– For det første handler det om hvordan forstedene i USA er bygget opp, der det er sånn at skoler, boliger og kontorer ofte ligger i adskilte deler av byen.
Lauren Elkin er interessert i å gå. Men akkurat nå sitter vi i hver vår stol, slik man har til vane å gjøre når man ikke skal noe sted. Vi befinner oss på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, og jeg har akkurat spurt Lauren Elkin om hva hun mener med setningen «en kultur der man ikke går er dårlig for kvinner» i sin nyeste bok. Er ikke bilen kjønnsnøytral, da?
– Dette gjør at noen må kjøre rundt fra sted til sted, og den rollen er det ofte kvinner som må fylle. Mange feministiske geografer har påpekt at ved å blande disse delene sammen gir man kvinner et bedre liv.
FOR MANGE AMERIKANERE er det uvant hvor mye vi europeere går. At vi ikke bare tar bilen overalt. «I worry about my parents when they drive places, and end my phone conversations with them not with love you but drive safely», skriver Lauren Elkin, som er fra forstedene, fra Long Island i New York. Som ung voksen flyttet hun inn til byen, og etter hvert videre til Paris, hvor hun ble fascinert, og senere besatt, av å gå. Hun skulle ikke noe spesielt sted, hun bare gikk rundt i byen, i timesvis. Hun begynte å romantisere det, før hun etter en stund oppdaget at hun ikke var den første som hadde gjort dét: Hun innså at denne greia, å gå rundt i byen, uten noe formål, bare for å ta inn byen – stedet der alt skjer, hele tiden – var blitt gjort til en greie før. Ikke bare det, det hadde til og med et navn, å flanere, og den som gjorde det hadde en tittel: flanøren.
Les også: Vi dro på litteraturens Norway cup: Litteraturfestivalen på Lillehammer
DET BEGYNTE MED framveksten av den moderne storbyen, og det var Charles Baudelaire som gjorde det stort. Å vandre byens gater ble en måte å hevde sin frihet i den ofte undertrykkende byen. På midten av 1900-tallet fant de revolusjonære avantgardistene som kalte seg situasjonister opp begrepet «psykogeografi», som satte ord på en type formålsløs rusling der man på en frakoblet og distansert måte observerer søppelet og den ensformige arkitekturen, som en form for kritikk av etterkrigsurbanismen. Flanøren har alltid vært ideologi- og samfunnskritisk.
I 2016 klarte Elkin omsider å finne sitt eget perspektiv på fenomenet, også hun med en kritisk innstilling: Elkin ble opptatt av den kvinnelige flaneuren. Tradisjonelt var flaneringen noe mannen gjorde; en kvinne som drev gatelangs var ikke frigjort, hun var som oftest en gatepike – en hore. Og var hun ikke det, ble hun – blir hun fortsatt! – behandlet som det. Slik ble kvinnen holdt unna gatene, og i boka si løfter Elkin fram flaneusen – flanørinnen? – med eksempler fra både litteraturen og sitt eget liv.
Boka «Flâneuse» ble rost i blant annet New York Times og The Guardian og ble i fjor nominert til PEN/Diamonstein-Spielvogel-prisen for «The Art of the Essay». Siden har Elkin jobbet med en roman satt til Paris på 70-tallet, og har i det siste også jobbet med en ny essaybok om det hun kaller «Art Monsters».
I MAI BLE HUN invitert til Norsk litteraturfestival på Lillehammer, og tilbrakte ti dager på i Sigrid Undsets gamle hjem Bjerkebæk, når hun ikke utforsket Lillehammer til fots. Slik hun tidligere også har utforsket Paris, der hun nå bor.
– Jeg opplevde det som enormt frigjørende å komme til en by og kunne gå hvor jeg ville. Det føltes som jeg endelig kunne ta ansvar for meg selv på en måte jeg aldri følte i USA.
Likevel påpeker Elkin at byene også har forandret seg de senere årene.
– Paris har forandret seg, byen er etter hvert blitt mer orientert mot folk med penger. Der kaféen før var et sted man gikk for å se verden, er det begynt å bli et sted der man først og fremst er opptatt av hvordan man selv ser ut, og hvor man iscenesetter seg selv. Jeg synes likevel det er et godt tegn at stolene og bordene fortsatt er rettet ut mot gaten. Jeg savner det gamle Paris.
Når man vandrer rundt i byen får man med seg bruddstykker av andres liv, og man er aldri alene. «You walk in the city side by side with the living and the dead,» skriver Elkin.
Les også: Faktisk helt sant: Foucault trippet med hippier i Death Valley
Hva er best for tanken, å gå eller å lese?
– Det er umulig å velge, man trenger begge. Jeg klarer ikke å gå hvis jeg ikke leser, og jeg klarer ikke lese hvis ikke jeg går. Bøkene lærer deg å lese byen. Jeg er ikke sikker på om det å gå lærer deg å lese bøker, men begge deler handler om oppmerksomhet, om å forstå hvordan verden virker. Man hører ofte forfattere si at de begynte å skrive for å finne en vei inn i andre menneskers liv, og jeg tror at en oppmerksom, lyttende gåtur i byen kan ha samme effekt. Folk er ikke så kjedelige som man ofte tror.
I boken skriver du at «det er gjennom byens praksis vi har størst sjanse til å skape en rettferdig verden». Er dette en kritikk av hjemlandet ditt?
– Da jeg vokste opp trengte jeg aldri å gå. Da jeg ble voksen skjønte jeg hvor mye dette betyr for hva man blir eksponert for. Hvis man bare kjører trenger man ikke treffe folk som er annerledes. I USA har dette ført til at de fleste venstrevridde folk bor i byer, mens republikanerne er fullstendig dominerende på landsbygda, og skillet vokser bare. Og det var ikke alltid sånn, bønder pleide å være demokrater.
Når jeg prøver å forklare Elkin bompengespøkelset som for tiden hjemsøker vårt land, knytter hun det umiddelbart til de gule vestene i det nye hjemlandet Frankrike.
– Urettferdigheten de opplever er reell, og den må tas på alvor, selv om det er elementer av opprøret som er mindre konstruktivt, og som kan true med å avspore disse høyst nødvendige bevegelsene. Men det kan også være at jeg bare er for borgerlig for bilbranner og anarkistiske impulser.
De elektriske sparkesyklene som har tatt over all verdens storbyer har hun derimot ingen som helst sans for.
– De elektriske sparkesyklene er en passiv, individualistisk, selvsentrert måte å ta seg rundt i byen på. Jeg kan skjønne appellen med vanlige sykler, særlig i byer som Amsterdam, der alle gjør det og byen er egnet til det, men ikke disse elektriske sparkesyklene, der man er alene og hevet over alle andre. Og de ser ut som barn. Voks opp. De gule vestene tenner på dem også, forresten.
Les også: Hanna Stoltenberg: – Noe av det jeg prøver å utforske er egoisme, også min egen
The post – En kultur der man ikke går er dårlig for kvinner appeared first on NATT&DAG.