Det er vanskelig å le av noe som aldri bryter med forventningene. Fjols til fjells er oppfølgeren til publikumssuksessen og påsketradisjonen med samme navn fra 1957, og … skal forestille en komedie.
Det er kommersielt taktisk å kalle en film opp etter det som er inkludert i serien «Norske klassikere», som Norske Byggeklosser fra 2018. Samtidig følger det med en viss fallhøyde. Men sånne filmer er tilsynelatende ikke laget for å være bra, heller. Fjols til fjells er laget for å trekke familier på kino frem mot påske, kun i kraft av å være en sesongbasert film. Såpass kyniske tanker kan oppstå hvis filmen er så dårlig som denne, i hvert fall.
Les også: Skaperne av TV-serien «22. juli» vil at vi skal tenke gjennom terroraksjonen på nytt
Resepsjonisten Poppe (Herbert Nordrum) skal forestille barnebarnet til Justers rollefigur med samme navn i originalfilmen. Sammen med kokken Morten (Nader Khademi) og renholderen Pia (Anette Hoff), gjør han sitt ytterste for at hotellet i Trysil skal vinne den gjeve tittelen «Årets påskehotell» for femte år på rad. Til tross for at halve rollebesetningen har erfaring med hotelldrift fra serien Hotel Cæsar viser det seg å være vanskeligere enn antatt. Dermed følger et konfliktfylt, helsikes rabalder når fjolsene må møte kravene til et sprøtt persongalleri av hotellgjester, hyttenaboer, misjonærer og afterski-kledde ungdommer som alle skal feire påske samtidig på samme sted.
Dette er en slags homage, der handlingen gjennom filmen trekker paralleller til spesifikke scener i originalen. Der Leif Juster ukontrollert stormer på ski ned en lang skibakke, aker Herbert Nordrum ufrivillig ned Trysilbakken på et kors med en utkledd Jesus festet til. Hvor den innbitte ornitologen i originalen stenges ute fra hotellrommet og ender opp med å overnatte i et badekar, blir den overtydelige antagonisten av en hotellanmelder i 2020-filmen stengt ute fra hele hotellet i et basseng, og må i likhet med ornitologen gjentatte ganger bytte rom på grunn av feil fra de distré hotellansatte.
Disse referansene til originalen føles mer påtvungne enn nødvendige, idet bruken av 60 år gammel humor sjeldent fungerer i moderne kontekst, og fordi handlingsforløpet virker unaturlig lagt opp med formålet om å skvise inn disse referansene.
Fjols til fjells er et prakteksempel på hvordan en moderne komedie med hentydninger til den gamle slapstick-farsen kan slå feil (no PUNCH intended (ser du, man får dårlig humor bare av å se filmen)). Der originalen utspiller seg som en situasjons- og forvekslingskomedie med misforståelser i dialogen som viktigste humoristiske verktøy, er den moderne Fjols til fjells et mislykket forsøk på en farse med forutsigbare og lavpannede comic reliefs som repeterer seg selv – person som får elektrisitet gjennom hele kroppen idet strømmen skrus på; mennesker som sitter fast med foten og dras etter skiheisen; dårlig behandling av et lik som gjentatte ganger blir forsøkt brukt for å dekke over at plottet er dårlig.
Ikke gi denne filmen oppmerksomhet, da slutter den aldri.
The post Ikke gi «Fjols til fjells» oppmerksomhet appeared first on NATT&DAG.