And when you’re a star, they let you do it. You can do anything.
DET ER 2005. Donald Trump forklarer TV-personligheten Billy Bush hvordan man kan misbruke både makt og innflytelse til å gjøre overgrep mot kvinner. Elleve år senere, to dager før 2016-valgkampens andre debatt mot Hillary Clinton, lekket klippet til media.
Grab them by the pussy. You can do anything.
Klippet var sjokkerende, men det hadde som kjent ikke så altfor mye å si for utfallet av presidentvalget. Dessuten var det bare en av mange skandaler som rammet Trump det året. I løpet av valgkampen gikk seks kvinner ut i media og fortalte om overgrep fra presidenten.
Hva skjedde med dem, egentlig? Noen uker med omtale, så forsvant historiene fra skjermene våre. Det er så mange andre historier.
I januar i år hadde hadde teateroppsetningen The Pussy Grabber Plays premiere i New York. Stykket, eller rettere sagt stykkene – det er åtte av dem– handler om kvinnene som i forbindelse med det forrige amerikanske presidentvalget anklaget Donald Trump for seksuell trakassering.
De åtte stykkene (to av dem er musikaler) har til felles har de at de ikke handler om selve overgrepene. Trump er aldri på scenen. I stedet fokuserer The Pussy Grabber Plays på kvinnenes opplevelse av å stå frem. Hvordan var det å brenne inne med det? Hva fikk dem til å fortelle? Hvordan ble det tatt i mot? Hvordan var det å endelig fortelle?
– Det vanskelige med å stå frem som offer for trakassering eller overgrep er at man sjeldent blir trodd. Stykkene reflekterer hvordan maktsystemer beskytter gjerningsmenn og undertrykker ofre. De viser hvordan kvinnene som kom frem ble redusert til nyhetsoverskrifter, fikk historiene sine undergravd og måtte gjenopplive traumer. Det fine med The Pussy Grabber Plays er at de ikke er grafiske eller overdriver hva som egentlig skjedde. De respekterer kvinnene først og fremst. Stykkene gir dem en mulighet til å ta eierskap over sine egne historier, sier Anna Fredrikke Bjerke.
LES OGSÅ: 43 mennesker som prøver å selge et speil på Finn.no
Sammen med medregissørene Vilde Moberg og Ingrid Liavaag sørger hun for at stykkene settes opp også her i Norge, mer spesifikt på Kulturhuset i Oslo.
Hvorfor ikke heller sette opp «Kristian Tonning Riise Plays»?
– The Pussy Grabber Plays skildrer tematikk som strekker seg over landegrensene. De holder liv i en bevegelse som fortsetter å kjempe for kvinners rettigheter. Dette er viktige budskap å få frem. De speiler problemene innad vårt eget politiske system. Stykkene tar opp temaer som er aktuelle også for oss i Norge og reflekterer hva vi har vært vitne til med Kristian Tonning Riise og Trond Giske. Jo mer spesifikt noe er, desto mer universelt blir det.
Foto: Marie Heien
THE PUSSY GRABBER PLAYS er som et open-source-prosjekt. Via en nettside kan man bestille en egen tool kit for å sette opp stykkene. Slik skal historiene spre seg, slik kvinnene som sto frem spredte historiene sine. Men ifølge nettstedets FAQ er det strengt forbudt å endre noe på stykket, kanskje for å motvirke at historiene vrenges, at de tolkes, og på den måten ikke lenger er ofrenes historier.
– Det er en samtalestarter. Det viser konsekvensene av Donald Trumps handlinger, uten å redusere kvinnene de portretterer og traumene de har opplevd.
LES OGSÅ: Donald Trumps guide til ting fra boken «Tenk som en milliardær» (2005)
Det eneste regissørene har endret fra originaloppsetningen, er språket. Hun mener heller ikke at det hadde vært nødvendig å gjøre store endringer. Nordmenn er godt kjent med konteksten.
Det er ganske sterke føringer på hvordan dette skal spilles. Er ikke det litt kjedelig, sett fra et kunstnerisk synspunkt?
– Dramatikere som Sam Sheppard, Tracy Letts og Tom Stoppard legger også sterke føringer for sine stykker uten å være i nærheten av kjedelig.
Er dette mindre av et kunstnerisk prosjekt og mer av et politisk et?
– Hva er kunstens oppgave om ikke å være politisk?
