VARG ER mannen store deler av techno-verden har lagt sin elsk på, men som på ingen måte gjengjelder kjærligheten. Svensken spytter på techno-begrepet hver gang han får sjansen. Likevel lager han vakker og kaotisk techno med en sjelden følsom nerve, ofte full av fortvilelse og tomhet, som en ensom vandring gjennom svenske skogslandskap. Andre ganger er produksjonen energisk og taggete. Samtidig slipes konvensjonene gradvis vekk med hvert nye verk. Få produsenter bøyer og vrir på innhegningene som avdeler sjangre mer enn Jonas Rönnberg. Uhyre produktiv er han også.
Listen over utgivelser på henholdsvis danske Posh Isolation og sitt eget svenske Northern Electronics er til å bli svett av. Siste ute er Evanescence (a Love Letter) (Posh Isolation), et eksperimentelt album som dekonstruerer klubblyden.
Noe klaffet da en venn av Rönnberg sendte ham en sang av nu metal-bandet Evanescence mens han var i gang med å sette navn på sangene han hadde laget.
– Fuck så bra det bandet er. Jeg måtte sjekke hva ordet Evanescence betyr, og fant ut at ordet representerte alt det jeg hadde måttet gå gjennom på det tidspunktet. Det er den mest deppa skiva jeg noen gang har laget. Den er totalt strippet for glede og optimisme. Hele 2018 begynte så ille som det bare kunne, også fortsatte det å toppe seg gang på gang. Jeg tror at det er et av de verste årene i hele mitt liv.
Likevel kom album, EPer og kasetter med taktfast mellomrom: Rave, Crush, FLORAs debut EP, Welcoming Elegance, Molltoner från Norrland, body of water, varierte og uforutsigbare prosjekter under navnene Varg, FLORA, Ulwhednar, The Empire Line og personaet Misantropen. Det kunne vært en karrieres diskografi i seg selv.
Les også: Må artister i dag genierklæres ved første SoundCloud-post for å lykkes?
– Shit, kom alt det i fjor? Jeg trodde jeg ikke ga ut noen ting. Ved slutten av 2018 var jeg rett og slett skikkelig misfornøyd. Jeg ba om unnskyldning på Instagram for at jeg hadde gitt ut så lite musikk og lovte å gi ut mer i 2019!
GODT INN I årets tredje måned har han allerede overholdt løftet: tre FLORA-singler og et solo-album som Varg. I løpet av april kommer to til, og om to uker kommer dessuten et nytt Ulwhednar-album. Det eksentriske «støypunk-møter techno»-bandet The Empire Line vil også slippe masse ny musikk i løpet av 2019.
Overveldende? Ja. Men Varg lever dag til dag, bryr seg ikke nevneverdig om langsiktige målsettinger.
– Se på Gucci Mane og Future og alle de der. De slipper mixtape etter mixtape med 20 låter per skive. Noe av det er bare en ett minutt lang freestyle, men det er nice. Det stimulerer millennial-tankegangen. Spotify blir som en Instagramfeed, en endeløs jævla feed av skit. Det er kult å støtte opp under den feeden, være en del av det som skjer akkurat nå.
Rönnberg vil helst sette ideene til livs så fort som mulig, og det spiller fint liten rolle om det er rufsete og demo-preget. Så lenge resultatet gjenspeiler det han først tenkte, er han fornøyd.
– Mange artister sitter fortsatt og snekrer på et mesterverk. Så filer de det ned til tretten spor. Det tar seriøst 1 minutt å komme seg gjennom 13 spor. Da jeg var liten elsket jeg Dr. Dre. Han har gitt ut tre album eller noe sånt. Alle brydde seg om det jævla mesterverket, og du kunne turnere på det i flere år.
