DEN SISTE tiden har flere norske medier fortalt historien om 21 år gamle Håkon og kjæresten Melody som skulle prøve MDMA i England. Paret trodde to gram på deling var en forsvarlig dose, og da overdosen inntraff, ville Håkon ikke at de skulle ringe etter ambulanse. Håkon døde, mens kjæresten ble traumatisert for livet.
I oktober i fjor lanserte vi i Foreningen Tryggere Ruspolitikk en plakatkampanje i Oslo sentrum om hvordan ulike rusmidler kan brukes på tryggere måter. Selv om mange var positive, reagerte flere med moralsk forargelse over at vi også informerte om bruk av ulovlige rusmidler. Kritikken var i begynnelsen vanskelig å få tak på, ettersom vår kampanje i prinsippet ikke skilte seg fra plakatkampanjen Helsedirektoratet hadde på landets busser i samme tidsrom – der beskjeden var at heroin er tryggere å røyke enn å injisere. I ettertid har vi innsett at grunnen til at våre plakater fikk kritikk, og ikke Helsedirektoratets, trolig var at vi hadde en bredere målgruppe.
Les også: Hvordan er formen, rusreformen?
I narkotikapolitikken vises det hovedsakelig omsorg for to grupper: De tunge, helst injiserende rusavhengige og de vanskeligstilte unge som nettopp har begynt å eksperimentere. Det finnes imidlertid en tredje som nyter langt mindre sympati: De såkalte rekreasjonsbrukerne. Rekreasjonsbrukerne er det store flertallet av brukere som ruser seg av og til uten å utvikle et rusproblem. Disse fremstilles ofte som egoistiske hedonister som holder liv i et kriminelt marked og normaliserer rusmidlene andre blir avhengige av. Dette til tross for at de problematiske brukerne står for størstedelen av forbruket, og det heller er disse som introduserer rekreasjonsbrukerne til rus enn omvendt, da de begynner mye tidligere.
Les også: Debatt: – Rusreformen blir en sliteseier
ENKELTE SYNES å ha et behov for å gi rusmiddelbrukere skylden for komplekse sosiale problemer. Ettersom samfunnet med tiden er blitt mer sympatisk innstilt både til tunge rusavhengige og vanskeligstilt ungdom, er rekreasjonsbrukerne blitt den siste «gode fiende». Dette er tydelig i debatten om Rusreformutvalgets forslag til avkriminalisering av mindre narkotikalovbrudd, der mange åpenbart har vanskelig for å godta en modell som også lar rekreasjonsbrukerne slippe straff – selv om det kommer de sårbare til gode, og selv om utvalget vurderer kriminalisering som kontraproduktivt også for rekreasjonsbrukere.
Man kan lure på om noen mener det er en akseptabel pris å betale at mennesker dør fordi de ikke vet hvordan stoffer doseres, eller fordi de nøler med å ringe ambulanse av frykt for straff. Eventuelt når de i panikk svelger alt stoffet de har på seg, slik 17 år gamle Emily gjorde da hun så politiets narkotikahund nærme seg i festivalkøen. Man kan også lure på om noen mener at Norges verdensrekord i dødsfall av falsk MDMA – som kunne vært unngått hvis vi hadde hatt en analysetjeneste for rusmidler, eller hvis flere hadde kjent til forholdsreglene ved MDMA-bruk – er til å leve med. Er det virkelig så viktig å sende et signal om moralsk avsky, at vi godtar denne type menneskelige kostnader?
Les også: Debatt: – Politiet må forstå at det er viktigere å redde liv enn å stoppe cannabisbruk
Vi ønsker en ruspolitikk der målet er å forebygge skade og redde liv, uavhengig av hvilke rusmidler eller rusmiddelbrukere det er snakk om. Derfor har vi jobbet for en faktabasert tilnærming til rusopplysning og en helsebasert tilnærming til ruspolitikk. Dette akter vi å fortsette med til det ikke lenger er behov for oss.
The post KOMMENTAR: – Rusmoralistene bør gå i seg selv appeared first on NATT&DAG.