På toget på vei fra Oslo, opp langs Mjøsa er vognen fylt av forventningsfulle 14-15-åringer. Det er tydeligvis noe annet som foregår på Lillehammer, samtidig som, *trekker pusten*, Norsk litteraturfestival Sigrid Undset-dagene Lillehammer. Det er som å være på vei til leirskole, eller fotballcup.
Følelsen forsvinner ikke ved ankomst på Lillehammer, snarere tvert imot. Gymsalen er byttet ut med hotell, de gresskledde fotballbanene med byens kulturhus, kunstmuseer, kunstgallerier og bokkaféer. Byen koker. Det er som om den mellomstore norske byen, majestetisk plassert ved toppen av Mjøsa, bare så vidt er stor nok til å klare å ta imot hele den norske bokbransjen og landets pensjonistbaserte lesesirkler, til en uke med opplesninger, debatter og festtaler.
Men så kommer jeg på at byen i sin tid huset De olympiske leker, og skjønner at lillehamringene nok vet hva de driver med.
Velkommen til litteraturens Norway Cup, litteraturens olympiske leker.
Les også: Hva skal vi gjøre når Google og Facebook vet alt om oss?
Jeg sitter på bibliotekskaféen Leseriet, og venter på at Jonny Halberg, den Moss-baserte Lillehammer-forfatteren med kanskje norsk litteraturs luneste blikk, skal gå i gang med å lese Marcel Proust. Han er nemlig en gal mann som har satt seg fore å lese alle syv bind av Prousts På sporet av den tapte tid, i løpet av festivalens seks dager. I papirprogrammet, som aldri er langt unna, står det at arrangementet foregår hele døgnet (!), mens det på nett er noe mer avmålt anslått: fra klokken 9 til 23, hver dag.
Det er et umulig prosjekt, selv med rutinemessig innlagte legesjekker underveis, men det er åpenbart ingen som sier nei til nok en idé avfødt av den norske underholdningsbransjens største stolthet og fremste eksportartikkel de siste årene: minutt for minutt-sakte-TV-konseptet. Derfor streames Halbergs opplesning live hos NRK, og det oppfordres til bruk av hashtagen #proustminuttforminutt.
Men nå har Halberg altså en helt sikkert velfortjent pause. «Nyt gjerne en Madeleine kake à la Marcel Proust med et glass sprudlende» oppfordres det til i kaféen, og cremanten er sympatisk priset til kroner 75. Plutselig dukker Halberg selv opp, han skrider verdig gjennom lokalet, og hilser vennlig til venstre og til høyre, iført en Joy Division-t-skjorte, og drikkende fra en glass-cola.
På døren inn til bakrommet hvor Proust skal leses henger det en lapp hvor det står at det ikke er tillatt å nyte medbrakt i «lesesalen». Gjennom glassdøren ser jeg Halberg sette seg ned og skjenke en kopp kaffe fra en medbrakt termos. Han fukter strupen. Nå begynner han.
Men jeg må videre, jeg får vel sjansen til å få med meg noen sider Proust senere.
Det er debatt om «hets, hat og krenkelser» med Kjetil Rolness, Ingeborg Senneset og Kjersti Thorbjørnsrud, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, på Lillehammer kunstmuseum.
Sumaya Jirde Ali skulle vært med, men har måttet avlyse på grunn av hets, hat og krenkelser. Ironisk, noe panelet tilsynelatende tar utgangspunkt i, men som de likevel ikke helt ser ut til å ta inn over seg. Vi er jo tross alt på festival, og det viktigste da, er å kose seg.
Festivalen bærer generelt preg av å ta opp vanskelige aktuelle temaer på en så uforpliktende måte som mulig. Mange her har nok barnefri og anser festivalen som en liten ferie, og hvem er jeg, en rotløs journalist fra en storbybasert gratisavis, til å dømme dem?
Les også: Selv når pikken er slapp holder Michel Houellebecq humøret oppe
Mens Rolness spør om migrasjonsforskere har lov til å være innvandringskritiske, står Davy Wathne med en avis og en notatblokk og ser tilsynelatende veldig konsentrert og noterende ut. En samfunnsengasjert sportsjournalistlegende, det er oppløftende å se, tenker jeg. Ved nærmere ettersyn viser det seg at han står og løser kryssord.
Det skal også vise seg at Davy Wathne er over alt i løpet av dagene jeg tilbringer på Lillehammer: jeg treffer på ham på Vigdis Hjorth-opplesning, over en porsjon poffertjes på det lokale pannekakehuset, og på litteraturkritikkseminar arrangert av Kritikerlaget. Lokalbefolkningen forteller meg at han elsker festivalen, og er her hvert år. Metoo-anklagene er tydeligvis glemt, nå er pensjonisten blitt litteraturfestival-maskot. Dagen før jeg kom var han selv på scenen, og intervjuet Erlend Loe.
