Hanna Stoltenbergs Nada er noe helt sjeldent – nemlig en strålende debutroman. Den har et blikk for mellommenneskelige relasjoner man sjeldent ser hos debutanter, ja sjeldent ser i norsk samtidslitteratur generelt.
Nada handler om en mor og en datter. Gjennom en 53 år gammel kvinnes selvbevisste og distanserte blikk på tilværelsen møter vi to veldig forskjellige kvinner: Karin er enslig, jobber i en gullsmedforretning, treffer tilfeldige menn på nettet og har ingen forpliktelser i hverdagen, akkurat slik hun selv vil. Tidlig i tjueårene fikk hun datteren Helene, som nå har stiftet familie, med mann og to barn – nøyaktig det Karin ikke ville ha.
Les også: Alle er jævlige i debutboka til «Cat Person»-forfatteren
Når Helene en dag ringer og forteller at mannen har vært utro, og spør om ikke moren vil være med på helgetur til London, blir Karin plutselig tvunget inn i en rolle hun alltid har distansert seg fra.
– Karin vil ha alle valgmuligheter åpne, det øyeblikket før alt står på spill, det er der hun vil leve livet sitt, sier Stoltenberg.
Vi sitter på Lorry, akkurat den typen brun vestkant-bar hvor romanfiguren Karin også trives. Hanna Stoltenberg (30) vokste opp på Oslos vestkant, og har jobbet som journalist i Aftenposten Kultur, D2, Morgenbladet. Og i NATT&DAG i det som, i alle fall i N&D-perspektiv, begynner å bli en god stund siden.
– Jeg tror jeg ligger ganske tett på Karins forståelse av verden. Jeg har alltid vært dratt mot en viss type kvinnerolle. Den mistilpassede, litt virkelighetsfjerne, veldig nevrotiske kvinnen som er mye alene. Da jeg begynte å skrive hadde jeg ikke fortellingen klar foran meg, men jeg visste at jeg ville skrive om en voksen kvinne.
På mange måter er det som om forholdet mellom mor og datter er snudd på hodet: Datteren fremstår som den voksne, mens moren er sta og vil ikke bli voksen. Det er som om boka er bygget rundt et tankeeksperiment: Hva om man får barn og blir voksen, men nekter å forplikte seg og fortsetter å tviholde på sin egen identitet?
– Hvordan kan et liv se ut hvis man ikke forplikter seg, er det så ille som folk skal ha det til? Ender man virkelig opp med ingenting? Det var et av utgangspunktene jeg hadde. Og svaret på spørsmålet vil nok variere fra leser til leser.
Les også: MeToo-mennene og hva de har å lære
Når Karin hører datteren Helene si at de skal på mor-datter-tur tenker hun at det framstår «både som en overdrivelse og en trivialisering».
– Ja, det at hun gjør den betraktningen sier ganske mye om hvorfor hun sliter med å ha det forholdet som Helene vil at de skal ha. Hun føler ikke at de har den forbindelsen, den varmen og nærheten som impliseres, samtidig som hun frykter banaliteten som ligger i å reise på en mor-datter-tur til London. Det siste bærer nok noe av skylden for det første.
Og den siste dagen på turen har hun et minne fra da hun var liten og var ute i båten med faren og hun mister lommeboken hans i havet, og hun tenker at hun slapp da det var meningen at hun skulle holde. Og hun skjønner at det er det hun har gjort hele veien.
– Ja, men dette er jo ikke en historie om omsorgssvikt, hun har på ingen måte vært en så dårlig mor. Men hun har nok et problem med omsorg. Hun er veldig skeptisk til kvinnelighet, og når hun er på date og treffer menn kan hun leke med det kvinnelige, og ha en ironisk distanse til det. Men i forholdet til Helene kommer omsorgen inn, og det går ikke an å være ironisk omsorgsfull. Da er det ikke omsorg.
Noen vil kanskje si at det er noe parodisk middelklasse-aktig over dette fokuset på rollespill. Men som med det meste bør regelen være: Så lenge man bare gjør det bra nok bør det være greit?
