«Woo-hoo!», utbryter en liten, middelaldrende dame med høye hæler mellom «Stg. Pepper’s Lonely Heart Club Band» og «Panic Station» som strømmer fra de ødelagte høyttalerne på turistbåten. Hun løfter en flaske lokal pils i været og ser på pressegruppen hun har ansvar for og hever øyenbrynene. Alle skåler og ler pliktskyldig tilbake.
Vi befinner oss på elven Elbe, mellom oljetankere og byens nybygde, prangende konserthus. Vi har blitt invitert av Hamburg Marketing, et pressebyrå med ett mandat: å hindre at byen faller i skyggen av Tysklands største sted for kultureksport, Berlin.
At Berlin er en bedre musikkby enn Hamburg er høyst diskutabelt, ifølge en av guidene våre, hvis jobb er å si nettopp slike ting til pressen. Den middelaldrende mannen, iført et antrekk i krysningen mellom eventyrer/engelsk sportsjeger, gestikulerer mens han sier at det bare er elektronisk musikk i Berlin, mens Hamburg har mye annet, for eksempel rock. En brite fra Classical Music Magazine noterer flittig mens hun balanserer en laksesnitt på kneet.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Det frimodige utelivsmagasinet som du sitter og blar i fyller 30 år. Siden 80-tallet har vi tatt tempen på «media, mote, rock og film», som det het før alt skulle begynne å handle om skitne ting som sex og hiphop i tillegg. Selv om vi har vært finansiert av annonser siden starten, er det mye som har forandret seg. Selgerne våre drømmer seg tilbake til 2000-tallet da annonsene slåss om plass og det redaksjonelle innholdet druknet i reklamer med Miss Sixty-jeans, pornografi og underfundige alkohol-punchlines.
Les også: Vi har samlet 22 eksempler på bisarre Tinder-avleggere
Nå har det tradisjonelle annonsemarkedet tørket inn. Sponset innhold som når målgrupper med kirurgisk presisjon på sosiale medier har vist seg å være en mer effektiv måte å samarbeide med journalister på enn å la de for eksempel, som på 90-tallet, gi dem friheten til å reklamere for Super Mario 64 ved å kalle Mario for «en feit rørlegger».
I 2015 fikk vi kritikk for ikke å ha merket innholdsmarkedsføringen vår godt nok. Saken ble diskutert i Dagsnytt 18, hvor daværende leder i Norsk Journalistlag mente, sympatisk nok, at det er trist at uavhengig journalistikk er under såpass mye press at vi må sette vår redaksjonelle troverdighet i fare.
Hvor farlig for den redaksjonelle friheten er det at vi en gang iblant prostituerer oss for å tjene til livets opphold? Får vi ikke nyte en gratistur til Hamburg i fred engang, spør vi oss selv mens vi lurer på hvor mange andre på denne presseturen som til vanlig har frie tøyler og full kontroll over eget innhold.
Vi kan bare anta vi er en av mange pressegrupper i byen på dette tidspunktet, og det er «young and hip»-sjiktet Hamburg Marketing vil at vi senere skal rette våre anbefalinger mot. Gruppen vår består av noen musikkjournalister og konsertfotografer, hvor de eldre er utstyrt med tynnslitte hettegensere, sixpence og store kameraer. Resten er reisebloggere og andre SoMe-proletarer fra andre steder i Europa, med eksentriske klær i forskjellige farger og fasonger. Felles for sistnevnte gruppe er at de filmer seg selv smile veldig bredt og prate veldig høyt.
Les også: Influencer-fagdag: Vi sjekket ståa i «dagens tankesmie»
«Hey, what’s up?», sier den langhåra resepsjonisten og spør om vi ikke vil ha en brødskive med Nutella da vi ankommer. Den chiiiille hostell-viben holdes ved like med en «care package» med kondomer og tamponger. Tema for rommene ser ut til å være «ting som brukes til ting de ikke er laget for». Litt kjetting på veggen? Det er en dorullholder, kompis. En flipflop skrudd fast i nattbordet? Det er til å ha avisene i vettu. Er ikke helt uchill med fotballnetting som sengeramme, heller. Perfekt for oss unge, kreative og smaksbevisste!
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Men vi rekker ikke å beundre tysk interiørdesign lenge. Vi haster videre til det neste punktet i det ambisiøst pakkede programmet: «Beatles-tour». Guiden, den lille dama fra båten, har en energi man kunne ladet mobilen med og gleder seg nok på vegne av oss alle. Hun marsjerer framover med klikk-klakk-skoene, veiver med papirer og … hun har dessverre også en ukulele.