Mot slutten av kvelden trosser jeg et ustadig tordenvær og vender tilbake til Leseriet for å få med meg litt Proust. Et til vanlig litt trist og hvitt rom med linoliumsgulv har blitt forvandlet til en «arabisk lounge», kledd med persiske tepper og filleryer. Halberg leser om Swann og Odette, mens en strikkende dame, som utfra nakkeøvelsene å dømme ser ut til å ha vært hele dagen, strikker videre. Når klokka blir ti på halv elleve avslutter Halberg, for å passe på at stemmen skal holde i morgen og. Det er en lang festival, men på slutten av dag to er han fortsatt ikke ferdig med første bind.
Dette kan ikke gå, men samtidig, det kan man jo si om det meste.
I papirprogrammet, som tydeligvis er trykket flere måneder i forveien, står det at Édouard Louis skal møte John Freeman til samtale på Stortorget. Men Louis er som kjemisk renset fra programmet på nett, hvor det derimot står at det er Johan Harstad som skal møte John Freeman. Ingen steder står det at Louis har avlyst, og det er heller ingen som snakker om det. Hipp som happ, virker det som om arrangøren har tenkt. Hvem drepte faren min erstattet med Hvem drepte Buzz Aldrin i alt mylderet? Johan Harstad har sikkert noe smart å si han og.
Hva er litteraturen på Norsk litteraturfestival på Lillehammer? Den er sakte-tv (Proust), sport (Proust igjen), litteraturquiz, slam-poesi-show og fest med DJ Sakprosa. På fredag skal tre forfattere diskutere Red Dead Redemption 2, og Farmen Kjendis-deltager Mimir Kristjansson holder et foredrag om Michel Houellebecq. Samme dag er også en samtale med tittelen «Litteratur på scenen og i spaltene», altså et litteraturarrangement som handler om litteraturarrangementer. Litteraturen belyses fra hver eneste tenkelige og utenkelige vinkel.
Les også: Ida Lødemel Tvedt prøver så godt hun kan å unngå «metafysisk kitsch»
Det skal også gjøres litt stas på litteraturen, og på dag tre er det litterær festaften i fasjonable Maihaugsalen, vegg i vegg med Norges Olympiske Museum. I foajeen selges det bøker, og selvfølgelig er det en overtent kulturdame i 50-årene som søler et fullt glass riesling over stabelen med Leïla Slimani- og Han Kang-bøker.
Det er noe umiskjennelig Ruben Östlundsk over det hele, også når en selvsikker og verdensvant Simen Ekern ønsker oss alle velkommen, både klimafornektere, neo-fascister, vaksinemotstandere og terrorister. Publikum ler, satiren er bitende.
Franske Leïla Slimani er her, prisbelønt forfatter og spydspiss for Emmanuel Macrons diplomatiske ambisjoner. Det er jo stas, og også hun sier smarte ting: nostalgi er for gamle, hvite menn, folk er mer opptatt av image enn bøker. Publikum nikker ettertenksomt. Slimani og Ekern prøver å ha en samtale med landsmannen Nicolas Mathieu, men han snakker bare fransk, og tolken som står i andre enden av scenen har aldri vært tolk før, så det funker ikke helt som det skal. Men det er vin i glassene og vi er alle velvillig innstilt.
Etterpå leser Per Petterson fra Menn i min situasjon, akkompagnert av drømmende gitartoner, før Ingrid Olava setter et inderlig punktum. Litteraturen er feiret!
Inntrykket som blir sittende er likevel at ingen inntrykk egentlig blir sittende. Hva er det egentlig som foregår her? Alle opplesningene, debattene, hyllestene av litteraturens kraft – hva skal vi egentlig med det, bortsett fra å finne et nachspiel å gå videre til fra Haakons, og derfra networke oss til en litt bedre stilling i kulturbransjen? Det er som om det går inflasjon i troen på litteraturen, og etter noen dager på Norsk litteraturfestival er det som fremstår som festivalens fremste egenskap å skape følelsen av at noe skjer. Er litteraturen viktig? Jada, sikkert det, men det viktigste er at ting skjer! Om det er vintersport eller litteratur, samme det, vel.
De tradisjonelle mediene er svekket og demokratiet er truet, men så lenge vi kan ta toget opp til Lillehammer og snakke om det over noen glass på Banknatta, så går det nok bra. Her er alt som det alltid har vært. Og på vei hjem igjen ligger Mjøsa der langs togskinnene, speilblank og livgivende som aldri før, og det gjør den nok til neste år og.
Les også: Sofus Grenis debutbok er et eneste stort «male gaze»
The post Vi dro på litteraturens Norway cup: Litteraturfestivalen på Lillehammer appeared first on NATT&DAG.