Clik here to view.
embed:http://www.youtube.com/watch?v=3O1_3zBUKM8
Årets sang er en vågal tittel å gi til en låt (særlig i august) – som regel er det et rimelig sikkert symptom på lat musikkjournalistikk fra den som står for tildelingen. Men dømmer man i forhold til salgstall – som jo er noe så sjeldent som et objektivt parameter for musikksynsing – er det faktisk ikke helt hyperbolsk å foreslå at London-produsenten Naughty Boys første solosingel i alle fall er blant årets mest suksessfulle sanger. “La La La”, med gjestevokal fra Sam Smith (han som synger på Disclosures “Latch”, ja) er nemlig Storbritannias raskest selgende singel så langt i år, og med snart 80 millioner visninger på YouTube skal det kanskje mer enn smak og behag til for å motsi det internettdemokratiske flertallet.
Produsenten med det noe tvetydige kallenavnet har allerede gitt ut en drøss med topp-10 materiale i hjemlandet (han hjalp blant annet til med å lansere Emeli Sandés stormsuksess av en solokarriere, etter å ha brukt henne som vokalist på produksjoner for Chipmunk og Wiley), så det er nok mange som gleder seg til at han senere denne uken slipper sitt første soloalbum, Hotel Cabana. Men er det like mye radiovennlig krutt å vente på resten av den kommende skiva? Vi tok opp telefonen og ringte til frekkasen selv for å høre hva vi har i vente.
Shahid Khan, kjent som den britisk-pakistanske produsenten Naughty Boy, er for tiden aktuell med sitt debutalbum Hotel Cabana. Han har tidligere produsert suksess-album for artister som Wiley, Chipmunk og Emeli Sandé.
Hei Naughty Boy! Hvordan står det til?
Bare bra, takk – det er travle tider med albumet rett rundt hjørnet, men det er veldig spennende!
Jeg må nesten spørre hvor i all verden du fikk idéen til navnet ditt fra?
Det er superhelt alter-egoet mitt. Da jeg bestemte meg for å prøve meg som produsent i 2005, synes jeg det var digg å kunne gjemme seg bak et annet navn. Også synes jeg ’naughty’ er et godt britisk ord, selv om jeg egentlig ikke er så naughty selv.
Så du har aldri bekymret deg for at folk skal tro du tilhører den litt mer grisete bransjen når de googler deg?
Hahaha!! Nei, eller jeg tenkte ikke på det før etterpå, da jeg prøvde å skrive inn ’naughty boy’ på Google selv og det kom opp mye rart. Men når jeg skriver det inn nå så kommer jeg opp først.
Det er jo en solid suksessindikator?
Ja, nettopp. Jeg har forandret på slibrigheten i ordet. Stolt av det!
Gratulerer. Hva gjorde du på denne tiden i fjor?
Jeg holdt egentlig mest på med albumet til Emeli – det var virkelig hennes år. Det var helt fantastisk å se henne gå fra der hvor vi startet, til å opptre på sluttseremonien under OL i London. Jeg holdt vel på med mitt eget album også, men det har ligget og boblet under overflaten i omtrent tre år nå.
Men da må det jo føles ganske bra at 2013 uten tvil har vært ditt år? Du har jo allerede gitt ut årets raskest selgende singel i Storbritannia?
Det er helt galskap! Jeg har aldri vært så opptatt av å bli berømt og sånn – jeg vil heller at idéene mine skal bli berømte – men det er jo ganske hyggelig at folk vil vite hvem som står bak også. Men mest av alt synes jeg det er viktig at folk føler musikken. Det har vært fint å kunne komme inn i mediebildet og allerede ha oppnådd noe, i stedet for å snakke om hva jeg vil og så kjenne på alle forventningene om å innfri. Sånn sett har jeg fått lov til å debutere solo med mye mer selvtillit enn det jeg hadde for et par år siden.
Så du hadde ikke i utgangspunktet planer om å gi ut solomateriale?
Det var ikke en del av femårsplanen, nei. I forhold til mine egne mål var det mer enn nok med suksessen med Emeli og produksjonsarbeidet ellers. Mitt eget album har alltid kommet til sist, så at det skulle skapes så mye oppmerksomhet rundt det hadde jeg aldri trodd. Jeg er glad for at jeg har fått lage albumet slik jeg ville – det har fått et sterkt tema uten at noe har blitt altfor gjennomtenkt. Handlingen finner sted på et sted jeg har kalt Hotel Cabana, fordi jeg alltid har vært fascinert av hoteller. Musikalsk er jeg ikke en av de fancy produsentene som liker masse spesialeffekter og sånt – jeg har heller fokusert på å bruke mer ekte instrumenter, mye strykere for eksempel. Jeg vil at musikken skal høres episk og storslått ut. Dessuten har det vært veldig viktig for meg fra starten av å lage et album som høres britisk ut.
Og hvordan høres et britisk album ut i dag, synes du?
Problemet vi har hatt på den britiske musikkscenen i mange år er at den går gjennom så sterke faser – du hadde den urbane fasen, så dance fasen, og så videre. Jeg følte at jeg måtte gjøre det på min egen måte, og det handler mer om melodiene enn hvor kult og i tiden det er. Når det er sagt, er vi inne i en bra periode i britisk musikk nå, med Disclosure og Rudimental, for eksempel. Så det føles som en bra tid å slippe albumet på, men jeg må fortsatt gjøre det på min måte.
Du har ikke alltid drevet med musikk?
Nei, jeg har alltid vært opptatt av musikk, men jeg begynte ikke å lage mine egne greier før i 2005. Jeg vokste opp i en council estate (kommunal boligblokk) nord for London uten så mye ressurser, så det var ikke før jeg fylte 21 at jeg bestemte meg for å hoppe av studiene og prøve å satse. Og så vant jeg en del penger på et gameshow, så da investerte jeg i et lite studio og begynte å jobbe.
Ja, du vant jo over £40,000 på Deal or No Deal! Var du aldri fristet til å bruke de pengene på å helle ut 12 flasker Dom Perignon i en klubb i Mayfair, i stedet for å være så fornuftig å investere beløpet i en millionkarriere som produsent?
Jo, faktisk – det var jo første gang jeg hadde sett så mye penger! Jeg kjøpte meg en liten bil da, men det var viktigst for meg å investere pengene i muligheten til å gi musikken en sjanse.
Bra Return On Investment, da…?
Ja, det kan du jo si. Alt har egentlig føltes ut som en stor belønning siden da.
Fortell oss om videoen til “La La La” – er det en slags boliviansk “Trollmannen fra Oz” du prøver deg på her?
Ja, det er det faktisk! Det er et fint folkehistorietema i videoen, men jeg liker egentlig ikke å prate for mye om hva det betyr – det ødelegger for fantasien. Kort fortalt handler det om hvordan man som barn kan holde seg for ørene hvis man ikke vil høre på noe, og at dét er noe jeg syns man ikke skal være redd for å gjøre litt oftere som voksen også. Jeg gjør det i hvert fall hele tiden.
Fair enough. Men du, nå som du har jobbet med Britney Spears kan det vel ikke være noe annet enn nedoverbakke herfra? Hva mer kan man ønske seg, liksom?
Haha! Ja, du sier noe der. Nei, jeg må få jobbet med Adele også – og Jay-Z! Og nå har jeg jo hele det amerikanske markedet foran meg som jeg må kapre, så det er absolutt mer å glede seg til. Jeg vil representere det britiske flagget i USA!
Høres ut som en plan. Lykke til med alt!
Albumet Hotel Cabana er tilgjengelig for salg i iTunes fra 23. august, last ned og hør HER.
Clik here to view.