VARG HAR mange studioer og ingen på samme tid. Studio er mer en modus enn et fysisk rom. Det handler ikke om profesjonelle monitorer og utstyr fra øverste hylle. Han gjør seg utilgjengelig. Studioet er på hotellrom, på t-banen, i løpet av en flytur. Nylig gikk han til innkjøp av Ableton live. Tidligere foretrakk han Garageband. Samtlige av albumene i Nordic Flora-serien er laget på Rönnbergs iPhone eller iPad, inkludert fjorårets Crush.
– Det er samme skit i en telefon som i en synth. Det finnes masse fete lyder i apper.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
På Nordic Flora del tre, Gore Tex City, fødtes et helt spesielt samarbeid mellom Varg og den unge, svenske artisten AnnaMelina. På en 55 minutter lang flyreise mellom Skelefteå og Stockholm i 2017 komponerte Rönnberg sporet «Blue Line (112 Rådhuset)» på iphonen sin og sendte den over til henne. Sangen ble starten på det fruktbare FLORA-prosjektet som for noen uker siden slapp to nye singler «Limestone Island» og «Drownning Eyes». Han er veldig stolt over prosjektet. AnnaMelina er lik ham på den måten at hun som oftest takker nei til samarbeider. Varg peker på de totalt frie tøylene de gir hverandre som viktigste årsak til hvorfor samarbeidet fungerer så godt.
– Etter Blue Line sendte jeg henne tretti andre spor og ba henne gjøre hva faen hun ville. Jeg skjønte med en gang at vi måtte gjøre en EP sammen da jeg hørte hva hun hadde gjort med materialet. Etterpå viste det seg å gi et mye større kreativt utbytte for oss begge, ikke bare rent musikalsk.
Har du et indre stress som presser deg til å arbeide med musikken i det tempoet du beskriver?
– Jeg holder aldri deadlines. Mange har tro på å gå i studio og teste seg fram, men jeg har det ikke sånn. Hvis jeg ikke kjenner for å lage musikk så gjør jeg det heller ikke. 80 prosent av gangene jeg går i studio setter jeg meg bare ned og mater ut det jeg skal. Jeg tenker aldri på hvor jeg er og hva som skal skje. Jeg bare lar ting falle på plass også setter jeg et navn på det. Musikk kan være hva som helst. Det finnes komposisjoner i alt.
Er musikkproduksjon en god måte å bearbeide smerte på, eller fører det deg bare lenger inn i det som er vondt?
– Jeg har gått gjennom tøffe greier som man ikke skal behøve å gå gjennom. Det får meg til å forlate øyeblikket. Jeg forsvinner. Jeg er her og prater og ler, men Jonas er ikke her. Han er borte. Musikk hjelper meg overhodet ikke å prosessere det. Det fører meg ned i problemene og gjør at jeg får det utrolig mye verre, men det er også jævlig sunt å kunne møte seg selv.
Typisk for Varg inneholder Evanescence (a Love Letter) utradisjonelle samarbeid med blant annet CouCou Chloe og den svenske rapperen Bladee. Varg elsker svensk trap. Tidligere har han jobbet med både Yung Lean og Ecco2k.
– Jeg vokste opp med punk. Skandinavisk trap er dagens punk. Det er fattig drabantbyungdom som sitter med datamikrofon og videokamera. For meg er det opprør. Uten gallaer, uten platekontrakt, uten gubber med slips fra Universal som fuckings bara tar dine cash.
Kanskje er det noe med fremtoningen hans som på et vis oser hiphop. Ansiktstatoveringen, champagnekonsumet han klistrer over hele instagram-profilen sin (@Skaeliptom2), merkeklærne, grafittien. Men det er ikke snakk om noen uforbeholden omfavnelse av kulturen.
– Det er fett at menn prater om sine opplevelser og tør å vise frem følsomme sider, men det rettferdiggjør det ikke om du er en idiot. Folk som hører på 6ix9ine og Xxxtentacion: fuck you. Det er helt sjukt at sånt aksepteres. Hvis man fornedrer en søster så kan man like gjerne holde kjeft.
