Kanyes Jesus-dille har utvikla seg fort den siste tiden. Joda, han har alltid vært opptatt av Jesus, som man ser på titler som «Jesus Walks» på debutskiva The College Dropout fra 2004 til senere, mer omfattende røde tråder, som på Yeezus fra 2013. Samtidig er det bare så vidt ett år siden Kanye rappet «You’re such a fucking hoe, I love it» rygg-til-rygg med Lil Pump. Han er, tydeligere enn noen gang, «the guy who believes in God, but still likes pussy», som han omtalte seg selv til The Fader i 2003.
Siden den tid har Kanye regelmessig holdt søndagsmesse under navnet Sunday Service med 30-40 korister på laget, et prosjekt som har bestått i å fremføre gospelversjoner av gamle låter, jamme og lage gladkristen stemning. Moroa har for det meste foregått bak lukkede dører og på Instagram, helt til gjengen fikk spille på Coachella tidligere i år – på palmesøndag, oppå en haug spesiallaget for Kanye.
Filmen Jesus Is King lå an til å bli en like storslagen begivenhet. Gospel-gudstjenesten er spilt inn i Roden-krateret i Arizona, i et arkitektonisk kunstprosjekt av James Turrell. Det er et krater som er bygget under bakken (i selve krateret) som fungerer som et observatorium for det blotte øye. Filmen satser imidlertid minimalistisk.
Vi ser lange tagninger av gospelkoret i krateret. Foruten å jamme litt med gutta i koret holder Kanye seg i bakgrunnen: han chillern ved siden av pianoet og soper gulvet med en kost mens han nynner. For en gangs skyld er det ikke Kanye som skal skinne, men koret. Og gulvet, da.
Med flere titalls blodtrente korister får Kanyes diskografi, som ellers er preget av synths, samples og autotune, en ny og episk klesdrakt med slagere som blant annet «Say You Will» og «Ultralight Beam». I tillegg serveres låter fra Jesus Is King-skiva, klassiske verker som Carl Orffs «O Fortuna» og diverse gospellåter. Det låter massivt.
Men til tross for sterkt kor og kult krater blir det fort kjedelig.
Regissør Nick Knight, som er kjent for musikkvideoer for artister som Lady Gaga og Björk, har rett og slett ikke nok ideer etter ti minutter. Det er omtrent ingen filmatisk utvikling, og Kanye gjør lite for å kompensere.
Foruten de statiske tagningene av koret får vi ikke se mye annet enn et knippe bibelsitater og et par nærbilder av korister. De flotte bildene glir fort over i det kjedsommelige, og er ikke i nærheten av å holde følge med korets intensitet, selv om bildene gjør seg bra på det svære IMAX-lerretet.
Blåfargen bak bibelsitatene som kommer opp fra tid til annen minner om blåfargen som dominerer Derek Jarmans eksperimentelle Blue fra 1993 og dens refleksjoner om himmelen. Noen ustabile nærbilder av blomster ser ut som de er tatt fra en Terrence Malick-film (hvis man ser bort fra det tilsynelatende Parkinson’s-problemet til kameramannen). Men de kunstneriske grepene stopper liksom der.
Filmen fremstår som et krampaktig forsøk på moralsk renvasking av Kanye. Det virker som han tror han plutselig kan bli en kjernekar med gode verdier fordi han står ved siden av et gospel-kor og henger i 40 minutter.
Jesus Is King får mye gratis av et mektig kor og en kul location, men Kanye er ingen troverdig predikant. Han virker like pålitelig som han drittsekken fra ungdomsskolen som begynte å ta dop, endte på kjøret, men så, ut av det blå, med lange statuser og crappy profilbilderammer forteller at han har blitt blodreligiøs. Det er liksom ikke han man ringer når man trenger hjelp med livssynet sitt.
Jesus Is King kan sees på ODEON 1. og 3. november.
Les også: Her er 6 eksempler på at kunst ikke påvirker politikk
The post Kanyes «Jesus Is King»-film fremstår som et krampaktig forsøk på moralsk renvasking appeared first on NATT&DAG.