I DOKUMENTARFILMEN FRA i fjor, War of Art, reiser Morten Traavik til Nord-Korea sammen med en liten gruppe kunstnere med et mål om å, hvis ikke utveksle kultur, så i det minste krasje kulturer sammen. Guidene prøver å kompromittere og sabotere prosjektet gjennom hele turen, og de fleste fremvisningene de har planlagt ender med å være synlige for bare et fåtall reiseledere – som reagerer enten uforstående eller mistenkelig høflig. I et av de kontrollerte seminarene viser lydkunstneren Nik Nowak sine prosesserte opptak av forskjellige insekter, og gir et headset til en av de nordkoreanske guidene. Han tar umiddelbart av seg headsettet og rister på hodet. En annen byråkrat som blir vist et abstrakt maleri er klar i sin dom: «For meg er ikke dette kunst!».
War of Art viser veggen mellom oss og dem. Nordkoreanere har ikke utviklet språket til å beskrive abstrakte kunstkonsepter som bevegelse og rom og forstår dermed ingenting med de moderne kunstuttrykkene.
– Nordkoreanerne har sterke meninger om hva som er kunst og ikke.
Men det er også kanskje nettopp det flest har til felles med nordkoreanere – den manglende forståelsen i møte med merkelig kunst.
VEGARD VINGE ER en av Norges største og mest anerkjente scenekunstnere. Han har satt opp populære, gigantiske produksjoner i utlandet sammen med makkern sin, Ida Müller, og vunnet Kritikerprisen her hjemme. I desember ble det publisert en Facebook-post av en video fra en performance der han blant annet spruter maling ut av rumpa, og maler med penselen stukket opp i nevnte «ställe». Kommentarfeltet, like hatefullt som lattermildt, forteller oss én ting: i denne posten er han kun en fyr med en rumpe som spruter maling.
Posten kom fra en side som kaller seg Sløseriombudsmannen. Med sitt årvåkne vaktbikkjeblikk over hvem og hva som sløser bort skattepengene våre har siden opparbeidet seg litt over 50.000 engasjerte følgere. Alle får gjennomgå. Trønderske gangbang-klubber, sleipe etterlønn-ordførere og utedoer til 17 millioner skattekroner. Men den hardeste støyten er det kultursektoren som tar.
Saken nådde voksenmedias søkelys etter at Frps Silje Hjemdal i Stortingets spørretime la inn et spørsmål til den ferske kulturministeren Abid Raja om hvorvidt dette er kunst han står inne for å støtte. Hun viste også til en rekke andre kunstverk som bruker mensen, bæsj, sæd og andre virkemidler i den gata der. Abid Raja svarte bæsjekunsten «er veldig viktig for meg å kjempe for».
Til og med Odd Nerdrum slang seg inn i debatten tidligere i år. «Pengene kunne blitt brukt til å kjøpe inn mine verker», sier mannen som bare akkurat slapp unna fengsel for grov skattesvindel i 2017.
Hvordan skal man kunne ha en meningsfylt samtale mellom to så vidt forskjellige holdninger til kunst? Den ene side siden mener kunstnere bokstavelig talt bæsjer vekk penger, og den andre at alle kritikere er høyreekstreme kommentarfeltkrigere.
– Jeg tror kanskje at folk som befinner seg langt i fra kunstmiljøet, som derfor ikke har noen sosial kapital investert i å være enig med folk og derfor late som de liker ting, kan tillate seg å være mye mer ærlig og rett frem.
– Det norske kunstmiljøet gikk jo inn i en slags Greta Thunberg-aktig massepsykose for å forsvare selve teaterforestillingens «ytringsfrihet».
I MAI SKAL Morten Traavik samarbeide med den kontroversielle og anonyme Facebook-siden om å sette opp et teaterstykke på hovedscenen under Festspillene i Bergen. Målet for forestillingen blir å diskutere hva som bør, og kanskje viktigere, hva som ikke bør få offentlig støtte. Alle er invitert til Sløserikommisjonen 2020, både tilhengere og motstandere.
Hvordan stykket blir rent konkret er ennå ikke sikkert. Kanskje blir det slåsskamp, kanskje blir man enige. Det kan til og med hende at en viss slovensk filosof med nervøse tics kommer.
Les også: Cezinando anmelder dyr
Vi møter Traavik i Oslo i forbindelse med festivalvisningen av en ny, kanadisk dokumentar han medvirker i sammen med blant annet Ai Weiwei, Propaganda – the Art of Selling Lies. «KULTURPROFILEN», står det på capsen hans.
