VI LEVER I en tid hvor entusiasmen er gjenstand for en absurd og utarmende inflasjon. Det finnes liksom ikke grenser for hva man idag forventes å elske og <3, og hvis man ganske enkelt liker eller setter pris på noe, kan man like godt holde det for seg selv, snarere enn å ødelegge party vibe’en til sine eksalterte medmennesker. Men når dét er sagt, kan jeg på en god dag – eventuelt en dårlig en, alt ettersom hvordan man ser det – finne på å si at jeg elsker tegneseriehefter. Jeg liker tegneseriemediet ganske godt uavhengig av hvilken form det tar, men det er først og fremst heftene – og da særlig amerikanske sådanne – som kan få hjertet mitt til å logre med den energiske gleden som ellers er forbeholdt popmusikkens mest intenst euforiske øyeblikk og de nære mellommenneskelige relasjoner. Min forkjærlighet for hefteformatet er hinsides estetisk verdsettelse, og langt over i fetisjenes verden – jeg tror faktisk ikke dere ville kunne håndtere å vite nøyaktig hvor mye glede jeg får ut av å bla gjennom mine to gamle Paradax-hefter eller det ene nummeret av X-Factor som David Mazzucchelli tegna.
Men hefteformatet har dårlige dager, og i Vesten ser det ut til at tegneseriens eneste mulighet for vekst ligger i bokhandlene og i ulike former for digital distribusjon. Bryan K. Vaughan og Fiona Staples’ science fiction-serie Saga er en av de mest oppløftende lanseringene på det amerikanske tegneseriemarkedet på 10-tallet. Den selger godt med både hefter og samlebøker, og den er verken basert på noen eksisterende franchise eller gitt ut av Marvel eller DC. Likevel valgte Vaughan da han nylig lanserte sin andre nye serie å gjøre den til et rent digitalt produkt. The Private Eye er tegnet av Marcos Martin i liggende format, og dermed designet for å leses på en laptop. Vaughan og Martin har også adoptert Radioheads gamle betal-hva-du-vil-modell, slik at man i praksis kan laste den ned uten at det koster en så mye som en krone eller en samvittighetsnagende bekymring.
Da Vaughan nylig lanserte sin andre nye serie, valgte han å gjøre den til et rent digitalt produkt
EN ANNEN SOM har omfavnet denne modellen er kritikeryndlingen Kyle Baker, som har lagt alle sine mest kjente bøker ut på nettsiden sin, slik at publikum kan lese og deretter donere et beløp som stemmer overens med den kunstneriske opplevelsen. Andre mer eller mindre profilerte amerikanske serieskapere med gratis serier på nett er Cameron Stewarts Sin Titulo og Tom Sciolis American Barbarian og den Baker-inspirerte Supermann-pastisjen Satan’s Soldier.
Videre slapp tegneserieavdelingens favoritt Connor Willumsen nylig Calgary – Death Milks a Cow på StudyGroupComics.com, som også kan by på (gratis) arbeider av folk som Farel Dalrymple, Aidan Koch, Jonny Negron og Julia Gfrörer. Og på den åndelig beslektede WhatThingsDo.com finner man fortsatt en god del godt lesestoff av flinke folk som Jordan Crane, Kevin Huizenga og Oslo Comics Expo-aktuelle Michael DeForge og Gabrielle Bell.
ETTERSOM UNDERTEGNEDE HAR langsiktige ambisjoner om å forvandle denne spalte til en
lukrativ bestikkelsesgenerator, skal vi også gjøre oppmerksom på Mats J.
Sivertsens tegneserieapp Loonland og at det finnes et individ med
kodenavn Quakeulf som står bak en lang rekke nettserier av ulike slag.
Tegneserieavdelingen har imidlertid ikke mottatt penger eller omsettelige
verdier for å nevne disse, så vi er nødt til å holde entusiasmen på et minimum.
Ingenting av det ovennevnte kan imidlertid egentlig måle seg med et formfullendt tegneseriehefte. Ikke engang Simon Hanselmans Girl Mountain kan det. Og mens nostalgiavdelingen jobber på spreng med å utvikle en metode for å bli varm om hjertet ved tanken på gamle nettserier, kan man med fordel bruke litt tid på å grave i en av den moderne kulturhistoriens mer fruktbare komposthauger på bloggen PowerComics(.tumblr.com). Dét kaller jeg romantikk.
TOPP 3 HEFTESERIER
1
Lose (Michael DeForge)
Perfekte små populærkulturelle
gjenstander.
2
COPRA (Michel Fiffe)
Fanfiction av en annen verden.
3
Night Business/Gangsta Rap
Posse/etc. (Benjamin Marra)
Marras faksimile av
exploitationtegneserier er bedre enn ekte vare.