Jeg har følt meg hjemme på internett siden jeg var ti år gammel, jeg har vokst opp der, fått utforske alle kriker og kroker. Men i de siste par årene, etter at Facebook virkelig gikk inn for verdensherredømme med algoritmer som våpen, har jeg følt meg fremmedgjort.
JEG HAR ALLTID følt at internett er mitt, at det er jeg som bestemmer over hva jeg vil se og bruke tiden min på, men det blir mer og mer tydelig at det gjør jeg jo ikke. Det er det en algoritme i California som gjør. Disse algoritmene skaper en uhåndterbar flom av informasjon: Før satt man side om side og viste rare youtube-videoer til hverandre, nå rekker jeg så vidt å sette meg inn i hva ett meme betyr før et annet overtar, jeg har tilgang på alle de siste nyhetsoppdateringene fra hele verden. I stedet for å føle meg informert og som en del av noe, føler jeg meg sliten. Det kan hende jeg er blitt for gammel for internett, men samtidig er det en stusslig tanke det også, for burde ikke internett være tilgjengelig og håndterbart for alle?
JEG VET AT DE store techselskapene er onde. Jeg vet at de stalker meg på tvers av internett, lagrer cookies, selger dataene mine til høystbydende – sånn sett forteller ikke Joanne McNeils Lurking noe nytt (med mindre du ikke visste at telefonen din lytter til deg og Mark Zuckerberg vet hvor du befinner deg til enhver tid). Jeg vet alt dette, uavhengig av om Googles motto en gang i tiden var don’t be evil. Det er likevel noe med å lese det svart på hvitt, i en fysisk bok som virker fjern fra verden på internett. Det jeg ikke vet så mye om er hvordan det ble sånn, hvordan internett har utviklet seg i løpet av de siste tiårene. Hvordan ble nåtidens internett i det hele tatt en mulighet?
Les også: «Uncanny Valley» er et fascinerende innblikk i ideologien som former samtidens techindustri
LURKING ER MCNEILS første bok, men hun har lenge jobbet i krysningspunktet mellom kultur, kunst og teknologi. Hun har skrevet om teknologi i essays som Why Do I Have to Call This App ‘Julie’? for The New York Times og Big Brother’s Blind Spot for The Baffler. I 2015 var hun den første til å motta Thoma Foundation Digital Arts Writing-prisen for sin skribentvirksomhet rundt skjæringspunktet mellom kunst og teknologi. I tillegg har hun brukt internett siden nittitallet, så hun vet hva hun snakker om.
Måten boka er lagt opp på setter det hele i perspektiv. Lurking er som en slags historiebok fra webens spede, treige bredbåndsbegynnelse på nittitallet til nåtidens hyperkjappe internett, hvor alt er tilgjengelig ved ett klikk.
McNeil beskriver hvordan internett gikk vekk fra å være drevet på dugnad. I begynnelsen fant folk med felles interesser eller samme geografiske utgangspunkt hverandre på diverse forum og utvekslet erfaringer, følelser og meninger. Det virker kanskje ikke så annerledes enn internett slik vi kjenner det i dag, men premissene om anonymitet og brukervennlighet sto klarere plassert i sentrum av opplevelsen. Etter hvert, gjennom introduksjonen av flere og mer avanserte sosiale medier, har vi blitt kondisjonert til å gi slipp på ikke bare anonymiteten vår, men også hva det vil si å være venner og hva det vil så å forholde seg til andre mennesker på internett. Som McNeil skriver: «Once I spoke freely and shared my dreams with strangers. Then the real world fastened itself to my digital life.» Hvordan gikk vi fra å bruke internett til å bli brukt og utnyttet av det?
INTERNETT HAR ALDRI vært perfekt – det er viktig å huske på – det ble formet av early adopters, som for det meste var hvite menn. De bygget internett og la føringer for hvordan vi skal bruke det og oppføre oss mens vi er der. Det er tilnærmet like hvite menn som nå driver de sosiale mediene våre, med en grenseløs mangel på hensyn til privatliv og personvern, som de skjuler under ord som «autentisitet» og «felleskap». Sosiale mediers strukturer og praksis er ofte iboende rasistiske og sexistiske, kort sagt fiendtlige mot alt som ikke passer inn i hvit mann i trettiåra-boksen. Hun illustrerer dette ved flere hårreisende eksempler: Twitter lar anonyme kontoer slippe unna med ekstrem trolling, mens amerikansk urbefolkning, drag queens og transpersoner, på grunn av Facebooks retningslinjer om at brukere må ha kontoen under sine «ekte» navn, har fått kontoene sine slettet. Disse måtte, for å få profilene sine tilbake, sende inn kopier av pass og førerkort, noe, som McNeil med rette påpeker, er en sinnssyk ting å kreve av et privat selskap uten rettslig mandat.
