– Jeg synger på koreansk fordi jeg vil, fordi jeg synes det er vakkert. Men når alt kommer til alt vil jeg at også de som ikke skjønner et eneste ord fortsatt føler hva det er hva jeg vil dele.
PÅ SIN HITTIL mest kjente låt, «raingurl» fra 2017-utgivelsen EP2, messer Yaeji distansert og uinteressert et strippeklubbmantra om og om igjen: «Make it rain girl, make it rain, make it rain girl, make it rain». Så skrur hun over til koreansk, før hun skifter tilbake til engelsk, og slår fast: «nobody can really find me».
Nå er hun ute med sitt hittil mest ambisiøse prosjekt, og musikken hennes har ikke blitt enklere å få tak på siden 2017.
DA VI SNAKKER sammen har New York akkurat gått inn i koronamodus. Folk som kan har begynt å holde seg hjemme. Yaeji, eller Kathy Yaeji Lee, som hun egentlig heter, er blant dem som har hjemmekontor, selv om hun akkurat nå er hos en venn som bor en kort sykkeltur unna – i perfekt avstand når behovet for frisk luft og sosialt samvær melder seg. Vi har tunge karantene-dager i vente, uten at vi egentlig har tatt innover oss det på tidspunktet vi snakker.
– På en måte tror jeg at denne utgivelsen passer fint til å høre på hjemme alene. Dette er sanger som har blitt til ved at jeg har sittet hjemme alene og laget musikk. Så den har noe av den samme ånden over seg.
I gruppechatten med de hun bor med snakker de om at byen snart skal inn gå i lockdown. Det er usikkerhet i den New Yorkske vårlufta, man kjenner det gjennom Zoom, også.
SIDEN GJENNOMBRUDDET i 2017 har den den koreansk-amerikanske elektronikaartisten Yaeji remixet Drake og Robyn, samarbeidet med Charli XCX og Clairo – og badet i oppmerksomhet fra de toneangivende internasjonale musikkmagasinene. Amerikanske The Fader kalte henne en «global sensasjon», og selv om det kanskje er å ta litt hardt i, ble hun i løpet av 2017 og 2018 utvilsomt et fenomen med sine myke, ASMR-ete pop-house låter.
Yaejis diskografi starter i 2016 med singelen «New York 93». Året etter fulgte EP-en Yaeji, og så EP2. Musikken hennes er ikke alltid enkel å sette i bås. Både Yaeji og EP2 er innadvendt musikk. Det er house å ligge i sengen til – det føles som om rytmene prøver, om en ikke så veldig hardt, å lure oss til å tro at befinner oss i en sosial setting. Det er som om klokka er 21:35 i en restaurant som blir til et utested klokken 22.
LES OGSÅ: Svenske Varg er skandinavias råeste techno-produsent akkurat nå
Likefullt, anstrøkene av også pop og rap var såpass sterke at musikkjournalister måtte tenke seg om både én og to ganger før de hamret løs på macen sine. Joda, Yaeji er elektronisk musikk, men ikke klubbmusikk – i alle fall ikke bare det.
MED WHAT WE DREW 우리가 그려왔던 fjerner hun seg enda et skritt fra klubbmusikken. På mixtapen er det låter som høres ut som Odd Future Wolf Gang Kill Them All («Free Interlude»), rappe-rapp over tunge basslinjer («Money Can’t Buy») og det er lavmælt, lys og drømmende vokal som legges lagvis oppå seg selv i soveromspop-aktige «Never Settling Down», før den gradvis glir over i raske breakbeats og ambient-lyder.
Det er likevel fortsatt liten tvil om at Yaeji kommer fra dansemusikken som tradisjon, og at den fortsatt er den dominerende estetiske referansen.
WHAT WE DREW … kommer ut på XL Recordings. Det britiske labelet er kjent for å være veldig kresne og ganske sære, med kun et fåtall utgivelser per år. XL ble startet i 1989 for å gi ut rave- og klubbmusikk i den mindre kommersielle enden av skalaen. Så fikk The Prodigy suksess, og resten er indielabel-historie. I nyere tid har de hatt navn som Tyler, the Creator, Radiohead, The XX og norske Smerz i stallen.
MIXTAPEN BLE TIL i to etapper. Den ene fra en periode hun jobbet hjemmefra, den andre ble til i hakket mer profesjonelle omgivelser i et studio hun har bygget i et kontorlandsskap som hun deler med noen venner.
Dette skjedde før de dager der det gikk ut bud fra Dagens Næringsliv om hvordan man lykkes med hjemmekontor:
– Jeg våknet, gikk inn i stua, og startet å skrive musikk.
