Skal vi prøve å gjøre et helt intervju uten å snakke om at du har vært modell?
– Ja, det er vel ikke så vanskelig? Jeg er jo ikke det nå lenger.
Lettere sagt enn gjort. Å lene seg mot et gravmonument i solfylte Vår Frelsers gravlund er neppe det rareste Carmen Hillestad har gjort på et bilde. For mange år siden ble hun sendt til Botswana for å posere med to surikater plassert på henholdsvis hode og skulder. De siste seks-syv årene har det likevel vært musikken det har dreid seg om for Hillestad, som nå er aktuell med sitt tredje studioalbum på Smalltown Supersound.
I motsetning til tidligere utgivelser er Both Lines Will Be Blue utelukkende instrumentalt. Det skyldes ikke at Audun Vinger kalte stemmen hennes «søvngjengersk» etter forrige albumutgivelse.
– Det er deilig å slippe å synge. Jeg elsker å synge altså, det er ikke det. Men det er herlig å ikke tenke på å skrive tekst.
Samlingen på syv spor er et utvalg melodier og ideer Hillestad har samlet opp i løpet av de siste årene. Man kan fylle ut lydbildene på en helt annen måte når man ikke trenger å gjøre plass til vokalen. Tidligere arbeider har hatt innslag fra blant annet Matt Karmil, Emil Nikolaisen, Prins Thomas og Helge Sten. Nå er det annerledes.
LES OGSÅ: Hysj. Hører du det? Det er musikken som er Best Akkurat Nå
Foruten yndig fløytespill fra tidligere Sassy 009-medlem Johanna Scheie Orellana har hun denne gangen skapt og produsert alt på egenhånd.
– Det er ikke sunt å sitte alene så mye, men jeg ser ikke for meg å gjøre det på en annen måte med mitt eget prosjekt. Andre klarer ikke å høre det jeg hører meg fram til i akkurat det her. Det blir for personlig på et eller annet vis.
Koster det deg noe å være personlig?
– Ingenting. De fleste som hører musikk reflekterer ikke over hva de som har laget det føler. Det er mer sånn «den låten her betyr dette for meg». Det er det som er så fint med musikk. Det er så ekstremt subjektivt.
Har du aldri hatt lyst til å lage en tullesang?
– Kanskje ikke intensjonelt tullete, men så ble det jævlig tullete fordi det ble så dårlig. Jeg gjorde det helt sikkert da jeg var barn, men jeg var også veldig seriøs da jeg skrev sanger som liten. Ballader og … herregud det var grusomt.
Hillestad medgir at det er litt søtt at hun som 11-åring satt og sang emosjonelle ballader ved pianoet. Kanskje har hun alltid hatt noe inderlig i seg. Skapertrangen har i hvert fall bestandig vært tilstede. Som selvlært produsent har hun tilbakelagt timer på timer på år med teknisk oppheng, observasjon og nerding. Sånn er hun ellers også. Foruten arbeid med det nye albumet har hun brukt 2019 på å ta opp fag fra videregående.Hun får visstnok bare seksere.
Bra, det?
– Jeg gjorde det egentlig litt for bare faen, men så ble jeg helt obsessed og nå er jeg nerd. Jeg har kanskje alltid vært det.
Savner du tiden der ungdommen smugrøyket bak sykkelskuret og hørte på Sonic Youth?
– Jeg gidder ikke være sånn gammel person som sier at alt var bedre før fordi det er ganske likt. Datteren min er tretten, og hun er sykt kul. Det er ikke takket være oss, for hun synes vi er helt dustete. Hun hører selvfølgelig på mye bra musikk hjemme (blunkblunk). Men hun smugrøyker ikke … håper jeg.
De tydelige linjene til grunge ala Thurston Moore fra debutskiven Sleeper har bleknet med tiden. Smaksprøven «Type» som ble sluppet som en av to singler fra den nye utgivelsen høres ut som en litt sliten omreisende mann som sleper en gammel høyttaler med technomusikk gjennom en tykk og frodig jungel.
–Denne platen er ikke pop. Det er jeg ganske sikker på inne i hodet mitt. Jeg har fått beskjed om at det kalles «fourth world music».
