Når #metoo er som verst, fremstår halve befolkningen som forvokste barn som man ikke kan resonnere med; plager de oss, kan vi kanskje begynne å gråte eller slå eller skrike om at vi føler oss krenket
– Åsa Lindeborg
Min intellektuelle feighet plager meg mer enn alle puppene jeg opp gjennom årene kan ha streifet borti ute på byen
– Fredrik Virtanen
Hysj! Noen forteller sin historie. La oss lytte til dem, prøve å forstå. Først var det ofrene, kvinnene. Voldtekter, voldtektsforsøk, seksuell trakassering på jobben, seksuell trakassering på gata, maktmisbruk og ubehagelige situasjoner, alle åpenbart del av et mønster: Det er noe med Mannen. Det er ikke alle menn, men det må likevel ha noe med mannen som mann å gjøre – det er liksom for tilfeldig at mannen alltid er på feil sted til feil tid og gjør noe gærent.
Les også: Vi dro på litteraturens Norway cup: Litteraturfestivalen på Lillehammer
Selv om internettmedienes klikkdrevne forretningsmodell har spilt en uunnværlig rolle i hvordan #metoo tok av, er det likevel bekjennelsen, vitnesbyrdet, som er bevegelsens grunnmur. Metoo er bygget på vitnesbyrd. Fortellingene om overgrep og trakassering, og om hvorfor det som for en mann ved første øyekast kanskje ikke virket så ille, det tilsynelatende uskyldige, oppleves helt annerledes for kvinner som har opplevd det igjen og igjen og igjen, og som derfor ser mønsteret.
I antologien Det skjer nå, som kom ut i fjor høst, har Helena Brodtkorb samlet ulike tekster skrevet av kvinner, som i større og mindre grad tematiserer #metoo. Brodtkorb anser #metoo-fenomenet som et tydelig tegn på at feminismen er mer aktuell enn noen gang.
Boka åpner med Ida Jackson, som med utgangspunkt i sin egen voldtektshistorie utviser en bemerkelsesverdig åpenhet og vilje til å lytte. Hun kommer de som vil si #notallmen i forkjøpet, men avviser dem ikke, hun sier tvert imot: det er viktig at dere lytter, og at vi lytter til dere: «Vi bygger ingen bevegelse hvis den ene delen av offentligheten holder pusten fordi temaet er for tett på deres eget liv, mens den andre delen av offentligheten tier stille fordi de synes tematikken er for intim til at de har lov til å ytre seg». Hun nekter å forbli et offer og en «sterk historie», og kommet med et usedvanlig raust tilbud man ikke kan avslå: snakk ut. Ordet er fritt! Det er sånn vi kommer oss videre.
Det er forståelig at mange menn holder kjeft. De er redd for selv å bli tatt, eller redd for å si noe feil. Likevel er det noen som prøver.
Les også: Ida Lødemel Tvedt prøver så godt hun kan å unngå «metafysisk kitsch»
Fredrik Virtanen er en av de som ble tatt i de nådeløse uthengningene i svensk offentlighet i kjølvannet av #metoo. Virtanen ble tatt på grunnlag av en voldtektsanklage fra en Instagram-kjendis som flere år i forveien var blitt henlagt, og uten hensyn til privatliv eller dom ble han hengt ut med fullt navn og bilde på forsider og i avisartikler der pressen hadde kastet alle etiske hensyn over bord. Sånn sett har Virtanen en god sak, og en god sjanse til å få forklart sin side, i «Uten nåde», boka han i vår ga ut i Norge, fordi ingen svenske forlag ville gi ham sjansen.
Fredrik Virtanen har en god sak. Hvorfor er det likevel så vanskelig å sympatisere med ham?
Clik here to view.
Fredrik Virtanen. Foto: Gloria forlag
Virtanen tegner et bilde av en så blodtørstig offentlighet at alle metoo-anklager og avsløringer må trekkes i tvil. Selv om han peker på tilfeller, inkludert hans eget, der den offentlige gapestokken utvilsomt gikk for langt, virker det uklokt og lite hensiktsmessig, både på egne og offentlighetens vegne, å overdrive i motsatt retning.
Det fremstår nærmest som om Virtanen mener at fordi enkelte metoo-anklagede ble behandlet dårlig betyr det at alle anklager var urettmessige. Og konsekvensene av dette er dystre: «Metoos taktikk med å skremme mannen var ekstremt vellykket. Men man glemte at redde mennesker er farlige mennesker. Den alternative høyresidens ukronte [sic!] leder Steve Bannon pekte raskt ut ‘antipatriarkat-bevegelsen’ som den nye hovedfienden».
Hovedproblemet er likevel at Virtanen er mest opptatt av å synes synd på seg selv. Boka er gjennomsyret av selvmedlidenhet, og de få stedene han prøver å «gå i seg selv» overskygges det for det meste av snikskryting om hvor mange han har ligget med: «Instagram-kjendisen og hennes venninne ringte og mailet rundt til kvinner de hadde hørt at jeg hadde ligget med, i et forsøk på å finne noen som hadde noe å fortelle. Jeg har ofte tenkt at det må ha vært en helvetes jobb. Jeg hadde sex med 100, 150, kanskje flere, antakelig flere, kvinner i løpet av de årene».