Den arbeidsmetoden viste seg å ikke være helt uproblematisk. Man kan bli forvirret av å av å bare være hjemme. Man kan oppleve at man gradvis mister følelsen av tid. Dagene glir over i hverandre. Alle dager ligner den forrige. Det kan man kanskje kjenne seg igjen i – i disse koronatider.
Låtene som ble til i hjemmekontor bærer med seg denne forvirringen. Når begynner en sang, når starter den neste? Når tar en ny idé over for en gammel en?
Den siste halvdelen er laget i mer profesjonelle omgivelser, i et studio som hun har bygget i et kontorlandskap som hun deler med noen venner.
– Når jeg er i studio så gjør jeg én ting, som jeg vil få ferdig sånn at jeg kan dra hjem. Det gjør ting litt mer klarere.
Tror du lytterne merker forskjellen på de to halvdelene?
– Jeg er ikke sikker på om jeg kan høre det selv engang. Det er jo også sånn at jeg har flikket på demoene mens jeg var i studioet også.
YAEJI BLE FØDT i Queens i 1993. Da hun som niåring begynte å snakke engelsk hjemme i stedet for koreansk, ble foreldrene bekymret. De flyttet tilbake til Korea.
Samtidig var hun mye alene. Hun byttet ofte skole, og det var vanskelig å få venner. Hun ble introvert, og hodet ble fylt med tanker som bare fløt rundt for seg selv.
– Da jeg begynte å turnere, innså jeg at det er så mange folk, uansett hvor jeg drar, som enten ser ut som meg eller kan relatere til meg. De kan være marginaliserte, de kan bli dårlig behandlet, eller være ensomme.
Den følelsen av at alle i rommet har noe til felles – utover det at de er i det samme rommet for å høre på den samme musikken, får en anta – beskriver hun som en sterk opplevelse.
It’s not easy
There’s no such thing as easy
If I’m lazy
They all say it’s my fault(Yaeji – «Waking Up Down». Oversettelse: Genius.com)
I EN TID der grenser stenges, og der globaliseringen som prosess har fått seg både ett og to metaforiske slag i magen i form av den verdensomspennende koronapandemien, er det faktum at musikk kan forene mennesker på tvers av nasjonale, språkmessige og identitetsmessige kategorier nærmest politisk i seg selv. Og det helt uten å uttrykke noe politisk.
Å dyrke de merkelige fellesskapene som elektronisk musikk har en tendens til å produsere, er ikke en nøytral handling i en verden sånn som vår.
– Jeg har politiske oppfatninger, men jeg pleier å holde dem ganske adskilt fra musikken. Når jeg uttrykker meg musikalsk er jeg mest komfortabel med å holde det veldig abstrakt. Det tror jeg er fordi, som jeg sa, at det er viktig for meg at selv ikke de som forstår hva jeg sier, kan føle det.
Samtidig:
– Derfor er det vanskelig å si at det er politisk, men samtidig er det at jeg lager musikk, og at jeg når mange mennesker, i seg selv politisk – fordi jeg er en asian femme, og av alle disse andre grunnene.
LES OGSÅ: Stort Cezinando-intervju
TIL TROSS FOR at hun ikke lager repetetive klubbangers, er hun overhodet ikke fremmed for å tre inn i rollen som dansegulvkonstruktør, for eksempel blant annet på en viss legendarisk berlinklubb med strenge dørvakter, eller på Youtube-kanaler som går sin seiersgang i hipster-kollektiver verden over.
Men hun holder DJ-Yaeji adskilt fra artist-Yaeji.
– Jeg ser meg selv som en DJ separat fra hvordan jeg er som produsent og låtskriver. Når jeg DJ-er kan jeg spille all den fantastiske musikken som andre har laget, og som jeg viber til, og på den måten uttrykke meg selv.
I en DJ-setting har musikken en veldig spesifikk funksjon. Musikk som er laget for hjemmekonsum har et vell av ulike funksjoner.
– Jeg ser ikke på det som nødvendig at musikken min må fungere på et dansegulv. Selv om måten jeg mikser og produserer er påvirket av musikk som gjør det, og selv om jeg elsker rytme og selv om repetisjon fortsatt er viktig for meg.
Se dette innlegget på Instagram
– Det er fortsatt både pop og rap. Men jeg tenker ikke på disse tingene når jeg lager musikken. Det er noen lyder der, som er påvirket av at jeg akkurat den uken hørte på en spesifikk artist. Men det føles veldig begrensende å starte prosessen med en idé om hvordan type musikk det skal være, for eksempel at det må være en house-banger.
