– Spellemann ble ganske absurd på et tidspunkt. Han fotballspilleren, Mads Hansen, vinner årets låt. Per Sandberg henger rundt på scenen. DDE holder en følsom tale. Odd Nordstoga sitter der. Jeg sitter der. Jeg tenkte at dette er kult, dette er jeg fornøyd med å være med på, men hvorfor er jeg her?
Med fartstid som DJ og produsent for Sushi x Kobe, del av Softcore untd. og med en solokarriere som skyter i retning opp, er Mathias Humlen – bedre kjent som Fakethias – neppe et helt ukjent fjes.
På tampen av våren besluttet han rimelig spontant å gi ut Torn/Enhanced, en EP som fortsetter der fjorårets Attune slapp, stadig på søken etter å omdanne leven og ulyd til mer eller mindre harmoniske strukturer i bevegelse. Utgivelsen har ligget i skuffen en stund. Nå avsluttes et kapittel. Hva blir det neste?
LES OGSÅ: Det britiske technostjerneskuddet Happa er endelig gammel nok til å klubbe
Vi slår oss ned i solveggen på en nokså sliten, undervurdert og utrydningstruet nabolagspub. Om man hadde satt en gigantisk passerspiss i bardisken og tegnet en kjapp sirkel hadde man markert området Mathias Humlen tråkker mest rundt i. Studioet er rett borti gata og han bor et steinkast unna.
– Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg skulle kunne gjøre så mye i Norge. Det startet jo bare som en soveromsgreie.
Og mer blir det etter alt å dømme. Attune ble nominert til Spellemann i elektronikaklassen, sammen med Smerz, Bjørn Torske og Sex Judas feat. Ricky.
«Jeg vet ikke hvor bra man kan leve av å bare spille i Berlin heller. Det er så klisjé. Still deg i køen liksom.»
Mange i elektronikamiljøet tar kanskje Spellemann-skulderklappet med et megetsigende smil. De driter i hele greia. Humlen er blant dem som synes det er hyggelig og stas.
– Det er moro for meg at musikken min blir spilt på norsk TV, den type musikk i det hele tatt. Den hører jo ikke hjemme der.
HVA SLAGS TYPE musikk er det snakk om, og hvor hører den egentlig hjemme? Det er ikke mangel på forsøk på beskrivelser av Fakethias’ soloutgivelser. Postmoderne merkelapper som «dekonstruktivt klubbuttrykk» og «sjangerfusjon» slenges gjerne på. Helt feil er det nok heller ikke. Musikken er full av teksturer forbundet med industriell techno og hardcore, satt sammen på uvante måter. Det er kaos og brøl og bråk og skjønne melodier i full blomst. Det er også dem som leter etter musikkens funksjon, noe Humlen understreker at den ikke trenger å ha.
Clik here to view.
Foto: Rumi Baumann
– Den nye EPen, og Attune for den saks skyld, bør ikke ses som forsøk på å lage så vanskelig klubbmusikk som mulig. Det er noe annet, det kommer fra et annet sted. Man kan spille det på klubben hvis man vil det, men det er ikke tenkt som funksjonell dansemusikk. Det er bare kult å høre det på et stort anlegg.
«Ingen skriver i et presseskriv eller i en anmeldelse at «dette tar deg til en mørk kjeller i Oslo»
Eller terrengsykle til det?
–Treningsmusikk! Musikken min er like mye treningsmusikk som klubbmusikk. Jeg synes virkelig at streamingtjenestene burde få meg inn i gymlistene. Det er like mye potensial der.
Hva er det rareste noen har kalt musikken din?
– Hyperaktiv rainstep.
Mindre sjangerfast elektronisk musikk har de siste årene vokst i Oslo. Humlen tror både tilfeldigheter og noe i tidsånden har gjort scenen mer eksperimentell. Klubbkollektivet og labelet Ball ‘Em Up har vært med å brøyte veien. Bookere som Hacir Payan og Einar Eidsvåg har også åpnet dører for bredde i klubblyden.
– Da jeg flyttet hit hadde jeg virkelig ingen tanker om at jeg vil spille på den eller den klubben. Jeg har vel egentlig ikke tenkt at det har vært så mange kule steder å spille i det hele tatt, men så har det bare gått seg til litt over tid.
LES OGSÅ: Vi møtte støyartisten Vomir i Købenahavn
Clik here to view.
Foto: Rumi Baumann
Oslo og Norge kan dessuten settes litt til side. Humlen ser seg om internasjonalt, og de ser også ham. I sommer gjester han Sónar i Barcelona sammen med navn som Daphni, Daniel Avery, Amelie Lens, Leon Vynehall og Kaytranada. Nå har han nettopp kommet vel hjem fra en klubbgig i Kiev, noe han beskriver som en slags våt technodrøm.
– Det var en morsom kontrast til landstreffet i Stavanger, med Sushi x Kobe og vilt utvalg av Bacardi Breezers. Jeg fløy direkte derfra til Kiev, samme døgn. Jeg skulle spille fra 5-7 om morgenen og visste ikke helt hva jeg skulle forvente. Jeg gikk gjennom en port med vakter, og inn i en bygård med fire forskjellige utesteder. Stedet jeg spilte minnet litt om et industrilokale med rå betongvegger. Det var skittent og stygt, men opplegget var veldig bra.
HUMLEN HAR BODD periodevis i Bergen og Kristiansand, og noen måneder i Los Angeles (no biggie). Det er ikke umulig at han flytter igjen, men etter hvert vil han få seg en fast base.
– Jeg vet ikke hvor bra man kan leve av å bare spille i Berlin heller. Det er så klisjé. Still deg i køen liksom.
