Clik here to view.
ERIK SKJOLDBJÆRG (Insomnia, Prozac Nation, Nokas) har de beste dramatiske forutsetningene når Pionér-dykkerklokken senkes ned på norsk sokkel: klaustrofobisk drama, underkjent nær-historie og politisk høyspenning på poetiske dybder. Men selv med Norges beste, mannlige filmskuespiller som dykkeleder, blir Pionér aldri den poetiske, politiske thrilleren opplegget lover.
Men det begynner lovende. Uendelig vakre undervannsbilder av dykker-astronauter i fritt, saktegående fall mellom klokke og bunn. Stille, mørkt og bare delvis opplyst. Et utmerket utgangspunkt for å ta oss med tilbake til et grålyst kapittel av norsk velstandshistorie; svart gull belagt med dunkle undertoner. “Et lite steg for Norge, men et stort steg for en gutt fra Grorud!” sier dypvannsdykker Petter (Hennie) som verdens første nede på Norskerenna mens broren Knut (Andre Eriksen) kommer seilende ned etter ham. De aner ikke hva som venter.
Også på land holder filmen trykket oppe de første tjue minuttene.
Også på land holder filmen trykket oppe de første tjue minuttene. Det er like klaustrofobisk i den norsk-amerikanske kontrollrommets dypykk-simulator som under vann, og den gul-brune 70-tallskoloritten, som snart skal bikke 80-tallet, er imponerende gjengitt av set-designer Louise Drake og filmfotograf Jallo Faber. Frisk men gusten høyteknologi på sitt aller beste.
Men så, etter filmens skjebnesvangre andre-dykk, går spennings-ventilen lekk. For det første skjer den dramatiske vendingen for tidlig. Stemningen er så god innledningsvis at det å dvele lenger her, ved “pre-olje-uskylden”, hadde gjort det kommende bruddet mer opp- og medrivende.
FOR DET ANDRE HAR Petters kamp for å forstå det ulykksalige andre-dykket for mange mistenkte – med litt for god grunn. For hvem er Petter om ikke den ene, undertrykte arbeideren i klassisk opposisjon mot systemet med stor S? S for Staten, kalkulert Systemsvikt og amerikanske dollarS. Det er spennende en stund, men når den kollektive råttenskapen blir ullen mer enn ond og det mangler én bad guy til å fronte uhyggen, ja da blir det vanskelig å holde interessen oppe. Her kunne med fordel også de klaustrofobiske kontroll-lokalene, tankene og klokkene utgjort en enda strammere, mer begrensende ramme rundt historien. Alle vet at ubåt-og sci-fi-filmer legges nettopp til periferien av det mulige for å gjøre handlingen ekstra fortettet, klaustrofob og inhuman. Her gjøres imidlertid unødvendig mye av opprullings-arbeidet på trygg landjord.
Aksel Hennie på sin side jobber som en Atlas for å bære prosjektet på skuldrene. Han tar luven av samtlige motspillere og imponerer som vanlig. Ikke minst med en personlig tragedie i nær fortid som tangerer filmens innhold. Men det hjelper lite når Pionér sammenlagt har for få ben å støtte seg på og litt for liten fingerspissfølelse med kraften i sin egen historie.
Pionér får meg til å ønske meg to ting: Én grundig olje-dokumentar til å ta seg av faktasiden og én ny thriller til å forløse det Skjoldbjærg ikke evnet denne gangen.
Ragnhild Brochmann
Premieredato: 30. august
Clik here to view.