– Det er jo en Sløserikommisjon. Og en kommisjon pleier å munne ut i anbefalinger. Så her vil vi ha et panel av drevne opinionsdannere og folk med kulturell bakgrunn. Ikke minst Sløserimannen sine egne følgere, som både i sanntid og med fysisk tilstedeværelse kommer til å bedømme de eksemplene på kunstsløsing vi velger å trekke frem. Sammen med publikum skal de gi sine anbefalinger om å fortsette sløseriet eller å kneppe igjen pungen.
Traavik annonserte prosjektet som en respons til Aftenposten-kronikken «Det vonde teateråret», og stiller i innlegget spørsmålstegn med teaterskribent Per Christian Selmer-Anderssens negative innstilling til reaksjonene rundt Ways of Seeing.
– Nå ble jo det en mindblowing totalkunstinstallasjon i seg selv, på grunn av at det viste seg det var hun labile-Laila som hadde iscenesatt alt. Fra mediedebatten til truslene. Og ikke minst siste akt, da store deler av det norske kunstmiljøet gikk jo inn i en slags Greta Thunberg-aktig massepsykose for å forsvare selve teaterforestillingens «ytringsfrihet», som ingen på noe tidspunkt hadde stilt spørsmålstegn ved.
Hvorfor skjedde det?
– Det at norske, statsfinansierte kunstnere går i fakkeltog og skanderer «be om unnskyldning, Erna», fordi statsministeren som svar på et spørsmål, hadde sagt at folka bak teaterforestillingen burde la være å spekulere i gjerningsmenn før etterforskningen var klar … Man kunne jo trodd det var Gadaffi som skulle styrtes ut fra patoset i det hele.
– Jeg er jo selv statsfinansiert fra nesetipp til ræv.
Er det ikke nettopp det kunstnere streber etter, da – å provosere, utfordre?
– Jo, det er jo en av de eldste åpningtalekjisjéene, at kunsten skal «stille spørsmålstegn ved det bestående, overskride grenser» og så videre. Men i virkeligheten er det svært få som egentlig vil provosere eller bli provosert. Det er altfor risikabelt. Det som klarer å skape et ekte ubehag, er jo faktisk ubehagelig på ordentlig, ikke sant.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Julie Rongved Amundsen fra Scenekunst.no virker svært kritisk til Sløseriombudsmannen og stiller spørsmål om du kommer til å «legitimere» det de står for. Er kunstnere for sensitive for kritikk av egen eksistensberettigelse?
– Norske kulturarbeidere er i en unik posisjon i verden når det gjelder kombinasjon av sjenerøs kulturpolitikk og politisk armlengdes avstand. Etter å ha jobbet i samfunn der maktstruktur og kultur er ett og det samme, så virker det for meg at det er veldig lett for oss å glemme hvor jævlig godt vi har det. Overbeskyttelse gjør at man overvurderer sin egen viktighet og sin egen integritet som kunstner. «Skal vi plutselig måtte forsvare oss, nå, liksom? Skal vi plutselig argumentere for hvorfor vi trenger pengene? Det burde jo være selvsagt at vi skal få så og så mye penger?»
Såvel som å avmystifisere Sløseriombudsmannen og hans agenda inviterer Sløserikommisjonen 2020 like fullt den smått selvfornøyde venstresiden til en mental, filosofisk, kunstnerisk og moralsk øvelse. De må ifølge Traavik kunne spørre seg selv: er det så selvsagt å motta alle disse pengene?
– Jeg er jo selv statsfinansiert fra nesetipp til ræv, men det minste vi kunstnere kan gjøre som en liten gest til dem som lønner oss er å i hvert fall vise en slags villighet til å stille oss selv under lupen av og til. Kanskje det ikke bare er rasister, populister, pensjonister, Resett, Hitler og så videre som er undrende til bruken av deler av kulturbudsjettet. Vi må kunne vende blikket mot oss selv også. Det virker ikke som om alle er like sugne på å gjøre det.
Les også: 10 på byen i Trondheim: Hva gjør du når tredje verdenskrig bryter løs?
«Velkommen til Festspillene i Bergen, stedet der unyansert hvit mannlig populistisk dritt skal få flyte fritt på hovedscenen!», skrev Kai Johnsen, professor i regi på Teaterhøgskolen i kommentarfeltet på scenekunst.no tidligere i år. Hva som vil skje på scenen vet ennå ikke Traavik selv engang. Dette vitner om en selvoppfattelse fra kultursektoren han mener er feil – at norsk kunst og kultur er mangfoldig.
