VEL, KLAPS MEG på baken og kall meg … Allis?! Hovedpersonen i Agnes Ravatns nye roman, “Fugletribunalet”, heter Allis Hagtorn. Litt sånn Jon Fosse-aktig, kan man kanskje innvende. Selv om romanens protagonist er en sjarmerende karakter, har jeg aldri helt skjønt hvorfor så mange norske forfattere velger så rare navn når de befolker bøkene sine. Den lille, men besnærende tanken står imidlertid i sterk kontrast til det faktum at Ravatn har skrevet en av høstens beste romaner.
Siden debuten med “Veke 53” i 2007, har forfatteren markert seg som en av de skarpeste, morsomste og mest observante pennene i norsk, litterær offentlighet. Det er ingen grunn til å tro at Samlagets førstedame har planer om å gi seg der.
I DENNE ROMANEN møter vi altså Allis, en tidligere rikskjendis/tv-dame som stikker av fra rampelyset og en litt trasig utroskapsskandale for å jobbe som gartner og hushjelp hos en eldre, litt mystisk mann som heter Sigurd. Gjennom korte, nærmest perfekte, dialoger, følger vi de to karakterene mens de prøver å finne ut hvem de er og hvor de hører til. Forholdet mellom dem skildres med stor omsorg og humor, og jeg har sjelden lest et så presist språk i romans form, kanskje med unntak av personskildringene i Carl Frode Tillers “Skråninga” fra 2001.
At Ravatn kan briljere med sarkastiske, selvgranskende, litterære vendinger, vet vi.
Men det krever også en stor forfatter å skulle prøve å beskrive den mørkere delen av menneskesinnet, med alt det innebærer av tvil, smerte og frustrasjon over ting som ikke ble helt slik de skulle blitt. Her kunne Ravatn lett gått i den finske fjernsynsteater-fella. I stedet har hun skrevet en roman som dirrer av nerve, spenning og overskudd, og det er ingen tvil om at leseren svever over stolsetet gjennom drøye to hundre sider. Jeg gjorde i alle fall det. En annen ting er hvordan hun løfter sorgen til enkeltindividet over til noe som angår oss alle, og i både Allis og Sigurds tilfelle ligger ensomheten som et teppe over romanen. To mennesker, altså, som bare vil bli funnet, og elsket. Mesterlig beskrevet av Ravatn.
UTEN Å RØPE for mye av handlingen, blir den mørke undertonen i boka tydeligere mot slutten. Handlingen tilspisser seg og forholdet mellom de to karakterene settes på prøve, både fysisk og emosjonelt. Her kommer det gode håndverket til Ravatn frem, evnen til å drive historien fremover. Bruken av klassiske litterære grep, som for eksempel å legge ut små agn underveis som man skal huske til senere (Allis finner svarte bålrester i skogen, senere skjønner vi hva som har blitt satt fyr på, selv om det ikke er uttalt i boka), er også betimelig plassert.
Så da har vi det meste: troverdige karakterer, fantastiske naturskildringer, spennet mellom lys og mørke i form av vær, følelser og livets gang, scener som skyter leseren fremover med hjertet vidåpent for hva som skal skje med Allis og Sigurd, så ja – burde ikke noen ringe NRK Drama eller Filmkameratene og tipse dem om Ravatn?
Kort sagt: Med “Fugletribunalet” seiler hun for alvor opp blant landets fremste forfattere.
Linda Klakken