The Act of Killing

Brutale erindringer.

I kjølvannet av militærkuppet i Indonesia i 1965 ble om lag 500 000 mistenkte kommunister massakrert. Filmen følger noen av de mest sentrale drapsmennene, over 50 år etter. De feires som folkehelter av sine landsmenn og har ulike innfallsvinkler til å ikke angre. Villig og stolt forteller de om hvordan ugjerningene ble begått. Filmskaperne lar dem gjenskape brutalitetene i selvvalgte filmsjangre.

The Act of Killing er på alle vis en vanskelig film. Den omhandler grufulle handlinger og er en høyst ubehagelig seeropplevelse, for ikke å nevne at den må ha vært et mareritt å lage. Med vidåpne glugger og fallende haker entrer vi et moralsk bakvendtland der den ene massedrapsmannen etter den andre leverer detaljerte anekdoter om mishandling som om de var lettbeinte limericks, og forstyrrende nok får de respons deretter. Hele tiden holder filmskaperne tilbake de kritiske spørsmålene, også når brutalitetene gjenskapes med stor iver og høy produksjonsverdi, i klassiske filmsjangere fra film-noir til musikal. Filmens mest fremtredende figur Anwar Congo mener å ha basert sin ”karakter” på filmstjerner som Al Pacino og Marlon Brando, og det er fascinerende å se hans langsomme og smertefulle katarsis fra han stiger inn i filmens verden, som en gang hjalp ham å distansere seg, men som nå bringer ham nærmere voldshandlingene og ofrene for hver bit av fortiden han puster liv i. Litt etter litt gryr vår forståelse. Foran øynene våre letter tåken av sinne og forskrekkelse, og savnet etter en kompromissløs Michael Moore-intervjuer svinner hen idet vi får grep om regissørenes filosofi: Selvransakelse av slike dimensjoner kan tilrettelegges, men aldri fremtvinges.

Et etisk ankepunkt til en ellers gjennomtenkt arbeidsmetode, oppstår hos undertegnede når en landsbymassakre gjenskapes med brennende hus, simulerte voldtekter og et titalls statister. Det ropes ”kutt!”, og fornøyde hovedpersoner gratulerer sine statister (stort sett kvinner og barn) og ber dem slutte å gråte nå som scenen er over - noe de ikke er i stand til. Her kan ikke regissørene påberope seg rollene som uskyldige observatører. Det er på oppdrag fra dem Indonesias aktede drapsmenn gjenskaper sine udåder. Følgelig er det deres ansvar at nye uskyldige traumatiseres i denne scenen. Mangt og mye kan forsvares under dokumentaristens rett til å ”vise virkeligheten som den er”, men å gjenskape gamle overgrep ved å begå nye er i beste fall unødvendig.

The Act of Killing er en vågal, kompromissløs og uforglemmelig film, som på kreativt vis tester dokumentarens spilleregler og åpner øynene våre for Indonesias nylige blodstenkede historie. Det er ikke et kjedelig bilde eller en uinteressant setning å spore i filmen, som med en spilletid på to timer er lang til å være en dokumentar. Interessant nok er en naturlig innvending at den med fordel kunne vært lengre. De fem som er hyret inn til klipperommet har nemlig et svare strev med å samle alle trådene som etableres, fra landets bakhistorie til blikket på nåtidens Indonesia til drapsmennenes beretninger og endelig til filmen i filmen; de gjenskapte scenene. Vi ønsker derfor velkommen nyheten om at det nå foreligger en director’s cut der ca tre kvarter er plusset på. Tør vi håpe på et løft fra Glimrende til Mesterverk?