Vi har lest KonspiraNorge

Færseth holder en sober, åpen og nærværende dialog med sine meningsmotstandere.

KAN DET VIRKELIG stemme at Lady Gaga tilber Satan, at Madcon står i ledtog med Illuminati og at Jens Stoltenberg er jøde?

Husker du den Mel Gibson-filmen hvor hovedpersonen (Mel Gibson) var en paranoid, loslitt taxisjåfør som holdt liv i et hundretalls konspirasjonsteorier på veggen i det lille krypinnet sitt i New York? Paranoid, sliten, faktisk nesten helt skutt allerede, går det opp for Mel Gibson at én av teoriene stemmer. Men hvilken? Det er litt den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest “KonspiraNorge” av medieviter John Færseth.

Minus det med at jeg i utgangspunktet tror at hemmelige, globale grupperinger jobber for å underlegge seg makt og landområder i et slags ønske om å skape en ny verdensorden.

Spørsmålene jeg stilte innledningsvis er eksempler på noen av de mest ekstreme teoriene som i dag gjennomsyrer de globale konspirasjonsmiljøene. Færseth tegner likevel et langt mer nøkternt bilde av hvordan de ulike konspirasjonsteorier og -miljøene har oppstått, og forklarer også med imponerende kunnskap hvorfor det stadig finnes mennesker i verden som tror at de blir ført bak lyset av makthaverne, det være seg regjeringer, skyggeregjeringer eller styrtrike adelsfamilier som har trukket i trådene i flere decennier.

I “KONSPIRANORGE” belyser Færseth den initierende problemstillingen til konspirasjonsteoretikerne med nøysomhet, presisjon og humor. Ikke minst sistnevnte virkemiddel gjør “KonspiraNorge” til fornøyelig lesning, men man kan også innvende at informasjonsmengden er noe uoversiktlig. Selv om forfatteren er uovertruffen i sin research (får man inntrykk av) krever boka konsentrasjon fra første side. Ifølge Færseth skal den greske filosofen Sokrates ha sagt at “Den eneste sanne visdom er å vite at du selv ikke vet alt”. Viljen til å faktasjekke påstander og nøste opp i eventuelle uklarheter som kildene eller han selv måtte komme til å formidle, gjør tekstmaterialet mer troverdig enn de rasjonelle innvendingene man sitter igjen med etter endt lesning.

Med enkle, stilistiske grep trekker Færseth trådene sammen for å gi de konspiratoriske påstandene motvekt. Selv om det til tider kan være fristende å møte intervjuobjektene sine med usakligheter (spesielt hvis man er sterkt kritisk til deres politiske, ideologiske og moralske ståsted), holder forfatteren en sober, åpen og nærværende dialog med sine meningsmotstandere. Det skaper nerve i dialogen.

I møtet med den digitale verden – og kritikken av den – etterforsker og graver han så djupt ned i arkivet at det han løfter til overflaten fremstår som mildt sagt skremmende. For man kan gjerne vitse om dommedagsprofetene som til stadighet bommer på årstallet for jordas undergang eller riste på hodet over holocaustbenekterne, som ofte sitter på store mengder historiske faktafeil, men det er viktig å huske at det også fins ressurssterke folk i de mest ekstreme miljøene. Folk som er så sterkt overbevist i sin sak at de tyr til ytterligheter (og vold) for å fremme sin sak.

I SÅ MÅTE har også John Færseth understreket alvoret i at det fins to typer konspirasjonstenkere: De som tror og de som handler. Vi får håpe at 99 prosent av konspirasjonsteoriene er feil, akkurat som i den Mel Gibson-filmen. Og at den ene som er riktig, handler om at det fins gressende kyr på månen.

Linda Klakken