LES OGSÅ: Vesten taper internett-hegemoniet
Fourth World er en ikke særlig bredt anerkjent betegnelse på en utvidelse av tre-verdens-modellen. Fourth world brukes om grupper på utsiden av det globale samfunnet, slike som jegere og sankere, nomader og oppdrettsfolk, kort sagt: de som lever utenfor den moderne industrielle normen. Termen har også vært brukt om deler av befolkningen i den såkalte første verden, men som har levestandard tilsvarende utviklingslandene i den tredje verden.
«Hvis ikke lyden treffer folks ører så er den ikke der.
– Jeg visste ikke hva det var før etterpå. Det er helt nydelig fordi det er inspirert av forskjellige rytmer og lyder og teksturer uten at man kan sette fingeren på nøyaktig hvor det er fra. Det er farget av alt mulig rart.
Det er Hillestad også. I tillegg til å ha bodd i, og reist til, samtlige av klodens hjørner har hun sterk tilknytning til Mexico, der morens side av slekten er fra.
–Da Johanna (Scheie Orellana journ. anm.) kom inn til studio første gang … Hun er halvt chilensk, og når hun improviserer er mange av melodiene hennes veldig sånn «folkemusikk fra Latinamerika», eller Andesfjellene, eller et eller annet. Det kommer veldig intuitivt til henne. Sånne melodier kommer veldig ofte til meg også. Og det må jo ha noe å gjøre med hva man har blitt foret i oppveksten. Det plopper bare ut i improvisasjonen.
Hun planlegger også å ta med seg fløytejenta på scenen når hun etter hvert skal fremføre det nye verket, men har ikke helt klekket ut en plan for når og hvordan. Foreløpig vet vi at Hillestad 8. oktober holder en helt spesiell konsert i Emanuel Vigelands mausoleum i regi av en brus. Arrangørene fristet med en 20 sekunders lang etterklangstid på grunn av rommet og en konsert til «ettertanke og refleksjon». Billettene ble revet bort på kort tid, noe som neppe er underlig når det kun er snaue tjuefem plasser i lokalet.
– Jeg koser meg mer og mer med å gjøre konserter. Det blir bare bedre og bedre. Det er en kneik å komme over. Og så blir jeg alltid litt nervøs, men det er bare fint. Da får man levd litt.
Hva er det verste med å holde konsert?
– Det jævligste som har skjedd er at jeg fikk sånn skikkelig støt fra mikrofonen. Så mye støt at det var farlig. Jeg måtte slutte å synge. Det er noe med jording og et eller annet, det er helt fucka. Det skal ikke være sånn, men det skjer hele tiden. Var det i Stavanger? Bergen? London? Husker ikke. Det har skjedd mange steder.
Den typiske Carmen Villain-lytteren kan være en som er spesielt interessert i å spisse ører for ting og som kanskje bruker musikk til å sone ut, tror Hillestad. Hun har dessverre ikke noen fast fanklubb som tropper opp fremst på konsertene i bar overkropp og roper ut sangtekstene hennes, men lever godt med det. Med jubel fra blant annet Pitchfork og Stereogum er det tydelig at hun blir sett og hørt internasjonalt.
– Det er veldig gøy å se hvordan folk responderer forskjellige byer og land. Oslo er et ganske brutalt sted å spille. Jeg er jo sånn selv når jeg er på konsert i Oslo, (står rett opp og ned med armene i kors og lytter seriøst). Folk står ikke med åpne armer og hjerter og tar deg imot.
LES OGSÅ: Bendik HK har en høne å plukke med norske festivalgjester
Carmen Villain har for vane å slippe løs andre produsenter på materialet etter det er utgitt, og har tidligere sluppet remixer av Gigi Masin, Klara Lewis og Biosphere. På Both Lines Will Be Blue vil det etter hvert slippes remixer fra et stjernelag bestående av blant annet Dj Python, Jay Glass Dubs og Karima. Det grafiske omslaget på albumet er laget av Kim Hiorthøy. Hillestad er fortsatt nyforelsket i flere av sporene og gleder seg til å slippe.
– Jeg har lært med tiden er at jeg kan liksom ikke gjøre noe annet enn å bare lage det jeg kan lage. Det positive som kommer får bare bli en bonus. Jeg tror ikke på det når folk sier at de lager ting bare for sin egen del. Det er bare en løgn. Hvis ikke lyden treffer folks ører så er den ikke der.
The post Carmen Villain er fullstendig taus i sin nye utgivelse: – Det er stemme nok i det som det er appeared first on NATT&DAG.