Om kunstens rolle er å tilfredsstille estetiske behov eller sette problemer under debatt, er som kjent en debatt i seg selv. Men gjør den begge deler, skulle det vel være greit uansett?
Om The Pussy Grabber Plays i norsk drakt oppfyller det første kravet gjenstår å se, men ved å gjøre det politiske såpass eksplisitt oppfylles i alle fall det politiske kravet før en eneste akt er spilt. Eller gjør det, det? Hjelper det å sette opp teater? Hadde det ikke vært bedre å skrive en kronikk?
– En av grunnene til at Donald Trump vant presidentvalget var nettopp fordi vi ikke tok ham seriøst. Vi tok ikke velgerne hans på alvor og ignorerte feilene i det politiske systemet. Jeg tror store deler av hans strategi under presidentvalget bevisst utnyttet dette. Det skremmende er hvor nummen vi har blitt, både for retorikken og politikken hans. Ingenting overrasker oss lenger.
Trump er jo på mange måter en karikatur, man tar ham ikke seriøst uansett hva han sier eller gjør. Da er det liksom ingen vits å skrive en kronikk heller.
– Det er vanskelig å si hvordan vi kan motvirke denne dynamikken, men stykket er med på å holde liv i bevegelsen som forsøker å gjøre nettopp det.
Mange er kanskje også redde for å stå frem fordi de med det blir redusert til et offer, og samtidig slutter å være seg selv. Hvordan går dere frem for å hindre at karakterene blir like endimensjonale som Trump?
– Den største frykten for mange er å ikke bli trodd og velger derfor å ikke stå frem. Redselen for å gjenopplive traumer eller for sin egen sikkerhet, angsten for å bli beskyld for sitt eget overgrep, faren for å miste jobben eller bli sett på som en bråkmaker. Rachel Crooks, Tasha Dixon, Jill Harth, Samantha Holvey, Jessica Leeds, Natasha Stoynoff og Karena Virginia følte de ikke hadde noe valg da Donald Trump stilte til presidentvalg. Stykkene fokuserer på deres opplevelse av å bestemme seg for å stå frem med sine historier og konsekvensene av det. Det er viktig for meg å anerkjenne at det er dette dramatikerne forsøker å formidle og finne sannheten i karakterene de beskriver.
VIDEO: Heartbreak Satellite med klar tale til Donald Trump: – Stop!
Kjenner du deg igjen i historiene?
– Jeg tror de aller fleste vil kunne kjenne igjen seg selv eller noen de kjenner i en eller flere av historiene. Jeg hadde nok ikke produsert og co-regissert stykkene om jeg ikke engasjerte meg historiene de forteller.
Bjerke har bodd i både London og New York, noe det har blitt både tverrfaglig kunstutdannelse og mastergrad i film og kjønnsstudier av. Da hun bodde i New York begynte presidentvalget å nærme seg. Temperaturen økte, og Bjerke endte opp i protestbevegelser som Movimiento Cosecha Sanctuary Campus Campaign – en student-protest mot Trumps innvandringspolitikk – og i rosa lue som del av den hakket mer omtalte Women’s March.
– Jeg ble mer bevisst på hva slags type prosjekter jeg ønsket å prioritere og produserte en kortdokumentar for FNs likestillingskampanje HeForShe med premiere på MoMA. Etter å ha beveget meg over til fiksjon har jeg hatt som mål å fokusere på prosjekter som fremmer det kvinnelige perspektivet og likestilling mellom kjønnene.
Det er bare kvinner involvert i produksjonen av The Pussy Grabber Plays. Har det vært deilig å jobbe uten menn?
– Det skaper en helt annen dynamikk, det er sikkert. Det var en bevisst avgjørelse som ble tatt av produsentene Kate Pines, Hope Chavez, Sharyn Rothstein og Shira Milikowsky for oppsetningen på The Public Theatre i New York. Det er viktig for oss å videreføre denne tilnærmingen som vi føler står i tråd med stykkenes identitet.
Donald Trump. Ikke så bra?
– Nei, det kan man si.
The Pussy Grabber Plays har premiere 5. mai og spilles på Kulturhuset i Oslo. Alt overskudd går til organisasjonen Care Norge, en bistandsorganisasjon for kvinners rettigheter.
The post Setter opp teater om Trumps seksuelle trakassering appeared first on NATT&DAG.