Hva skjer når man sender verdenskjente tyske produsenter opp i Ekebergskogen for å klare seg på egen hånd? Sommerøya, så klart. Nougaten i konfektesken er den ikke helt ukjente technostjernen Recondite, som under festivalen denne helgen gjør sin første norske opptreden.
Mye tyder på at løvtrærne på hundesletta er som skreddersydd for opplevelsen av Recondite. Lorenz Brunner, som han egentlig heter, er mer enn bittelitt glad i natur og har tidligere gitt ut et helt album, Hinterland (2013) dedikert til skog og øde landskaper. For er det én ting vi ikke har nok av i verden er det elektroniske musikkprodusenter som farer rundt i skogen i utkanten av Berlin og fanger lyder av fugler og sensitiv rasling av blader.
Seks år og tre album senere er han stadig like inspirert, og mange ser fjorårets Daemmerlicht som en tydelig tilbakevending til de kalde markene fra Hinterland.
Vi fikk tak i ham på mail og ba ham forklare.
– Jeg vokste opp med foreldrene mine i en landsby som het Berg i nedre Bavaria. Det bodde sikkert ti personer der og jeg hadde ingen venner og måtte kjøres over lange avstander for å møte folk på min egen alder. Jeg måtte bare lære å sette pris på ensomhet, natur, rom, landskap og tid til å tenke.
Brunners beste venn ble den bærbare CD-spilleren hans, som fulgte ham på turer langs de tomme åkrene. Det gikk for det meste i Nas og Wu-Tang Clan og lite som minnet om musikkuniverset han senere skulle stupe inn i.
– Musikk har spilt en stor rolle for meg i alle livsfaser, men jeg nektet alltid å lære å spille et instrument. Jeg var generelt ikke den beste på å lære ting, med mindre jeg på magisk vis fant frem til et emne selv. Det førte til visse kamper i klasserommet.
Etter en tre måneders lang reise i begynnelsen av tjueårene vendte Brunner hjem til Berg for å fylle hullene i lommeboken. Da kom for alvor idéen om å begynne å skape musikk.
– Sakte, men sikkert i løpet av to-tre år tilpasset jeg livet mitt til denne ideen. Jeg jobbet halve dager i stedet for fulltid og leide en liten leilighet med en garasje hvor jeg rigget opp et studio. Til slutt flyttet jeg til Berlin, som man gjerne gjør.
Siden har han frekventert klubber som Panorama Bar, Space Ibiza og NDSM Docklands med sine atmosfæriske live-sett, ofte ledsaget av andre business-techno-storheter som Tale of Us, Dixon, Mind Against og Rødhåd.
En annen viktig del av hans virke har vært å drive labelet Plangent Records. Selskapet fikk han opp på beina med hjelp av superprodusenten Scuba, som Brunner møtte gjennom sin jobb som personlig trener på en gym i Berlin.
Hvilke ambisjoner har du for labelet?
– Dersom jeg finner litt uhyggelig musikk, dyp og lite hektisk, så vil jeg tilby det en plattform. Men det er egentlig helt uten visjon.
Uten visjon?
– Hvis noen sier at jeg «fortsetter å gjøre deep house interessant og nyskapende» setter jeg pris på det. Men hvis det er tilfelle så er det ikke noe jeg gjør med vilje. Jeg liker ikke å sette mål for arbeidet mitt. Jeg er en veldig lite dogmatisk type person.
Brunner synes det er bra å se at det er en generell utvikling i retning av likestilling i den elektroniske musikkscenen, men mener det fortsatt er et godt stykke igjen.
– Jeg hadde likt å se mer farge i lineupene. På en annen side kunne DJs og artister gjerne fokusert mindre på å vise sitt eget ansikt så ofte, spesielt i sosiale medier. Etterspørselen etter clout i disse dager gjør musikken sekundær.
Det er lite med Recondites SoMe-game som tyder på at han turnerer klubbverden rundt for harde festers skyld. Der andre i bransjen bruker Instagram for skamløs selvpromotering (det evinnelige sluket av morgenbilder utenfor Berghain med trillekoffert), består Recondites feed stort sett bare av bilder av kvister og blader.
– Det er jo ikke BARE landskapsbilder, men ideen er i utgangspunktet bare en naturlig reaksjon på den veldig selvsentrerte tilnærmingen jeg ser når jeg blar gjennom bildene til 99% av kollegene mine. Jeg tilbyr mine følgere et annet synspunkt og en pust i bakken når de glir gjennom strømmen.
Men det ser så … ensomt ut?
– Noen ganger kan du føle at du er helt alene, særlig når du reiser over lange avstander. Et typisk eksempel er en 4-shows helg i Australia. Det er noe av det mest ensomme man kan gjøre.
Hva tror du vil skje med technoen i 2020-årene?
– Det ser ut til at trenden med 90-talls-rave og raskere, hardere techno vil vare en stund til. Det er en interessant bevegelse, og jeg kan forholde meg til noe av det. Mitt eneste problem er at jeg bare fysisk ikke kan holde meg lengre enn 15 minutter hvis en DJ spiller på den måten. Jeg opplever fysisk smerte i ørene mine som fører til psykisk stress.
Brunner ser musikkscenen som syklisk og tror hjulet omsider vil trille videre.
– Jeg setter pris på punkholdningen til bevegelsen, men til syvende og sist går det alltid i sirkler. For 20 år siden var den dritten hype, og nå er det hype igjen. Det vil stabilisere seg og lande på detroit techno eller deep house igjen. Det handler om kunstnerisk identifikasjon og integritet.
Recondite spiller på Sommerøya klokken 20:00 på fredag.
The post Techno-melankolikeren Recondite trives best alene i naturen appeared first on NATT&DAG.