Clik here to view.
Foto: Gloria forlag
Jada, Fredrik. Og det var helt sikkert frivillig, med alle sammen. Men er det helt umulig å se lenger enn din egen nesetipp – og prøve å se Mønsteret?
En annen mann hvis jobb og rykte forduftet, og som fikk mye oppmerksomhet da #metoo eksploderte, var den canadiske tv-verten Jian Ghomeshi. I et kontroversielt essay i New York Review of Books fikk han sjansen til å fortelle sin versjon. «Reflections from a hashtag». Også Ghomeshi har, i likhet med Virtanen, problemer med å aksepteret å bli dømt ikke utfra beviser i en rettsal, men ut fra rykter på internett. Han er imidlertid i stand til å se at «this piece is focused on my experience, which may be seen as not helpful in rendering women’s experiences more visible». Men det får ikke hjelpe. Urettferdigheten må påpekes. Det minner om greven i Reisen til julestjernen, som i fortvilelse utbryter: «Det er et komplott! Imot min person!»
Det er likevel interessant at Ghomeshi nevner reaksjonen han har fått fra mange menn i etterkant: Det kunne vært meg, er det mange menn som har betrodd seg til ham. Likevel er det bare som om han nesten skjønner greia. Det Ghomeshi fremhever å ha lært av å ha blitt metooet handler ikke om sympati med kvinnene, men med andre som også har opplevd å få livet snudd på hodet, miste jobben og bli sviktet av sine nærmeste.
Et problem disse mennene ikke ser, eller ikke har lyst til å se: Det spiller ingen rolle om en enkelt mann er skyldig eller ikke, det avgjørende er at kvinnen blir trodd. Den enkelte kvinnen representerer kvinner generelt, og kvinner vet at det har skjedd, at det er sant, enten det faktisk har skjedd eller ei. De har opplevd det selv, så mange ganger, og selv de som ikke engang har opplevd det lever hele tiden i frykt for at det skal skje. Det er nemlig det som er voldtektens funksjon, som Ebba Witt-Brattström skriver i sin nye #metoo-bok.
Det er det Virtanen og Ghomeshi ikke forstår. Eller, kanskje de forstår det, men de kan ikke akseptere det, fordi selv ser de bare enkelttilfellet, den enorme urettferdigheten som har rammet dem. Er man faktisk uskyldig er det såklart umulig å akseptere at ens egen uskyld ikke spiller noen rolle, at den ikke kan hjelpe deg. Det er ikke du som skal tas, det er mannen. Du er mannen.
Ikke dermed sagt at det er riktig at det er sånn. Men at man skjønner at det er det som er greia, er helt avgjørende.
De beste tekstene i «Det skjer nå» – de beste metoo-tekstene generelt – ender åpent, i varianter av spørsmålet: «Hvem er du?» Det gjelder Maria Kjos Fonn, som problematiserer forestillingen om at vi på død og liv må være så fornøyd med kroppene våre. Og det gjelder Åsa Lindeborg, som avslutter antologien med et hardt angrep på det som starta hele greia: selve fenomenet #metoo.
Clik here to view.
Foto: Kagge forlag
«Alle har rett på sin historie». Det er identitetspolitikkens og metoo-logikkens mantra. Ja, sier Lindeborg, men det innebærer også at det finnes andre versjoner av den samme historien, også mennenes. Kvinner må ikke undervurdere deres eget handlingsrom, sier hun, og kritiserer kvinner som har ropt #metoo i tilfeller der de tross alt selv har hatt et ansvar. På Dramaten i Stockholm har det i 200 år vært kultur for at skuespillerinnene ligger med regissørene for å få roller. Om de i stedet hadde gått sammen og nektet hadde systemet brutt sammen, sier Lindeborg. I stedet velger kvinnene å fremstå som uskyldige ofre.
«Det finnes ikke noe som kan forsvare at regissører og teatersjefer skal kunne kreve sex. Men det finnes heller ikke noe som kan forsvare det fornedrende kvinnesynet #metoo-bevegelsen gir uttrykk for: at kvinner er så svake at vi ikke har noe annet valg enn å tilfredsstille mennenes begjær.» Lindeborg er redd kvinnene skal bli værende i offerrollen.
«Dersom vi vegrer oss for å problematisere oss selv foran andre, dersom vi vegrer oss for å løfte blikket, kan vi aldri forvente at #metoo skal vinne varig legitimitet». Lindeborg snakker om kvinnene, men det samme gjelder også for mennene. Og som hun selv og blant andre Ida Jackson viser, gjelder det å være åpen for den andres perspektiv, og ikke la teksten eller fortellingen eller bekjennelsen stoppe av selvmedlidenhet. Virtanen og Ghomeshi gjør akkurat det forfatterne av de beste metoo-tekstene ikke gjør: De synes synd på seg selv. Disse mennene sier: det handler om meg. De beste metoo-bekjennelsene sier derimot: dette handler om meg, i den forstand at det tar utgangspunkt i min erfaring, men det handler ikke egentlig om meg.
Les også: Selv når pikken er slapp holder Michel Houellebecq humøret oppe
The post #MeToo-mennene og hva de har å lære appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.