Champagnen er en gimmick. Det handler om å spille ut en karakter.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– Det er latterlig at jeg blir ansett for å være en undergrunnsartist. Jeg kjører i fine biler, bor på fine hoteller, drikker champagne på jobb. Det er så langt fra den jeg er og det jeg kommer fra. Jeg kommer fra grafittien. Vi pleide å stjele champagne fra systembolaget.
Han bedyrer at han gjerne drikker god vin hjemme mens han ser på Sex and the City og Keeping Up With The Kardashians, men han aldri ville kjøpt champagne til 200 euro for å helle den på gulvet.
– Jeg er normal. Eller nei, jeg er ikke normal. Jeg er helt forstyrret, men jeg har normale sider.
Rönnberg har den sirkelformede logoen til Northern Electronics tatovert ved siden av høyre øye, og han planlegger å pryde ansiktet med flere figurer. På den måten viser han fingeren til plan B og kaster sikkerhetsnettet på sjøen.
– Jeg vil ikke trøste meg med at jeg alltids kan ta en jobb på Ica. Da gjør jeg heller ingenting. Jeg kan sitte der med min jævla ansiktstatovering og leve på bidrag.
JONAS RÖNNBERG HAR blitt kalt Varg så lenge han kan huske. Den svenske produsenten hørte en hel del på Burzum som barn, men navnet er slett ingen Vikernes-referanse. Han er oppvokst i den lille byen Skellefteå, nord i Sverige, oppdratt av en familie av politiske veganere. Omgivelsene bar preg av det han beskriver som «trash folk» og rånere. De hadde gode lydanlegg i bilene sine, dyrket metal, punk og dubstep. Det var først sent i ungdommen at han snublet inn på en fest og hørte UK bass spilt høyt over et anlegg med skikkelig sub. Han ble dyttet over ende i ren forelskelsesrus og fikk en åpenbaring om å begynne å lage egen musikk. Lydbilder som fremsto som skjeve og vanskelige vekket fascinasjon hos ham. Kanskje var det resonans mellom den skurrende diskanten og den like skjeve måte å leve på. De senere årene i Skellefteå var farget av problemer med politiet. På et tidspunkt ble det så problematisk at han så seg nødt til å forlate byen.
– Politiet har gjort all mulig dritt mot meg, sparket inn døren min, ødelagt eiendelene mine, mishandlet meg, slått meg med batonger. Det verste var da de låste meg inne naken i en trang celle. Jeg har klaustrofobi. Rommet var så lite at man ikke kunne sitte eller legge seg ned. Det var iskaldt, midt på vinteren og jeg ble blendet av neonlysrør. De ødela klærne mine og slo meg flere ganger. Det eneste jeg tenkte på var at jeg skulle spise en skikkelig frokost når jeg kom ut.
Rönnberg har lite til overs for et lavtlønnet politivesen som systematisk rekrutterer mobbere og maktmisbrukere.
– I min drømmeverden styres vi av dyr. Jeg stoler ikke på mennesker. Vi fungerer ikke i et samfunn uten noen form for kontroll. Hunder burde bestemme over alt. De er snille og rettferdige og sier ifra hvis det er behov for det.
I Stockholm kjente han allerede Anthony Linell (Abdulla Rashim) gjennom grafittien. I 2012 grunnla de plateselskapet Northern Electronics som med sine utgivelser har satt seg i dyp respekt i det elektroniske klubbmiljøet. Det har blitt en kolossalt viktig kanal for Vargs melankolske techno. Selv om technoscenen tilsynelatende har mye kjærlighet for Varg, har han likevel ved flere anledninger uttrykt sterkt hat mot scenen i retur. Mange henger seg naturligvis opp i dette paradokset. Mye tyder imidlertid på at Varg ikke hater techno så mye som enkelte skal ha det til.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– Jeg har aldri sa-… eller jo jeg har faen meg sagt at jeg hater techno. Jeg har sagt det flere ganger, men jeg mener det ikke sånn. Det at jeg hater techno er clickbait. Respekt til dem som holder på med techo og respekt til dem som elsker det. Jeg synes bare det er utrolig kjedelig å bli klassifisert som technoartist. Når jeg plutselig gjør noe som ikke er techno tar folk det ille opp, «Nei, men sånn her gjør vi det ikke i technoverden.» Når har jeg sagt at jeg tilhører den verden? Det er dere som har plassert meg her. Jeg har ikke plassert meg her for fem fuckings øre. Jeg gjør hva faen jeg vil. Guidelines og regler er fascisme.
