Årets fotballsesong ser i verste fall ut til å bli avlyst, i beste fall ut til å bli spilt for tomme tribuner. Sistnevnte løsning er i manges øyne slett ingen løsning. For hva er fotball – og spesielt den norske utgaven av sporten – uten supportere på tribunen? Uten kulturen rundt er fotball bare enda en idrett.
En mager trøst i slike tider er at nettopp kulturen rundt trolig kan fôre oss med fotballrelatert innhold i flere år, helt uten at noen sparker borti en eneste ball. Heldigvis er ikke podcaster det eneste mediumet som gir seg i kast med dette samfunnskritiske oppdraget.
RIKTGNOK ER vi ikke direkte bortskjemte med gode spillefilmer om fotball og fotballfans. Netflix-filmen Ultras kunne vært en sånn, om den bare hadde tatt sitt eget tema litt mer på alvor. Dessverre lar den kulturen den skildrer komme i bakgrunnen for historiene den prøver å fortelle.
ULTRAS SKILDRER tre generasjoner fanatiske fotballfans i Napoli. Det er 16-åringen Angelo som er på vei inn i supportermiljøet, til tross for at den eldre broren hans døde i en slåsskamp mot Roma-supportere; det er den veldig tatoverte Pechegno, som med bart og og voldsom aggressivitet forsøker å ta over lederrollen i supportergruppa; og det er veteranen Sandro på cirka 50, som ser ut som en blanding mellom biker, biker i Mad Max og fyllik. Sandro forsøker å holde på makten og statusen han som grunnlegger av gruppa gjør krav på, samtidig som han lurer på om han ikke holder på å bli for gammel for all denne dritten.
Hva er det som motiverer karakterene? Har man ikke som seer fra før forståelse for hva som driver unge menn inn i en subkultur som ultraskulturen, der lover og regler ikke har noe å si, og der fellesskapet, internjustisen og den fotball-relaterte faenskapen har alt å si, er det ikke mye i Ultras som gjør en klokere.
LES OGSÅ: Mesterlig om Maradona i Napoli
ULTRASKULTUREN oppstod i Italia etter at italienske fans hadde blitt inspirert av søramerikanske barra bravas og stemningen de lagde under VM i Brasil i 1950. De første ultras-gruppene ble formet, hvorav Fedelissimi Granata (1951) i Torino regnes som den aller første. På andre siden av Adriaterhavet, i det som den gang het Jugoslavia, ble Torcida Split dannet året før. Målet var det samme for alle ultras-gruppene: de ville styre livet på tribunene i mest mulig fanatisk retning.
I tillegg til sang og bråk, ble flagg, konfetti, bluss, røykbomber og fyrverkeri brukt av ultras for å skape en mest mulig intens atmosfære, til fordel for eget lag og ulempe for motstanderne. Etter hvert ble tribunestemningen et mål i seg selv, om ikke uavhengig av det som skjedde på banen, så i alle fall på siden av det.
Fra Italia spredte ultraskulturen seg sakte til resten av Europa og senere verden (i dag er det store grupper i land som Indonesia og Marokko). De første norske gruppene ble dannet på 90-tallet.
ULTRAS ER, som navnet hinter til, ekstreme supportere. Men ultras skiller seg fra den klassiske britiske hooliganen. Ultras opptrer alltid i flertall, det går ikke an å være bare én ultra. Mentaliteten og aktiviteten skal være like intens uavhengig av hvordan det går på banen. Hopp, syng, bluss og flagg! Dette står i motsetning til den britiske kulturen der det i større grad er en vekselvirkning mellom det som skjer på banen og det som skjer på tribunen. Ultraskulturen skiller seg også fra den alternative britiske tribunekulturen ved at forholdet til (organisert) vold er løsere – og dermed på mange måter mer problematisk – noe som også ligger til grunn for konflikter i filmen Ultras.
Det er bare det at det burde vært flere slike koblinger mellom kulturen filmen skildrer og karakterenes historier. Denne mangelen gjør ikke bare filmen til en svakere film på generelt grunnlag, den er også et ankepunkt som veier spesielt tungt om man møter Ultras på fotballfilmens premisser.
DE FLESTE SOM på et eller annet tidspunkt har fattet interesse for hooligan-sjangeren har gjerne pløyet gjennom et par-tre Green Street-filmer med en lite troverdig Elijah Wood i hovedrollen, for så å ha satt seg ned med The Football Factory (2004), uten å ha sittet igjen med stort annet enn irritasjon over Danny Dyers provoserende oppsyn.