– Hun har en tro på at hun og Helene kan bygge forholdet deres fra et slags rent nullpunkt, og at de kan gjøre det på sin egen måte, og det er jo egentlig en fin tanke. Jeg tror lesere vil ha veldig ulike meninger om hvem av de to som har livet man har mest, eller kanskje heller minst, lyst til å ha.
Har du merket det på tilbakemeldingene du har fått?
– Ja, men det er veldig lite forutsigbart hvem som mener hva. Veldig mange av de jeg trodde ikke ville forstå henne så godt har forstått henne bedre enn jeg trodde. På et arrangement var det en fra forlaget som mente at Karin var veldig egoistisk, og at jeg hadde skrevet om en person som var veldig annerledes enn meg selv. Men det har jeg jo ikke, tenkte jeg da. Noe av det jeg prøver å utforske er jo egoisme, også min egen.
Hvordan da?
– De aller fleste er egoistiske, og samtidig har de en oppfatning om at de er gode mennesker som har tatt godt begrunnede valg. Og for å tette dette gapet, så trenger man en livsfortelling.
– Jeg tror Karin har en idé om at personligheten er noe som kan forringes eller ødelegges av andre mennesker, i stedet for å tenke at man forandrer seg i møte med dem. Hun tenker at hun har en kjerne. Det er nesten noe religiøst i å tenke at man har en kjerne, en sjel, noe som kan skitnes til av feil mennesker eller tanker. Det Karin vil formidle til andre er: Dette er styrkene mine, dette er svakhetene mine, og ikke tro at jeg ikke har sett dem. Og da er det liksom greit.
Hun setter selvinnsikt høyere enn det å være et godt menneske?
– Ja, nettopp. Når folk forteller om seg selv, forteller sin historie, kan jeg noen ganger sitte og tenke: du tar feil, det er ikke historien, det er ikke historien, det er ikke historien. Men hvorfor kan jeg ikke bare la folk få ha den historien? Og hvorfor tror jeg at jeg sitter på sannheten?
– Jeg kan ikke tenke meg en tristere skjebne enn å sitte igjen på slutten av det hele og se seg tilbake og bare måtte akseptere at det var det jeg valgte, og angre.. Jo eldre jeg blir jo mer merker jeg jo at jeg blir mine foreldre. Man tror at man skal klare å slippe unna, og bli sin egen person, men neida, det går ikke.
Tror du man skriver for å bli forstått, eller for å forstå andre?
– Jeg vet ikke om det finnes noen måte å skrive på som ikke til en viss grad er motivert ut fra et ønske om å bli forstått. Men å skrive selvbiografisk hadde vært en tvangstrøye, tror jeg. Jeg trenger et rom utenfor mitt eget liv som jeg kan kaste ting inn i og se hvordan det lander.
Dessuten kan fiksjonsbøker ofte være like utleverende som selvbiografiske romaner, da det er som om de sier: Se på dette store, vaklende byggverket jeg har reist for å skjule at jeg egentlig skriver om meg selv.
– Christian Lorentzen skrev om selvbiografiske bøker nylig, om at det er mange som tror at selvbiografiske bøker handler om å utlevere noe hemmelig, men egentlig handler det mest om å utlevere sin egen banalitet. De som skriver med større avstand til eget liv tenker kanskje at de har gjemt seg, mens de i virkeligheten er lette å få øye på.
Det var en skriveskole i regi av Gyldendal som gjorde at du for alvor begynte å skrive skjønnlitterært. Hvordan var det?
– I et sånt opplegg blir man tvunget til å ta seg selv på alvor, og tvunget til å innrømme at man skriver skjønnlitteratur, haha. Og når man også må levere tekst hver måned får man litt lavere skuldre. Man sitter ikke lenger og dirrer ved hver nye setning man skriver.
– Samtidig føles det fortsatt litt som at jeg er et barn som kommer og skal vise fram tegningen min. Her har jeg sittet lenge for meg selv og funnet på ting, og nå skal jeg vise det fram til verden. Det er noe pinlig med hele greia. Det er noe selvutleverende ved å innrømme at dette er det beste jeg fikk til, uansett hva resultatet er.
Les også: Smil & Gift møter Siri Hustvedt
The post Hanna Stoltenberg: – Noe av det jeg prøver å utforske er egoisme, også min egen appeared first on NATT&DAG.