Anførselstegnene har faen meg fått bein å gå på under Øyafestivalen når Ralf Hütter-prosjektet “Kraftwerk” headliner ene kvelden og Kerry King- og Tom Araya-opplevelsen “Slayer” runder av den andre.
Jeg møtte på lørdagens festivalavvikling innihelvete tidlig for å prøve å ta inn litt av festivalvibben, kjøpe meg litt inn i opplevelsen, spane inn litt av festivalmoten. Stemningen var faen meg laber, ass. Kanskje fordi det var siste dagen, kanskje fordi jeg brukte litt i overkant mye tid på å få med meg Razika, som en slags musikalsk og spirituell motsats til The Kerry King& Tom Araya Experience. Damene som samlet seg i blodfan-gropen rett foran scenen allerede et kvarter før showstart så jævlig kjedelige ut, som typen som faen meg aldri klarer å opprettholde batterinivået på iPhonen og dukker opp uinvitert på alskens alene hjemme-fester med en halvfull flaske “bobler” og en jævlig viktig samtale de må få tatt fra en eller annen lånt telefon før det er “for sent”. Imidlertid har de gjerne litt bedre stil enn den gjengse Øyafestivalitt, Øyadeltaker eller oppmøtte eller hva man skal kalle dem, og det trekker jo opp.
Slayer har aldri hatt en t-skjortedesign som ikke er helt forjævlig ræva.
Apropos stil, er du her for å se Slayer er det faen meg påbudt å ha på seg Slayer-skjorte, i tilfelle noen ellers skulle mistenke deg for å egentlig være her for å se nettopp Razika. Second hand-501-buksene dine fra åttitallet og komfebarten til tross. Det slår meg at for å ha vært et av de mest imperative metallbandene gjennom tidene har Slayer omtrent aldri hatt en t-skjortedesign som ikke er helt forjævlig ræva. “Spill the blood”-skjorten fra tidlig nittitall var vel det siste vettuge øyeblikket.
Mens jeg sto og sjekket opp de spennende nettsidene til festivalens big business-sponsorskap og forskjellige festivalmotehashtags på alskens sosiale medier fikk jeg med meg at Haraball sto og rigget opp på den halvlille scenen helt ytterst på festivalområdet, og akkurat det bandet mener jeg er verdt å få med seg. De tok på seg jobben å gi de oppmøtte et raskt kurs i hvordan man bør se Slayer, som spilte straks etterpå: Stå jævlig bredbeint med en helvetes herroinknekk i knærne, mim at du prøver å løfte en diger medisinball over ditt eget hode og skrik til månen. Bark at the moon!
Stå jævlig bredbeint med en helvetes herroinknekk i knærne, mim at du prøver å løfte en diger medisinball over ditt eget hode og skrik til månen.
Haraball er i det hele tatt temmelig festlige greier hvis du liker oppbyggelig hardcore fra 1981, og det gjør du hvis det ikke er noe alvorlig i veien med deg. Hvem liker ikke hardcore fra 1981? Jeg kan tipse deg om en jeg vet gjør det, og han heter Jeff Hanneman.
Han sto ikke på scenen med “Slayer” denne kvelden. Det gjorde heller ikke Dave Lombardo. “Rett skal være rett”, Gary Holt fra Exodus og Paul Bostaph fra nittitallets Slayer er omtrent så gode erstatninger som det kunne gått an å få inn, men det er hinsides enhver tvil at det er noe imperativt som mangler her.
Jeg er vel ikke den eneste som gikk med et lite håp om at Hanneman omsider kunne friskmeldes fra edderkoppbitt/alkoholisme-problematikken som har holdt ham på benken siden tidlig i 2011. Når han så gikk i graven i mai, etter at bandet allerede hadde fryst ut originaltrommisen Dave Lombardo, da begynte jeg å gripe etter anførselstegnene. SlayerCo, kanskje, eller To Fyrer Fra Bandet Tidligere Kjent Som Slayer, det føles ikke særlig som Slayer når mannen som skrev “Angel of Death”, “Raining Blood”, “South of Heaven” etc. etc. ikke står på scenen og en annen fjerdedel er erstattet av økonomiske hensyn…
Punktum, punktum, punktum.
Når jeg vet at Hanneman ikke kommer tilbake fra graven og at Dave Lombardo, kanskje tidenes største metalltrommis, tilsynelatende ikke lenger er kompis med resten av bandet, da tenker jeg at det kanskje er på tide å tenke på noe annet, og at 2013 nok er det siste året det er noe poeng overhodet i å gå og se Slayer. Eller “Slayer”.
Disse tankene jeg sto der og tenkte så imidlertid ikke ut til å resonere i resten av Øya-publikumet som hadde møtt opp for å se dette. Minst av alt på han fyren som sto rett bortenfor meg og brølte etter “God Hates Us All” gjennom hele showet, til tross for at låten allerede ble spilt i begynnelsen av settet. Heller ikke blant de haugevis med ålehodene som sto og viftet med sine generiske heavy metal-håndgester i luften som om dette var “Heavy Metal Parking Lot” og de ikke visste bedre, hvilket jeg er forholdsvis sikker på at de gjør.
Jeg ble ikke så forbanna lei meg.
Og jeg ble ikke så forbanna lei meg jeg heller. Jeg fikk stilt meg opp på venstresiden av scenen for å høre mest mulig av Gary Holt og minst mulig av Kerry King, og man skal være vesentlig mer surmaget enn selv jeg er for å påstå at han ikke gjør en god Hanneman-karaoke. Når de slo av lysene og tok ned Slayer-backdropen for å avsløre en tilsvarende diger Hanneman-tributebackdrop bak, og tross alt spilte forbanna “South of Heaven” omtrent like bra som jeg forventer meg at det går an – da var det rett før jeg lot meg overvinne, for det var faen meg nice. Nesten like nice som mannen – Hannemannen – som skrev låten. Og her ligger problemet: det var nice, men det var ikke the real thing.