På et senere tidspunkt har man kanskje oppdaget den litt mer artsy, men ikke spesielt mer vellykkede, Awaydays (2009) En film som likefullt skviste en slags form for estetisk appell ut av sitronen som var nordengelsk vær, grønne Peter Storm-regnjakker, hvite Adidas Forest Hills-joggesko, tribunevold og et hipstrete ønske om å bo i Berlin i stedet for i England.
Spesielt interesserte har muligens også bladd seg tilbake i filmhistorien og sett klassikerne i sjangeren, Ultrà (1991) og The Firm (1989). Sistnevnte fikk en remake i 2009. Av nyere tilskudd må også russiske Okkulofutbalo (2013) nevnes.
LES OGSÅ: Quiz: Hvilket Eliteserie-lag er du?
DE ER GANSKE like, disse hooligan-filmene. De er «filmer med et ensemble», det er rå vold, mye humor, mye drikking, litt narkotika og en god dose fashion. Og kanskje litt bromance. Oppskriften er såpass velkjent at det også finnes rene parodifilmer i sjangeren, som The Hooligan Factory fra 2014. Selv om disse filmene ikke er spesielt gode, appellerer de ved å vise frem aspekter ved kulturen den skildrer som kan virke besnærende også i det virkelige liv. Dermed blir det også mulig å akseptere premisset i filmen. Karakterene er idioter, men vi skjønner hva de vil.
I ULTRAS ER det for lite tribuneliv. Det er for lite spenning knyttet til kamper (både på banen og i gatene). Det er for lite blussing, flagging og synging. Det er for dårlig fashion. De to siste punktene er spesielt skuffende, i og med at ultraskulturen er en estetisk orientert subkultur hvor det som står helt sentralt er det som er mest synlig, nemlig tifo – fellesnavnet på alt som foregår på tribunen som er av estetisk karakter: flagg, gruppebanner, «show» ved kampstart, corteo (opptog) på vei til stadion. Ikke minst er kleskodene viktige.
Joda, vi får den obligatoriske Sergio Tacchini-tracktopen, og man ser såvidt en C.P. Company Mille Miglia brillejakke her og kanskje en Stone Island-badge der. Det er heller ikke mangel på Adidas-striper. Men små detaljer irriterer. Som at ultrasene i Ultras maskerer seg med bandana, ikke finlandshette. Det er frustrerende i og med at filmen handler om ultras, ikke antifa.
Ved å underspille typiske aspekter ved tribunekulturen, forvises den til bakgrunnen. Og der forblir den. Vi ser flere jointer enn fotballkamper i løpet av filmen.
LES OGSÅ: «Alt eller ingenting: Det brasilianske landslaget» er polert, men underholdende
SOM ANDRE HOOLIGAN-filmer er Ultras først og fremst en historie om hva det vil si å være mann i dagens samfunn. Det er en uoriginal vinkling, og ut av den kommer det heller ikke mye vettugt.
Hvilke fellesskap av og for menn finnes det i en stadig mer likestilt verden? Hvilke kvaliteter har disse fellesskapene? Er de både litt av det gode og av litt det onde slaget, kanskje? Kan jo hende! Selv om vi etter sigende har det bedre enn noensinne tidligere i historien, tilbyr slike fellesskap på kanten av samfunnet noe en del menn føler behov for. Hvorfor er det sånn?
Ved å la filmens hovedtema, ultraskulturen, få ligge og lure bakgrunnen, går Ultras glipp av muligheten til å svare på slike spørsmål.
Det som står igjen er en helt ok film, som nok treffer bredere enn enkelte andre hooligan-filmer. Men dypest sett fascinerer den også mindre. Som film, og som hooligan-film.
Ingenting er gratis i livet. Bortsett fra å lese NATT&DAG.
Men det koster penger å lage NATT&DAG. Om du vil støtte journalistikken vår kan du donere 350 kr (eller mer) og få tilsendt vår minimalistiske sorte t-skjorte. Den kan du bruke til de fleste anledninger, for eksempel mens du står i kø på NAV etter å ha tatt en master på HF eller mens du møter noen fra finn.no for å selge verdisakene dine så du får råd til mat.
Den passer kanskje ikke til begravelser eller bryllup, men du tilhører jo generasjonen som hverken gifter seg eller har venner, så det går vel fint.
The post ANMELDELSE: «Ultras» handler for lite om ultras appeared first on NATT&DAG.