmer jo, og det er gøy. Det er ikke sånn at vi tenker at vi er best. Men, vi føler oss jævlig privilegerte og det er deilig å være såpass ønsket.