Samtidig legger han ikke skjul på savn og mangler på hjemmebane.
– Det er så begrensende for den elektroniske scenen at man ikke kan holde åpent flere timer av døgnet. Norsk klubbscene føles ofte som et forsøk på å etterligne det de gjør andre steder. Ingen skriver i et presseskriv eller i en anmeldelse at «dette tar deg til en mørk kjeller i Oslo». Det kommer ingen til å skrive heller. Man hadde fått et langt mer interessant miljø om man hadde anerkjent klubb som kultur. Det er masse talent her, men de har større potensial i utlandet.
På et tidspunkt så Humlen seg nødt til å velge vekk psykologistudiet i Bergen for å gjøre plass til musikken. Hodet hans er som regel innstilt på neste prosjekt, nye mål og ideer. Han beskriver det som en kreativ byttehandel å være involvert i de ulike prosjektene. I Sushi x Kobe lager han harde hiphop-beats, mens han i Softcore untd. utforsker popstrukturer. På den måten utveksles ideer og uttrykk, som i siste instans styrker prosjektene i hver ende. Fellesnevneren er et etterrettelig og utforskende fokus på lyddesign. I soloprosjektet tøyer han alt til det ekstreme.
«Stedet jeg spilte minnet litt om et industrilokale med rå betongvegger. Det var skittent og stygt, men opplegget var veldig bra.»
Clik here to view.
Foto: Rumi Baumann
– Jeg får noen ganger lyst til å spy av meg selv, og jeg prøver ikke å høres artsy ut, men for meg har det å lage musikk en visuell komponent. Lyd tar form som indre bilder. Det er veldig abstrakt.
Humlen innrømmer at det virker som han har en form for «synestesi», et fenomen der sanseinntrykk flyter inn i hverandre.
– For meg har lyder visuelle representasjoner. Da gir det mening å velge lyder som har en spennende form eller bevegelse i seg. Standard trommemaskiner gir meg ikke like mye, det skjer liksom ikke nok når jeg hører det.
Lydene finner han rundt seg, eller der Youtube-algoritmene fører ham. Det strekkes, pitches og bearbeides.
– Jeg har for eksempel tatt opp at noen snakker i søvne. Jeg har gjort mer spess ting enn det også, men det blir feil å snakke om. Det har kanskje ikke så mye å si for andre som bare hører lyden uten å vite hvor den kommer fra, men det er veldig morsomt for meg.
LES OGSÅ: Hvorfor hater alle tech house?
Hva er det rareste du har samplet?
– I «Epinephrine», og en del annet, er mesteparten av perkusjonen laget av en ASMR-video hvor noen etterlikner lyden av øreslikking. Ganske ekkelt å tenke på, men det høres nice ut. Det er ikke en fetisj. Det er interessant at man kan bruke gamle funksjonelle strukturer i musikk og puste nytt liv i det.
Foruten bachelorgrad i utøvende musikk med laptop som hovedinstrument på Universitetet i Agder har Humlen også deltatt på talentfabrikken Red Bull Music Academy. Nylig ble det kjent at både RBMA og Red Bull Radio skal legges ned som følge av samarbeidsbrudd mellom energibrusgiganten og Yadastar. Her hjemme har flere vært skeptiske til hvordan selskapet lykkes i å kjøpe kredibilitet i smalere musikkmiljøer.
«Man bør ikke hoppe på alt av sponsa jobber, men med RBMA har det vært annerledes.»
– Man bør ikke hoppe på alt av sponsa jobber, men med RBMA har det vært annerledes. Jeg var heldig som fikk være med den siste gangen. Hvis du tar vekk merkevaren og ser på hvor mye bra de har produsert av forelesninger, intervjuer og så videre … Det er ting mange har lært mye av. I høst fikk vi Amnesia Scanner, Oli XL og Why Be. Det hadde aldri skjedd hvis ingen spytta inn penger. Det jo mange som setter pris på de konsertene. Du er med på å drive et system du burde være kritisk til, men så er du også med på å gi folk kulturopplevelser de ellers ikke ville hatt.
Clik here to view.
Foto: Rumi Baumann
Hvordan ser Humlen for seg veien videre, etter Spellemannsnominasjon, Red Bull Music Academy og Sonar? Selv beskriver han i måteholdent sinnelag at han er fornøyd så lenge han kan få til å leve som artist, med mulighet for å utvikle og utfolde seg uten begrensninger.
– Jeg ser på det jeg gjør nå som en startfase. Jeg er generelt opptatt av at ting skal bevege seg fremover uten at det nødvendigvis er jeg som sitter med svaret på hvordan. Jeg vil fortsette å lage noe som kjennes ekte, og som forhåpentligvis kan settes inn i en sammenheng og gjerne si noe om tiden og omstendighetene det er skapt under. Noe som funker, men er nytt.
Er du på fest eller på jobb når du gjør gigs?
– Det kommer an på jobben. Vi har nok blitt en del bedre, men det blir fort begge deler. Jeg kunne sikkert sagt at turneer til tider er slitsomt og at man alltid henger etter med arbeid, men jeg føler ikke jeg kan klage når jeg får muligheten til å leve av å reise, lage og spille musikk. Det blir hva man gjør det til. Det funker for meg.
En annen gjest på nabolagspuben, en brisen eldre herre, avbryter samtalen for å si sin mening om saken:
– Jeg skal ikke blande meg inn, men det går ikke lenge altså. Jeg sier ikke mer.
LES OGSÅ: Vi mister de brune pubene: – Kanskje vi som drar hit er en utdøende gjeng?
The post Terrengsykling, Bacardi Breezers og rare lyder appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.