Vinteren 1740 var den kaldeste i St. Petersburg på flere tiår. Anna Ivanova var keiserinne i Russland, og hun var gal. Hun bestemte seg for å arrangere et ekteskap mellom en laverestående fyrste og en av sine stygge tjenestepiker, en vielse som skulle foregå i et storslått ispalass hun fikk bygget for anledningen. Ispalasset var ti meter høyt, 24 meter langt og inneholdt senger, trapper, stoler og vinduer laget av is. Det var også et ildsted av is, fylt med vedkubber av is.
Les også: Selv når pikken er slapp holder Houellebecq humøret oppe
Ekteparet ble tvunget inn i ispalasset, og bevæpnede vakter passet på at de ble værende helt til neste morgen. Keiserinnen ville tvinge dem til å ha sex for å holde varmen, og da paret ble funnet neste morgen, nesten ihjelfryste, fikk keiserinnen seg en god latter.
Elif Batuman er bejublet for romanen The Idiot (Idioten, på norsk i 2017), men essaysamlingen The Possessed (2010), nå oversatt til norsk, er den egentlige debutboka hennes. Batuman er oppvokst i New Jersey, har foreldre fra Tyrkia, og lagde i fjor en legendarisk reportasje om japanere som leier familiemedlemmer, enten fordi de ikke har noen fra før eller fordi at de biologiske slektningene ikke er presentable nok. Historien om ispalasset i St. Petersburg inngår i et essay der Batuman selv reiser til St. Petersburg, for å besøke en nyoppføring av ispalasset. Det er på oppdrag fra The New Yorker, som vil at hun selv skal sove der for at storyen skal bli god. Batuman føler seg som den stygge tjenestepiken.
Boken har undertittelen «Om russiske bøker og menneskene som leser dem», noe som bare er delvis riktig. Det handler i hvert fall mest om sistnevnte. Det er mange forklaringer på Batumans forkjærlighet for det russiske. En av de viktigste er kanskje litteraturens historiske stilling i landet: «Det er sant at Russland utsatte forfatterne sine for en uvanlig høy grad av statlig kontroll: følgelig er det også sant at ingen andre steder i verden har litteraturen blitt tatt mer på alvor.» Det er åpenbart når man leser boka at ingenting er viktigere for Batuman enn å ta litteraturen på alvor.
Batuman vil bli forfatter, men ser ikke ut til å finne noe å skrive om. Så i stedet for å lese bøker og prøve å leve et interessant liv fylt med historier som kan gjøres til litteratur, blir hun akademiker og samler historier om russisk litteratur. «Jeg hadde sett livet, og ikke lært noe av det» skriver hun, etter en sommer i den usbekiske byen Samarkand, som egentlig ikke har ført til så mye annet enn at hun har lært at gammelusbekisk har hundre forskjellige ord for å gråte. Og det er dette boka egentlig handler om: å la litteraturen inspirere livet, i stedet for motsatt.
Les også: Hva er galt med samtidslitteraturen?
Det må sies at boka ikke alltid er like underholdende som historien om Anna Ivanova og ispalasset. Noen ganger er det som om hele boka står i fare for å rakne. Hele tiden skriver Batuman seg ut i randsonen, så langt unna at den røde tråden bare er en liten prikk langt borte i horisonten. Dette gjelder særlig de lange beretningene fra Samarkand. Men det er vel egentlig poenget, og det funker. Føler vi oss ikke alle i randsonen av vårt eget liv i blant? Først senere får man øye på sammenhengene.
Det er en bok som tar verden inn, via bøkene, med alle dens eksentrikere, snodigheter og galskap. Hun skriver om brokede forsamlinger på universitetsseminarer, om hvorvidt Tolstoj kan ha blitt drept, og om en gjeng studenter som blir besatte av å lese Dostojevskijs De besatte. Kanskje blir Batuman selv gal, og kanskje blir man det av å lese den. Jeg kan faktisk ikke utelukke at denne boka er litt som filmen The Ring: Alle som leser den blir gale og besatt av å lese bøker. Og om det egentlig er negativt er jeg etter endt lesning ikke lenger i stand til å bedømme.
The post Elif Batuman glipper den røde tråden i debutboka som er ute på norsk NÅ appeared first on NATT&DAG.