Prisen til årets scenekunst gis til årets beste, norske scenekunst som har utmerket seg spesielt i år. Det har alle de nominerte gjort.
De er alle vinnere!
Du kan stemme på DIN favoritt nederst i saken, og lese mer om de nominerte i alle kategorier i den nyeste utgaven av NATT&DAG.
Her er de nominerte:
Apollon
Florentina Holzinger
Black Box
Foto: Black Box
APOLLON ER PÅ mange måter et hoppeloppeland komprimert til wunderkammerstørrelse. Copy-pastet direkte fra de villeste og våteste drømmene til Eve Ensler. Med en fotolekker, gulbalansert 60-talls-vri og en slagen kontrafaktisk mytologisk skru, skyter Holzinger blink med tåspissene på både mannsidealet, underholdningskulturen og generelt alle de store, stive ståtissene i moderne tid. Wrestlingshow, pornoparodier og funny, funny bodyhorror vil stå som evigvarende koblinger hos alle de 18-åringene og eldre som faktisk fikk lov til å se forestillingen. Den er gjort i sensuell og slu skaperglede med teaterets egen skrukkete gammelmannsmaske som finnlandshette.
Ballettverdenen sitt svar på Pussy Riot robbet nemlig til seg en god pose kulturell kapital og undergrunnsmiljø-pondus med Apollon.
Kunstferdige smerteøvelser som Luminosity (2012) av gamla Marina Abramovíc blir rene pupp og bananen (barnemat) i forhold til hva musene og det blodige nysirkuset deres presenterer. Vi står ved randen av en ny performance-renessanse, polstret og kledd i Nike glossy, naive kicks. Og så er det allikevel noe helt stormannsgalt og fucka i å bjuda publikum på sugerørsdrinker gjennom nesa og holde dem gisselfanget i en historisk, kontemplerende kvinneorgie med rodeoslakting og 17. mai-potetleker.
HOLZINGER ER MORO-provokatør på sin hals og har en klo, men halal blir det ikke! Apollon er OL-oppvisning i polert punkfeminisme.
Før vi dør
Antiteateret
Foto: Antiteateret
DIESEL PÅ TANKEN, hakk i plata og kall meg Mr. 2000-og-ett-eller-annet-plast-i-verdenshavet, for her har man vært med på interaktivt teater som ikke gir en døyva dritt av muligheter til å endre på noe som helst. Akkurat slik som vår skitne verden sjæl, kan det virke som i disse post-politisk-aktiv-etter-skolen-tider. Antiteateret har med en parodisk teft klart å modde seg selv littegrann og sine lurende publikumsdeltagende metoder. Og derfor er det bra teater!
En grådig god manifestasjon av den blaserte tilbakeholdenheten og det maktesløses kaldgufset som sniker seg opp i kroppsåpningene og inn under mellomgulvet på oss, morgendagens Thunbergers, i møte med det altfor store og skumle og PR-kåte hyperobjektet MILJØKRISA.
Antiteateret klarer også fingernemt å bake inn et lite intimt og personlig familiedrama, med sanger som både blinker fra rødt i allsang-arbeiderparti-alarmen til grønt i den trøstende og elskverdige musikalnummer-tributen om en døende bestemor og dødsangsten som følger.
DETTE ER EN FARSE for fremtiden, og om denne nominasjonen går i boks har vi fått Joachim Trier til å ringe på hjemme hos Even Torgan i Groruddalen og rope hurra meg rundt og overrekke prisen personlig. For Før vi Dør er nemlig magisk, sosialrealistisk teater i Vinderen-klasse.
We Come In Peace
Dansens Hus
Foto: Tale Hendnes
SÅ GENUINT OG GLEDELIG at det nesten blir for anti-ironisk for NATT&DAG å innfinne seg med. We Come in Peace er like ufiltrert og skjødesløs omkring kjærligheten og freden som en amerikansk missekonkurranse, men lander det heller med råteit ungdommelighet som kan ligne det å sende en rødfarget hjerteemojii til en du har vært på en bra første date med. Modige, modige mennesker som holder freds-dansikal slik en freds-dansikal skal være (om noen av oss i det hele tatt har formeninger om hva en dansikal skal være). Out-of-this-world!
Det kan virke som om prosjekter som We Come In Peace opptrer like sjeldent som solformørkelsen selv. Vi mistenker at menneskeheten kun er gitt slike små melkeperler én gang hvert tiende eller hundrede år. Det var nemlig et lite fenomen av astronomiske proporsjoner som viste seg på Dansens Hus i høst.
Samtidig er denne forestillingen en etterlengtet og visesang-aktig, utstrakt scenekunsthånd i disse mørke tider. Okei, for å dra det opp av sentimentaliteten det uansett fortjener, handler det hardt og rent tematisk om “de andre”. Dette er en forestilling til ære for deg som føler deg som en av “de andre”. Og vi kan love dere det, folkens. Det er mange andre enn akkurat deg. Bla bare litt i sangheftet fra forestillingen og syng for full hals til «Universets hjerteslag» og «Alle sjeler kan fly». Unite!
UNGE E.T.s LENGSLER og lidelser er noe vi gjerne skulle følt inderlig på selv, selv om et genuint kjærlighetsspråk i kulturformidling kan virke utenomjordisk eller sittende fast i på feil side av tusenårsskiftet. Vi er takknemlige for knipset på pungen, men det gjør så vondt å innrømme. Plis plis varm oss opp og litt etter litt dra ut denne millennial-isbiten fra vårt generasjons øye. Dere vet det kanskje ikke selv, men We Come in Peace har maktet å si noe ekte. Beint ekte.
Om du vil stemme enda mer, kan du stemme på samtlige nominerte her!
For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!
The post Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Scenekunst appeared first on NATT&DAG.