Sammen med de andre bloggerne flyter vi fra gatehjørne til gatehjørne, gjennom store folkemengder og inn og ut av bygninger hvor ikoniske, og kanskje ikke fullt så ikoniske, bilder av Beatles ble tatt. Det er ingen grunn til å frykte at vi ikke kommer til å få med oss ALT av severdigheter knyttet til Beatles.
På veien mellom Reeperbahn og Grosse Freiheit forviller en av redaksjonens utsendte seg bort til en butikk som selger store skjorter, og får som straff tildelt en egen, personlige barnevakt som sørger for at man holder tritt med gruppa resten av touren. Det gjorde det også umulig å flykte noen minutter senere, da guiden tar fram ukulelen og drar i gang «I Saw Her Standing There» – i forventning om at gruppa er med på woo-oo-ingen, noe de fleste medlemmene av gruppa innfrir.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Beatles-omvisningen avsluttes med en Klaus Voorman-vernissage på Reeperbahns festivalområde. Fyren som har laget albumomslaget til blant annet Revolver har med sønnen sin, som med sin lange, blonde bolleklipp og høye hals likner en ung Andy Warhol. Voorman er kanskje en verdensberømt kunstner, men i øyeblikket vi alle er tvunget til å stå og høre på Beatles-guiden vræle «Please Mister Postman» er vi helt like.
Les også: NATT&DAG på Drag Syndrome-show: – Jeg vil anbefale alle å få et ekstra kromosom
Vi blir kjent med briten med notisblokken, og hun forteller at saken hennes skal handle om at Hamburg er en smeltedigel av både klassisk musikk (fordi de har et konserthus) og popmusikk (fordi de har en festival her). Etter en del glass gratis prosecco tør vi også prate med gruppens eneste amerikaner (de snakker akkurat som de gjør på film!), som viser seg å være over gjennomsnittet fascinert av trivielle kulturforskjeller. Vi ble enige om at hun skulle besøke oss i Oslo some time, til tross for ølprisene.
Den eneste andre nordmannen i gruppa, en journalist fra Gaffa, hang seg på da vi dro, men forlot oss før vi fikk svar på alle spørsmålene vi ville stille ham (hvorfor bruker Gaffa fortsatt den gjennomskuelige Du Vil Ikke Tro At-clickbait-taktikken? Hvorfor nominerer de folk som Foo Fighters, Kendrick Lamar, Ariana Grande og masse P3-artister til de årlige prisene sine??). Vi humret av at han hadde kommet helt til Hamburg og så valgte å se norske The Dogs, mens vi selv dro for å se Great News, Fieh og Pom Poko. Hehe.
Det sitter kanskje langt inne å innrømme, men å gå oppover en gate med neonbelysning og strippeklubber med en øl i hånda gir en solid, ja, kontinental følelse. Og er det ikke viktig å bli minnet på en gang iblant, når det mest spennende som skjer helga er at kompisen til en du kjenner spiller på Oslo Velo, at gresset noen ganger er grønnere en kort flytur unna? Noen ting blir likevel ikke bedre enn i Norge, som boller, hvis vi skal tro den tyske gaterapperen vi plutselig spottet med en Espa Boller-caps.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Etter å ha oppført oss sikkert litt for avslappet mot mannen bak kassa i en pornobutikk møtte vi to bekjente fra en internasjonal, fremoverlent nettutgivelse som ville kjøpe kokain. I en av sidegatene møter vi en gjeng unge tyskere som blir nervøse når våre to venner spør om de ikke har et nummer. De har ikke noe nummer, men han ene har en beholder i sokken som han rekker frem og vil bytte mot 50 euro. Rusen av å ha klart å få tak i en porsjon nesegodt ble imidlertid større enn effekten fra bakepulveret de hadde betalt for, som endte brusende i et toalett på en døgnåpen pizzarestaurant. Jakten fortsatte, og vi fulgte etter våre to venner til et lugubert kvartal der ti afrikanere stod i en tilsynelatende nøye planlagt formasjon, symmetrisk plassert på hver sin side av gangveien. Formasjonen lukket seg rundt våre venner som et fiskegarn da de lot være å unngå blikkene deres. 50 euro senere bruste det atter en gang i et offentlig toalett i Hamburg.
