I ubehagelig stor grad defineres vi av det vi ikke har noe som helst kontroll over. Vi kan ikke velge genene våre, hvor vi vokser opp eller hvordan vi oppdras. Vi kan ikke selv bestemme kjønn, kjønnsidentitet eller klasse. Er det mulig å bryte ut av det? Kort sagt: kan vi bli frie, sånn egentlig? En dokumentar om tre trillinger som først møtes i voksen alder gir ikke veldig god grunn til optimisme.
THREE IDENTICAL STRANGERS åpner med at Robert Sharfan ser rett i kamera. Da han begynte på community college som nittenåring i 1980, skjedde det noe veldig rart. Folk kastet seg om halsen på ham, kalte ham «Eddie» og spurte hvordan sommerferien hadde vært. En jente kysset ham. Det var bare det at han ikke kjente noen på skolen. Og han het ikke Eddie.
Edward Galland som bodde i nærheten derimot, ble kalt Eddie. Shafran og en av Eddies venner kastet seg inn i en bil for å besøke ham. Historien om de gjenforente tvillingene ble en sensasjon på lokalavis-nivå. Og så: en plot twist (eller, strengt tatt ikke, det avsløres i tittelen): det var enda en av dem. 19 år gamle David Kellmann så de to tvillingene i avisen og kastet seg inn i en bil han også.
Trillingene Robert Shafran, David Kellmann og Edward Galland ble alle født i New York i 1961. Som småbarn ble de adoptert bort. Adoptivbyrået plasserte guttene i tre forskjellige familier. Oppveksten deres var nokså normal. Men ingen fortalte dem at de var trillinger. Hvordan påvirket dette brå identitetskiftet dem?
Mennesker elsker speil, selfier, kunst vi kjenner oss igjen i. Vi liker folk som ligner oss, med samme musikksmak, estetiske preferanser og favorittlag i fotball.
Da trillingene fra Three Identical Strangers møttes som 19-åringer identifiserte de seg med hverandre med én gang, til tross for at de ikke kjente hverandre overhodet. De så helt like ut, åpenbart, og også mange av vanene deres var også påfallende like. De røyket samme sigarettmerke, de hadde drevet med bryting og de hadde samme smak i damer (modne). Men den nye tilværelsen som lykkelige, tv-show-turnerende, restaurant-drivende brødre varte ikke evig.
Mange hevder at vestlig kultur er veldig individualistisk. Er den egentlig det? Er vi ikke egentlig påfallende opptatt av hvem vi er og hvor vi hører hjemme? Hvem som er som oss, hvem som ikke er det?
Slike spørsmål er ikke bare filosofiske, de er også av politisk betydning. I våre dager eksemplifisert av den mildt sagt omdiskuterte identitetspolitikken. I korte trekk går den ut på å appellere til grupper som oppfatter seg som undertrykte. Denne politiske taktikken har ivrige – til dels overivrige – kritikere både på høyre- og venstresiden. Enkelte, som Eivind Trædal, hevder at identitetspolitikk ikke kun hører venstresiden til: den populistiske høyresiden driver også med identitetspolitikk når den hevder at nasjonale fellesskap, religiøse tradisjoner eller etniske grupper trues. Det er en for enkel forståelse.
Les også: Smil & Gift møter Sigrid Bonde Tusvik
Første gang begrepet identitetspolitikk dukket opp var i 1977, i en uttalelse signert Combahee River Collective (CRC), en radikal gruppe bestående av amerikanske svarte lesbiske feminister. De skrev:
«This focusing upon our own oppression is embodied in the concept of identity politics. We believe that the most profound and potentially most radical politics come directly out of our own identity, as opposed to working to end somebody else’s oppression.»
Med det var identitetspolitikken født. Trolig hadde de ingen anelse om hvordan dette ville påvirke kommentarfelt på Facebook 40 år senere.
Poenget med identitetspolitikk, slik CRC så det, var å kjempe for frigjøring for alle. For at det skulle skje innså de at de måtte fokusere på sin egen spesifikke undertrykkelse. I marxistisk tenkning trenger revolusjonen et subjekt, arbeiderklassen, som fungerer som historiens progressive motor. Men den ordinære arbeiderbevegelsen gjorde ikke nok for for eksempel svarte kvinner i USA på 1900-tallet. Noen i USA ble friere. Ikke alle. Og det er nettopp der forskjellen mellom identitetspolitikk og annen stammetenkning skiller lag: hvis svarte lesbiske kvinner (og en kan legge til: med funksjonshemminger) er helt frie, betyr det nødvendigvis at alle er frie. Det samme gjelder ikke for den hvite arbeiderklassen, som flere ganger har vist at den er troende til å inngå rasistiske kompromisser med elitene. For CRC på 70-tallet var ikke dette teori, det var virkelighet.
Men identitet har sine begrensninger. Ikke alt kan oppnås ved å appellere til gruppefølelse, verken politisk eller psykologisk.
Three Identical Strangers er ikke en film om utvetydig identitet. Snarere viser den at man kan flyte inn og ut av forskjellige identiteter, men at de heller ikke definerer oss. Etter hvert kommer forskjellen på trillingene tydeligere til syne. En av dem bryter med de to andre. Etter hvert viser det seg at det ikke er mye som holder dem sammen bortsett fra utseendet. Livet formet dem til forskjellige mennesker, de hadde ikke samme lived experience.
BRØDRENE i Three Identical Strangers vokste opp i tre vidt forskjellige familier. En av dem i en arbeiderklassefamilie, den andre i et middelklassehjem, mens den siste ble plassert hos advokatforeldre. Det viser seg at det slett ikke er en tilfeldighet, alt er i regi av et et forskningsprosjekt.
I tillegg til damesmak, sigaretter og gresk-romersk bryting hadde de til felles at de slet med psykiske problemer i ungdommen, noe som kanskje skyldes gener, kanskje skyldes separasjonstraume. Men de psykiske problemene rammet dem ikke likt. To av dem klarte seg ganske bra. En av dem ender med å ta livet av seg. Filmskaperne impliserer ganske sterkt at den strenge faren hans kan ha hatt noe med saken å gjøre. I virkeligheten vet man ikke hvorfor det ble som det ble.
Er det ikke slik vi alle lever livene våre? Uansett om det er arv eller miljø som bestemmer skjebnen vår føles det som om vi er kastet ut i livet. Kan vi noe for at vi er den vi er?
Og hvis svaret er nei, hvilke implikasjoner får det?
I Three Identical Strangers patosfylte avslutning hintes det om at arv og miljø er like viktig, at individet kan klare alt. Det høres mest av alt ut som en overlevelsesstrategi, en livsløgn man må fortelle seg for å holde ut livet i nyliberalismen.
Kanskje kan identitetspolitikken vise oss en vei ut. Vi kan bruke det vi ikke har makt over, det som definerer oss – identiteten – som brekkstang mot undertrykkelse? Three Identical Strangers minner oss på at det er lettere sagt enn gjort. Å unnslippe omstendighetene våre, altså.
Three Identical Strangers kan leies på Viaplay. Identitetspolitikk er gratis tilgjengelig i de fleste medier.
The post Arv eller miljø? Vi slipper ikke unna uansett appeared first on NATT&DAG.