– Kunst- og kultursektoren, og mediesektoren for den del, til tross for alle støtteordninger til nettopp mangfold, integrering og så videre, forblir jo omtrent like mangfoldig som et Ku Klux Klan-stormøte, bare med motsatt politisk fortegn. Det er den mest monolittisk venstreliberale samfunnssektoren du får. Dette er prakteksemplet på å ikke se bjelken i sitt eget øye. Når Kai Johnsen, Norges hviteste mann på seksti pluss, går ut helt rabiat mot en forestilling han ikke vet noe om, fire måneder før premiere, og kaller det hvit, mannlig populistisk dritt …
Men kommer ikke stykket til å illustrere en slags verdikamp mellom høyre- og venstresiden?
– Sløseriombudsmannen har et grunnleggende liberalistisk syn på verden og på ytringsfriheten. Han mener at hvis Resett vil lage sak på greiene han holder på med, så vær så god. Eller Dagbladet, Vi Menn og så videre. Meg bekjent har han derimot så langt ikke fått noen henvendelser fra for eksempel Klassekampen, Morgenbladet eller Dagsavisen. Det er vel mer at denne delen av media ikke vil bli skitne på de nye sneakersene sine i et så komplekst og for dem eksotisk terreng. Så sånn sett blir det litt vel populistisk å plassere det ansvaret på Sløseriombudsmannen selv, at ikke et mer variert spekter av mediene skriver om ham så langt.
Hva kunne løftet debatten?
– Mye av problemet i norske debatter generelt er hvor humørløs den er. Hvor ufattelig seriøst folk tar seg selv og det de står for. Og ikke minst hvor seriøst de tar problemstillingene. De fleste av oss, bevisst eller ubevisst, sitter litt fast i en forestilling om at det gravalvorlige er mer autentisk enn det lekne og humoristiske.
Du har sagt at så lenge det finnes humor, så går det an å samarbeide.
– Apropos det, så skal Žižek også være med i Sløserikommisjonen. Han er en god bekjent av meg.
Andre, hvite menn på 60+ som tidligere har blitt annonsert å være med i stykket er Hans-Wilhelm Steinfeld. Han var i utgangspunktet tenkt som en slags programleder for sirkuset, men Traavik valgte nylig å avskjediggjøre ham etter Kai Johnsens kommentar og de påfølgende reaksjonene. Eller Steinfeld valgte å avskjediggjøre Traavik. Det kommer an på hvem du spør. NATT&DAG har fått innsyn i epost-korrespondansen, og den ser ikke akkurat pen ut, der ord som «patetisk» og «stusselig», samt ungarske, fornærmende ordtak flyr veggimellom.
Så du ga etter for identitetspolitikken og sparket Steinfeld, altså? Hva slags minoritet er det som stepper inn?
– Minoriteten som scorer positivt hos meg er den som er nysgjerrig på ting. Spørrende. Den egenskapen mangler han, dessverre. Jeg var ikke klar over det, men jeg trodde han fortsatt var en journalist. Men han er jo ikke det. Og har tydeligvis ikke vært det på ganske lenge.
Hva er han da?
– Han er et slags tribute show til seg selv. Det vil alt for lett spille rett opp i fanget til de som vil hevde at det er et show av og for hvite gubber. Jeg tar helt avstand fra hele den kritikken som går på hudfarge og alder og sånt, men jeg ser at han kroppsliggjør de aller fleste negative klisjeene folk flest fester ved nettopp mansplaining og alt det der.
Han ville overdøvet dialogen med sine Gorbatsjov-stories, kanskje.
– Mangfold er definitivt en ambisjon med forestillingen. Å bringe sammen flere sider i denne diskusjonen, som kanskje ikke snakker sammen til vanlig, som kanskje aldri kommer til å sitte i samme rom og snakke til hverandre. Så da, å tvinge halve kunst- og kulturnorge til å sitte og måtte høre på innpust- og utpust-anekdoter om Hans-Wilhelms egen fortreffelighet, det blir en annen forestilling. Da må vi lage en forestilling som heter Hans-Wilhelm-kommisjonen. Og det kan jeg godt gjøre. Men det er ikke denne forestillingen.