Les også: ESSAY: Teknologioptimismens mørke side
SÅ HVORDAN HAVNET vi her? Diverse tidlige sosiale medier visket sakte, men sikkert ut grensene mellom hva det vil si å være en person og å være en bruker: «I traded in a cyberspace disguise for a mask shaped like my face.» Men det store gjennombruddet McNeil peker på er smarttelefonen: «The most dramatic shift was how smartphones shredded the boundary between online and offline experience.» Her er hun heldigvis herlig fri for «kast telefonen i søpla»-boomerretorikk, fordi hun har skjønt, som alle smarte mennesker som analyserer internettkultur har skjønt, at vi er forbi det punktet nå. Vi må lære oss å navigere på nye måter, det er ikke lenger like enkelt å logge av: «the platforms that grew to dominate in the decade […] were catchalls, absorbing all sorts of communities of new users as the internet became a living infrastructure and a basis for everyday life.» Dette peker også Jia Tolentino på i sin essaysamling Trick Mirror, hvor hun sier at selv om du sletter Facebook (eller logger av Twitter, skrur mobilen på svart-hvitt så Instagram ikke er like spennende lenger): «you still live in a world that this internet has created.» Veien ut er ikke lenger like åpenbar.
McNeil byr også på interessante analyser av selve smarttelefonens design og bruksmåte: Den er glatt, og for å bruke den må du behandle den nesten intimt, stryke den, som du ville gjort med en kjæreste. Den er liten nok til at du kan sove med den ved siden av deg – den har nesten ubemerket sneket seg inn på alle området i livet ditt, og nå er det utenkelig å være uten. Hva skulle vi gjort uten? Hørt på radio?!
I løpet av lesningen brer en nummen følelse seg i meg. Det er vanskelig å virkelig kjenne på den bittelille forbrukermakta man sitter med i møte med de store gigantene. For hva er alternativene? Slette Facebook? Aksjonere for internasjonal lovgivning? Med et verdenssamfunn som verken takler klimakrise eller korona særlig vellykket, kan jeg ikke se for meg at vi klarer å løse internettproblemet heller. Dette er egentlig mest trist.
Les også: Alt kan hackes, også demokratiet
HELDIGVIS ER IKKE Joanne McNeil en dommedagsprofet. Det trenger hun heller ikke være, siden internetts dommedag egentlig har kommet og gått mens vi trakk på skuldrene. Hun maner til håp. Vi må slå ring om det gode som skjer på internett, samtidig som vi snur ryggen til det som ikke er bra. Vi må bryte opp de store selskapene, ta fra dem makta, samtidig som penger må investeres slik at internett kan driftes på en forsvarlig måte med menneskenes, ikke maskinenes eller selskapenes, interesser i sentrum. Hun sammenligner dette med et bibliotek, hvor bibliotekarer jobber med å katalogisere og veilede, mens de samtidig fungerer som beskyttere av den kollektive hukommelsen.
Det kan hende dette er en utopisk lykkedrøm, i hvert fall i disse marerittaktige senkapitalistiske tider, men det er da noe å tenke på? Lurking er en god bok å lese hvis man vil danne informerte meninger om internett, om hvem de virkelig skurkene er (spoiler alert: det er ikke oss som brukere sin feil i det hele tatt!), og om hvordan vi kan få til reell endring. Et internett uten grådige selskaper som hamstrer og selger data , åpner opp for at den gode siden av internett kan få større spillerom. Den siden av internett som ga oss fenomen som Lazy Town -Cooking by the books remix ft. Lil Jon og rare Tumblr-tråder. Det er et internett jeg helhjertet kan stille meg bak.
The post Hvordan gikk vi fra å bruke internett til å bli brukt og utnyttet av det? appeared first on NATT&DAG.