Les også: GUIDE: Rus deg miljøvennlig
Bortsett fra mangelen på frihet er den største forskjellen mellom å reise på egenhånd og å reise i en pressegruppe at man stadig føler seg underdanig reiselederen. Man får en illusjon om at det er guidene som personlig har betalt for fly og opphold i Hamburg – deres eget hjem. Hvis man er fyllesyk etter å ha drukket tusen whisky sours på skybar natten i forveien og «misforstår» programmet for dagen så man ikke får med seg en guidet omvisning i byens nye konserthus (som ser dødsfint ut på bilder altså, det er ikke det) får man passiv-aggressive mails fra reiseleder og påfølgende dårlig samvittighet. Var guidens skuffelse over at vi ikke deltok genuin, eller er det bare en del av jobben som reiseleder å ha den effekten på folk?
Selv på en betalt, guidet pressetur varierer det hvor sponset innholdet føles. Å gråte til en sekkepipeversjon av «Amazing Grace» foran Scientologikirken klokken fem om morgenen = ikke sponset, spise biff til lunsj med danske bloggere med festivalhalsbånd = ganske sponset, guidet tur i et nedlagt industribygg som nå gjort om til creative space = VELDIG sponset.
Beskrevet som en «hub for Hamburgs kulturelle og kreative økonomi» huser det gamle varebygget en håndfull bedrifter drevet av tilsynelatende ekstremt psykisk friske mennesker. Alle lokalene ser ut som om de kommer rett ut av en Kickstarter-video. Man tror kanskje de store studioleilighetene med klesstativer og mursteinsvegger bare finnes i designerdrømmene dine og Min Mote-studioet, men neida – sånne steder finnes på ekte. Den småstressa, tyske klesdesigneren som skulle presentere bedriften sin var ikke bare bevisst den ekstremt britiske aksenten sin, men også verdensbevisst: den siste kleskolleksjonen deres var både, organisk, miljøvennlig, barnearbeidere-i-Kambodsja-vennlige og kjønnsnøytrale. Hun forteller oss at det er veldig vanskelig å drive med dette i Hamburg, for alt det gode stoffet befinner seg i Berlin. Trist! :-/ Hun har også en bysykkel plassert i studioet mellom de mørkegrå cardiganene og de lysegrå skjortene.
Etter vi pliktskyldig hadde skrytt veldig mye av hvor fine vi synes klærne var og sagt «what an amazing renovation they did to this place» forflyttet hele gjengen seg ned til noe ethvert Creative Space med en viss respekt for seg selv bør ha: en VR-bedrift. Her får vi oppleve den revolusjonerende VR-teknologien alle som går på NTNU prater om. Vi får høre en presentasjon om firmaets nye produkt: en VR-app der folk kan «digitally participate and interact in concerts with friends from all over the world». Fett!
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Fra fremtid til fortid. Man skal ikke dra Fredrik Solvangs kompetanse i tvil bare fordi han i sendingen fra 2015 ikke helt visste hvordan sponset innhold foregikk. Vi skjønner det ikke er lett for en journalist i et statseid mediehus å vite hvem som er redaktør i sponsede saker.
Den ideelle situasjonen er at innholdet som sponses er en tekst vi hadde kunnet publisert på egenhånd, noe som selvsagt er lettere sagt enn gjort. Finnes det ingen bedre alternativer enn å la seg diktere av tjukkaser med monokkel og pengesekker?
Kanskje vi kan la oss kjøpe opp av et mediekonsern som vil kutte ut anmeldelsene våre fordi en annen kulturavis i Norge allerede skriver anmeldelser. Eller så kan vi kanskje la oss kjøpe opp av en ond riking som ellers er mest interessert i å investere i høyreekstreme hatblogger.
Vi konkluderer med at ingen av disse løsningene er optimale, der vi sitter og røyker i det Camel-sponsede glassburet på flyplassen i München, på vei hjem til Norge. Det beste hadde selvsagt vært om du som leser dette hadde giddet å betale for journalistikk, men det er du jo alt for gjerrig til å gjøre. Så, mens vi venter på at noen knekker koden for hvordan den vidunderlige, nymediale journalistikken skal finansieres skal vi gi Hamburg Marketing akkurat det de vil ha:
Vi synes helt ærlig at Hamburg er en flott by. Reeperbahn oser av … *gulp*, musikk og kultur, og… *svelg*, viser sammen med deres nye konserthus at Berlin ikke nødvendigvis trenger å være førstevalget som … *host* tysk reisedestinasjon for unge kulturinteresserte. Og det hadde vi faktisk ment uansett om vi fikk turen betalt eller ikke. Kanskje.
Denne teksten ble publisert i januar/februar-utgaven av NATT&DAG.
Les også: Gaspar Noé fordømmer Cannes-eliten, folk som tar kokain på filmsett og ønsker gateopprør velkommen.
The post 48 (sponsede) timer i Hamburg appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.