Image may be NSFW.
Clik here to view.
IHUMAN ER RESULTATET av intervjuer med over 80 mennesker. I filmen får vi møte noen av de fremste forskerne på kunstig intelligens, kinesere som prøver å finne innovative måter å vurdere kredittverdighet på, kritikere av den såkalte «digitale økonomien», menneskerettighetsadvokater og journalister som har fulgt de store techselskapenene i en årrekke.
Til sammen gir filmen et dystert bilde av en løst sammensatt gruppe av store teknologibedrifter, etterretning og mer eller mindre autoritære regimer som sammen sitter på den fremste kunnskapen og de beste midlene til å bygge selve målet for all vitenskap: en maskin som er som oss, men bedre.
Som en av forskerne i filmen sier: Vi vil lage en gud.
FILMEN ER SCHEIS fjerde og følger Drone (2014), en dokumentar om den amerikanske dronekrigsføringen. Den gang markerte hun seg i dokumentarverdenen med sitt skarpe journalistiske blikk og talent for historiefortelling. iHuman er, som forgjengeren, fortreffelig satt sammen, og fenger seeren fra første øyeblikk.
Gjennom hele filmen er det i akkurat stor nok grad opp til seeren om det som sies bør tas for god fisk eller om det er pseudovitenskapelig sprøyt (tror noen egentlig at kunstig intelligens kan finne ut om noen er homofile ut fra ansiktstrekkene deres?). Ved at filmen inntar en agnostisk posisjon til påstandene som presenteres, blir seeren tvunget til å stille dype spørsmål om seg selv og hvordan en ønsker at samfunnet skal være.
På ett vis er dette også en kommentar om fake news, om hvordan det blir stadig vanskeligere å skille mellom fiksjon og virkelighet, mellom fremsnakking av teknologiens muligheter og dens reelle vitenskapelige begrensninger.
MEN HELT AGNOSTISK er filmen ikke. Det er særlig med intervjuene med Robert Work, en mann høyt i den amerikanske etterretningen, at man får følelsen av at fare er på ferde.
Ifølge Work satser den amerikanske etterretningen og militæret stort på såkalte «autonome våpensystemer», gjerne i form av nettopp droner. Disse kan sendes ut i krig, gjøre rekognoseringsoppdrag og ta livet av fiender uten at et menneske styrer dem. Inntil videre er ikke disse systemene autonome, det er fortsatt et menneske som må gi dem klarsignal før de skyter en mistenkt terrorist. Men det er, som Work påpeker, bare et spørsmål om å «trykke på knappen».
Spørsmålet er hvem som kommer til å trykke først, Kina eller USA.
Les også: Historiens slutt? Fukuyama om klimakrisa
LIKEVEL KLARER IKKE iHuman helt å gi det samme emosjonelle inntrykket som Drone. Det som gjorde Drone så gripende var sammenstillingen av en krig som er løpt løpsk med den så altfor menneskelige fortellingen til varsleren Brandon Bryant, som var en tidligere dronefører som varslet om krigsforbrytelsene til det amerikanske militæret.
Bryants historie er ganske lik den til Claude Robert Eatherly, offiseren som ga klarsignalet til å slippe den første atombomben over Hiroshima, som etter en lengre runde med psykologiske plager og alkoholisme valgte å kjempe for atomnedrustning. Drone viste den menneskelige tragedien som nødvendigvis følger av total krig, total overvåkning, og total forakt for menneskerettigheter.
iHuman har ingen lignende historier.
INGEN INTERVJUER MED kinesiske arbeidere som produserer deler til den kunstige intelligensen, eller med ghanesere som ender opp med det giftige avfallet. Ingen intervjuer med aktivister som kjemper for mer fornuftig regulering.
Det nærmeste vi kommer er intervjuet med Jack Poulson, en tidligere Googleansatt som varslet om bedriftens planer om å lage en søkemotor for det kinesiske markedet (med innebygd sensur av alle søkeord de kinesiske myndighetene ikke likte). Dessverre vies det altfor lite tid til ham og han blir overdøvet av de større aktørene. Innsideperspektivet mangler. Resultatet er at keiseren får beholde klærne sine.
DET ER FOR eksempel påfallende at Microsoft har tenkt å vise denne filmen til sine ansatte for å lære dem hva det innebærer å utvikle såkalt «etisk kunstig intelligens», slik Schei fortalte etter førpremieren. Dette er den samme bedriften som i fjor undertegnet en kontrakt med Pentagon om å levere våpenteknologi til en verdi av 10 milliarder dollar. Kan noen se for seg at leverandører av materiell til det amerikanske militæret viser Drone til sine ansatte for å gi dem etisk veiledning? For meg virker det høyst utenkelig, og det er nettopp det som gjorde den til en så viktig film.
Fordi iHuman mangler denne slagsiden klarer den ikke å sette agendaen.
Seeren blir sittende med følelsen av at det bare er et spørsmål om tid før noen trykker på knappen, og at det eneste vi kan gjøre er å krysse fingrene for at riktig stormakt gjør det først. Dette er selvfølgelig ingen løsning – det er MAD (mutually assured destruction). Det virker som at det eneste som er autonomt og handlekraftig nå om dagen er den kunstige intelligensen, og at vi mennesker bare er tilskuere til en krig mellom megalomane guder.
At et mer menneskelig forankret perspektiv ikke blir viet større plass er synd, for det er rimelig å tro at Schei med sine journalistiske evner ville fortalt en slik historie godt. Det vi ender opp med er en dokumentar som mangler den brodden Schei ble kjent for.
På førpremieren sa Schei at hun skal ta en liten pause før hun begynner på sitt neste prosjekt, som også kommer til å handle om politikk. Vil hun i den klare å ta opp arven etter Drone, eller vil den ende opp med å bli vist på storskjerm under et G8-møte?
iHuman hadde i utgangspunktet planer om å ha premiere på norske kinoer i morgen, men på grunn av koronaviruset må du nok vente et par uker før du får sett den. God karantene!
Les også: BILDESERIE: Korona 2020
The post «iHuman» vil ha oss til å ta debatten om kunstig intelligens. Men hvilken debatt? appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.