DET GÅR AN å trekke en slags tråd til britiske Charli XCX, som hun som nevnt har samarbeidet med. Musikken er ikke lik, men den er ikke helt ulik heller. Til felles har de fascinasjon for pop i den eksperimentelle enden av skalaen.
– Charli har oversikt over hva som skjer i mange forskjellige eksperimentelle undergrunnscener, i mange ulike byer over hele verden.
Det er ikke sånn at Yaeji plutselig lager Charli XCX-musikk, men:
– Da jeg lagde denne mixtapen lot jeg crazy og weirde ulykker skje. På den måten er dette nok en litt rarere og mindre konvensjonell utgivelse enn de foregående.
Hvordan skaper du et miljø der ulykker og eksperimenter kan skje?
– Jeg må være veldig komfortabel med omgivelsene mine og utstyret jeg bruker. Nå har jeg brukt Ableton lenge, og er komfortabel med hva jeg kan lage med det. Jeg trenger ikke å tenke så mye gjennom hvordan jeg skal lage noe. Jeg bare lager det, og så jammer jeg og tweaker fra det utgangspunktet.
Teknisk kompetanse gjør det enklere å kommunisere en idé, og jo raskere en løs idé kan konkretiseres, desto mer tro mot den originale ideen blir resultatet. Det er i alle fall tanken. Nok en en gang er det bakgrunnen som klubb-DJ og -produsent som spiller inn.
– Jeg har så mange talentfulle DJer og produsenter rundt meg, og noe jeg har innsett ved å se på dem, er hvor mye hver enkelt lyd har å si.
Klubbmusikk dreier seg om sakte oppbygning og repitisjon. Selv subtile forandringer i hvordan en kick eller en hi-hat lyder har en stor betydning for lydbildet. Små detaljer kan være kraftfulle statements.
– Så for å klare å si det man prøver når man lager elektronisk klubbmusikk, må man være være en godt bevandret produsent.
En av låtene dine heter «Therapy». Og mye av musikken din er introvert, litt engstelig. Hva er ditt forhold til å gå i terapi?
– Ja, jeg gikk i terapi i omtrent to år, men ikke nå lenger. Men det hjalp veldig. Nå er det musikken som er min terapi, og min måte å meditere på.
Noen ganger handler det om å uttrykke en følelse for å kvitte seg med den. Hun beskriver det som om når man har en tanke som man tenker om og om igjen, men det sekundet man skriver den ned, så forsvinner den.
– Men for det meste er det så abstrakt at jeg ikke kunne ha fortalt deg hva det handler om, selv om jeg visste.
Hun sammenligner det heller med meditasjon.
– Når jeg lager en loop og hører på den igjen og igjen og igjen, mens jeg legger til og fjerner lag, det er definitivt en form for meditasjon.
Det handler om å bruke hodet mindre, ikke mer.
– Når jeg tenker for mye, prøver jeg for hardt. Og jeg vil ikke prøve hardt, jeg vil at musikken skal være ærlig.
Og forresten, siden du sikkert lurer: Yaeji uttales «Jej-Dji». Navnet består av to kinesiske tegn. Yae betyr «stor», og «ji» betyr visdom. Det var bestefaren til Yaeji som lagde det, med det håp at hun skulle bli smart og vis.
Mye å leve opp til?
– Haha! Jeg jobber med det.
– Jeg synes det er flott at folk knytter betydninger til navnene sine, sånn at når andre mennesker bruker det navnet og kaller deg det, desto mer av de kvalitetene vil forhåpentligvis komme til deg. Det kan jo hende at jo lenger jeg henger rundt så … kanskje navnet begynner å virke på meg etter hvert!
Ingenting er gratis i livet. Bortsett fra å lese NATT&DAG.
Men det koster penger å lage NATT&DAG. Om du vil støtte journalistikken vår kan du donere 350 kr (eller mer) og få tilsendt vår minimalistiske sorte t-skjorte. Den kan du bruke til de fleste anledninger, for eksempel mens du står i kø på NAV etter å ha tatt en master på HF eller mens du møter noen fra finn.no for å selge verdisakene dine så du får råd til mat.
Den passer kanskje ikke til begravelser eller bryllup, men du tilhører jo generasjonen som hverken gifter seg eller har venner, så det går vel fint.
The post Yaeji med ny mixtape: – Uansett hvor jeg drar, er det mange folk som ser ut som meg, som kan relatere til meg appeared first on NATT&DAG.