I en epost til NATT&DAG skriver Steinfeld:
I romjulen og i slutten av februar kunne jeg se, at det ikke skjedde noen konkretisering av prosjektet på innholdssiden fra hans side. Traavik reagerte skriftlig med meget negative karakteristikker av meg som person. Slik ble hans reaksjon på mine bekymringsmeldinger om manglende fremdrift fra hans side som produsent både i romjulen og i februar. Jeg svarte ham med samme mynt. Men jeg brøt primært samarbeidet selv fordi Traavik fra august og ut februar ikke kunne redegjøre for hva teaterstykket skulle inneholde. Først i etterkant meddelte Traavik, at han hadde avsluttet samarbeidet med meg fra sin side, trass i at han i skriftlige eposter lot som om vi fortsatt hadde et samarbeid. En annen grunn til at jeg ikke ønsket å samarbeide videre med Traavik, var at tilsendt materiale fra hans side ledet meg til å tro, at han skulle rehabilitere seg etter sitt samarbeid med myndighetene i Nord-Korea gjennom 7 år gjennom sine teateroppførelser i mai. Hans bok om Nord-Korea fant jeg relativiserende når det gjelder et meget omstridt regime, som han leflet med så lenge. Derfor ønsker jeg heller ikke å risikere mitt navn og rykte på et samarbeid med Morten Traavik.
Les også: Taggerne og byplanleggerne er begge veldig opptatt av byen. Klarer å snakke sammen? Tja!
Morten, har du sett Nathan for You?
– Nei.
Vi forklarer hva Nathan for You går ut på så godt vi kan til Morten Traavik – det føles i et øyeblikk som om vi er på et vors tilbake i 2015.
… greia er uansett at han lager fucka situasjoner og ser hva som skjer. Sånn som deg.
– Det er kanskje nettopp der vi er ulike. Jeg har alltid en plan med hvor jeg vil. Det er ikke bare å kaste en håndgranat og så springe. Det handler om å bygge en sammenheng og en sammensetning. Det er mer som å stå i en gryte, der man legger ting oppi, prøvesmaker, endrer blandingsforholdene … Men det skal bli en ferdig rett også, som skal serveres.
Det gikk ikke akkurat som planlagt da dere ikke fikk lov til å fremføre en lydinstallasjon i Nord-Korea for andre enn en busk på siden av en vei, da?
– Haha. Og en jogger.
– Kunst- og kultursektoren forblir omtrent like mangfoldig som et Ku Klux Klan-stormøte.
I det kontrollerte seminaret mente Nowak at det var en ordløs dialog i blikkene han delte med nordkoreanerne mens musikken hans spilte. At han merket det ble plantet et frø i dem, kanskje. Har du troen på det? Eller var de positive reaksjonene deres ren høflighet?
– Det er umulig å si, det blir bare spekulasjon. Men jeg vil tro at de, i likhet med 98% av jordas øvrige befolkning, var høflige da de sa installasjonen var interessant. Nowak sa behind the scenes at det er mange hjemme i Tyskland som heller ikke synes det han driver med er kunst. Sånn sett kan man si Sløserikommisjonen er en videreføring av War of Art-ideen.
Er det et element av trolling der, når du vet de ikke kommer til å forstå kunsten?
– Jeg vil nok ikke kalle det trolling, jeg vil heller kalle det triksing. En trickster er en figur som The Joker … Ikke som i den siste filmen da, som jeg syntes var pisskjedelig. Men i The Dark Knight, for eksempel. Eller Loke.
Hva er forskjellen?
– En trickster målbærer, i motsetning til et troll som bare bryter ned og ødelegger, mulighetene for undergang og gjenfødelse. I tvilen, paradokset, selvmotsigelsen, finnes muligheten for ny innsikt og utvikling. Samtidig som den kan føre til det helt motsatte. Den tvetydigheten er nok grunnen til at mange ikke vet hvor de har meg, tror jeg.
MEN VI VET hvor vi har ham. Tror vi.
I 2010 ble han ansatt som Forsvarets kunstner, som resulterte i et verk bestående av Norges største missil med et gigantisk kondom tredd over. Kondomet kostet 30.000 kroner. Og i 2014 fikk han penger for å knytte bånd til Nord-Korea, som endte i en oppsetning av Kardemommeby (Kardemomyang), der nordkoreanske barn fremførte norske replikker. I et intervju med oss fra 2012 hevdet han selv at de er bedre i norsk enn de fleste norske rappere.
Man kan ikke unngå en viss kulturutvekslende elefant i rommet når man ser opptakene. Broen mellom Norge og Nord-Korea møtes ikke på midten. Forestillingen vitner om en kommunikasjon som har kollapset fullstendig.
Er du glad i å påpeke absurditeten i dine egne, statsstøttede prosjekter, som en del av verket? Er Sløserikommisjonen en slags kulminasjon av dette metanarrativet som har foregått over mange år?
– Ikke kulminasjon, forhåpentligvis. Jeg vet det finnes mange andre narrativ å ta fatt i også.
Les også: Ja, vi elsker Nord-Korea
The post Sløserikommisjonen: Kunst av, med og for folk som hater kunst appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.