Like interessant som å se et påkostet cyberpunk-estetisk veggmaleri tørke
VET DU HVORDAN vi kan vite at Max da Costa, spilt av Matt Damon, er et godt menneske? Elysium åpner med Max som barn, og barn er gode, så derfor må Max være god. Han ble også oppdratt av en nonne, så da burde saken være klar. Når handlingen krever at båndet mellom Max og hans barndomskjæreste Frey (Braga), nå voksne og fremmedgjort fra hverandre, knyttes på nytt, får Frey øye på hans F+M for alltid-tatovering. Vi så Frey skrive dette på Max's hånd i åpningsscenen, så da var det filmatisk tatt hånd om. For å kjøre saken hjem er det noen flashbacks til barndommen med et svulstig og pompøst lydspor, i tilfelle noen skulle tvile på at båndet nå er restaurert til sin gamle styrke.
Det finnes tross alt ingen grunn til å ta seg bryet med å skape en interessant historie med nyanserte rollefigurer når man kan benytte seg av de billigste triksene i boka for å skape en emosjonell reaksjon hos publikum.
Elysium er en enorm, luksuriøs romstasjon en times tid unna jorden hvor alle de rike bor fordi jorden er overbefolket og full av skitne, fattige mennesker som er omgitt av søppel hele tiden. Nøyaktig hvordan denne samfunnsstrukturen oppsto, eller hvordan den opprettholdes, får vi aldri vite. Det er nok meningen å anta det er de rike på Elysium sin skyld, ettersom de jo er rike, og onde. Den slags detaljer er ikke så viktig.
I stedet vies all tid til mennesker som løper litt og roper litt og slåss litt og skyter litt og sprenger noe(n) – med filmatiske klisjeer som de nevnt tidligere spredd ut for å bidra med kontekst. Hadde alle disse actionscenene hatt et snev av originalitet kunne det vært greit nok, men de er dessverre søvndyssende kjedelige og krydret med replikker som "that's a nasty cut you've got there" eller “you seem to be bleeding” eller hva enn det var. Manusforfatteren må ha skrevet liggende i koma for å kunne komme på slike gullkorn.
Enkelte filmer er en fornærmelse mot sitt publikum, og med sine simplistiske karakterer, klisjeer og uinspirerte uoriginalitet er Elysium nettopp det.
Trond Gausdal
Premiere 16. august