Har du måttet bygge en hard rustning mot kritikk i dine forsøk på å skape noe nytt?
– Jeg får mye hate, men det er egentlig bra. Det finnes så mye bra musikk i verden, til og med politi og rasister kan finne bra musikk. Å sitte på internett og klage over hvilken BPM en låt er, hvem bryr seg det? Som om det var bestemt i en jævla EU-konvensjon at techno må være sånn her. De sløser bort tiden sin, sånn som alle politi.
Les også: Høydepunkter fra Basshunters Instagram
DET ER IKKE SJELDENT Rönnberg er i Oslo. I oktober hadde Northern Electronics en showcase på The Villa, og han spilte også et live set på Munchmuseet i forbindelse med åpningen av Marlene Dumas-utstillingen. I midten av mars var han igjen tilbake i byen for å gjeste Villa sammen med den finske magikeren Aleksi Perälä. Det er alltid vanskelig å vite hva man kan forvente når Vargs gjør DJ-sett. Selv på respektable technoklubber som tyske Tresor og franske Concrete kan han finne på å smette inn en skamløs traplåt eller noe fra Slipknot-katalogen.
– På nyttårsaften i St. Petersburg spilte jeg Papa Roach, Linkin Park, Limp Bizkit og Rammstein i peak time. Det gikk helt fint. Ingen strenge reaksjoner.
Kanskje har du også så mye kred nå at du kan spille hva du vil?
– Hvis det er tilfelle er det fuckings tragisk. Når det er sagt så er jeg ikke en profesjonell DJ på linje med Stingray eller Abdulla Rashim. Settene mine er aldri planlagte. Jeg spiller det jeg selv vil høre på klubben når jeg vil bli fucked.
Varg har nok av drøye konserter på rullebladet. Da bandet The Empire Line gjorde sin første live-opptreden på Berghain sto vokalist Isak Hansen naken og onanerte foran publikum mens Rönnberg, ikledd et prangende Ralph Lauren-antrekk, bøttet Möet Rosé over Hansens penis.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– Han vendte seg stadig mot meg og sa «Jeg trenger å pisse. Kan jeg pisse på publikum?» og jeg svarte «ja kanskje det?» Jeg sto i bakgrunnen med iPaden min og trykket på play. Hele showet var playback. Når jeg kikket opp dekket Isaks anus hele synsvinkelen min. Det var bizzare greier. Det bandet blir bare verre og verre. Det begynner å høres ganske harsh ut nå.
Hva er din aller beste opptreden?
– Det er nok Nordic Flora showcase på Atonal sin main stage. Foreldrene mine fløy ut fra Skellefteå til Berlin. Det betydde så mye å stå foran masse dømmende modular techno-nørder og spille typ R&B.
Rönnberg elsker å spille live, men kunne mange ganger ønsket at han heller satt koblet opp på drypp på et sykehus, med bluetooth-tilgang til et akseptabelt funktion one-system ute i skogen.
– Så kunne jeg bare sittet og laget musikk hele dagen og ta til meg næring intravenøst. Det hadde vært det perfekte liv. Det er fett å spille ute, men sammen med intervjuer er det definitivt det som skaper mest panikk hos meg.
Les også: Sofus Grenis debutbok er et eneste stort «male gaze»
The post Varg: – Guidelines og regler er fascisme appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.