Det gir en sjelden følelse av tilfredsstillelse, en bølge av triumf, når en utenlandsk person med en viss innflytelse og/eller suksess innenfor sitt virke, tar seg bryet med å i det hele tatt nevne Norge, vårt lille land.
FOR LITT SIDEN scrollet jeg meg gjennom twitter-feeden til forfatter, poet og astrolog Ariana Reines. I mylderet av utsiktsbilder, solnedgangsbilder, gatebilder og dyrebilder – alle i utilgivelig dårlig oppløsning for øvrig – dukket det plutselig opp et bilde av norsk skogsbacon, «tykke og saftige skiver». Zaftig, bemerker Reines i bildeteksten.
Les også: Hvor vanskelig er det egentlig å lese Infinite Jest?
Hjertet slår. For Ariana Reines er en utenlandsk person med suksess innenfor sitt virke, og hun kan sågar sies å ha en viss innflytelse – uløselig knyttet til, og et direkte resultat av … suksessen innenfor sitt virke. Siden hun brakdebuterte med diktsamlingen The Cow i 2006, har hun utgitt åtte til, skrevet flere skuespill, gjort performance, oversatt, undervist ved Ivy League-universiteter og startet en astrologiskole på Manhattan.
Hennes tredje diktsamling Mercury utkom på Fence Books i 2011, og nå har den kommet i norsk gjendiktning ved Anne Kleiva.
BOKA SPENNER om høyt og lavt – fra okkult og åndelig til vulgært kroppslig. Det er dikt om dickpics, tjukke kuker og våte fitter, dikt om familiebånd og om Joan Didion. Reines har føtter i mange leire. Feminisme og kvinnelighet, kapitalismekritikk, miljøkrise – og astrologi.
Les også: Halle Butler: – Jeg har aldri trodd at jeg skulle finne verdighet i betalt arbeid
Poesien hennes lar seg ikke enkelt kategorisere, men diktene sender tankene til en voksende litterær bevegelse; Den som kretser rundt det okkulte, politisk radikale, feminine, mørke og mystiske. Her er heksa er en nøkkelskikkelse – en slags kulminasjon av feminin kraft. Det er nærliggende å tenke seg at Sylvia Plath, med Ariel og dikt som «Lady Lazarus», er en foregangskvinne.
Den danske forfatteren og kritikeren Olga Ravn, som også befinner seg et sted i dette landskapet, har omtalt heksefiguren som «en mulig feministisk position, en modstandsfigur, som ikke underkaster sig den herskende orden» (Fett 3/2016). Feminisme og det okkulte knytter stadig tettere bånd. Tenk bare på vår egen Jenny Hval, Olga Ravn – og så Ariana Reines. Selv sier Reines at hun skriver best under påvirkning av en slags kraft: «My best writing seems to have to be forced from me by some other force but that force has to be one whose power I agree to serve.» Hun virker ikke å være bundet av noe, verken i form eller stil, og tar med e-poster og flere sider lange dikt.
Og slik blir det lange bøker. Merkur, med sine 237 sider, er usedvanlig lang til diktsamling å være (hennes nyeste, A Sand Book, nærmer seg 400!). «I like big books» sa hun til Michael Silverblatt, som konfronterte henne med antall sider da hun gjestet Bookworm i sommer. Greit nok, dét. Jeg tar meg likevel i å tenke at den kanskje ikke ville hatt vondt av å bli komprimert. Boka er mangefasettert, men nå og da føles den også uredigert og usammenhengende. Det er som om diktene kun forenes ved at de er innbundet mellom samme permer.
DET SKULLE GÅ fire år mellom andre og tredje diktbok, og det kan virke som om ting har skjedd. For de som kom sent til festen: Reines’ andre bok, Coeur de Lion fra 2007, ble omtalt som en kultklassiker. Det er en gurlesque (kvinner som skriver om kvinnelighet, burleskt og groteskt feministisk) fortelling i diktform, skrevet som reaksjon på et kjærlighetsbrudd – ifølge Reines selv. Her er hun jordnær og røff i kantene, med dikt som er både såre og humoristiske:
Det plager meg at familien din
er velståande og at du brukar masse pengar
på telefonsex og webcam-onani
Der Coeur de Lion er åpen og lettlest (og holder seg under 100 sider), er Merkur eksperimenterende. I førstnevnte viser hun fingeren til én kjip fyr. I Merkur virker det som om hun retter den mot konvensjonene som begrenser og rammer inn poesien. Diktene går fra ett tema til det neste, men det er når Reines stopper opp og forholder seg til det nære, at det virkelig funker. Nå og da er Reines likevel så privat at diktene virker fullstendig ugjennomtrengelige. Med samlinger som utvikler tydelige narrativ og har et distinkt jeg, kan diktene oppleves innadvendte og kryptiske – og noen ganger få meg til å føle meg mer som en kikker enn som leser.
I astrologien symboliserer Merkur den subjektive verdensforståelsen: det er en linse du ser verden gjennom og det som former virkeligheten. På stram line balanserer Merkur mellom kryptisk intimitet og skamløs, heit åpenhet. Hun tar i det som er vulgært, vondt og ubehagelig, og det blir som en eneste stor, intim utforskning av selvet – mer tidsriktig og treffende poesi, som er såpass nære vår evig-online «virkelighet», finnes vel ikke. Jeg blir klam i henda av å lese Reines’ dikt, dikt som bykser fra høyt til lavt på null komma niks:
Ingenting får hjartet mitt til å slå
Ingenting får hjartet mitt til å slå
Ingenting får hjartet mitt til å slå som
Free tub porn
Anmeldelsen er basert på en tidligere versjon av boka.
The post Anmeldelse: – Mercury spenner fra okkult og åndelig til vulgært kroppslig appeared first on NATT&DAG.