Ungdomsskolen er jævlig. Det er her man først får et hint av voksenlivet med alle dets gleder og bekymringer: man begynner å leve etter idealer, tydelige hierarkier oppstår, man begynner å interessere seg alvorlig i det ene og/eller det andre kjønn og vennskap settes på spill.
På ungdomsskolen er man selvfølgelig også en komplett idiot.
Tydelig inspirert av den amerikanske humorserien Everybody Hates Chris tar Jonis Josef oss med gjennom hans oppvekst på Gulset utenfor Skien. Gulset er Skiens Holmlia, hevder voksen-Jonis der han står i et hjørne av noe som minner om en teppebutikk, mens han forteller små og store historier fra ungdomsskolens harde tilværelse. Vi blir introdusert for lille-Jonis’ venner og fiender i en 70-talls Tarantino-aktig getting the gang together-stil. Mange fonter, mye klipping, mange lydeffekter.
SERIEN HVILER i stor grad på virkemidler som er godt kjent fra de siste årenes internetthumor, der de største humorstjernene er Vine-avkok som på Instagram poster uintelligente, små, relaterbare og overforklarende sketsjer med seg selv og modeller i yoga-tights som skuespillere. Kongen av Gulset er nærmere dette formatet enn man kanskje skulle ønske, der man hele tiden blir fortalt hvordan man skal reagere, akkompagnert av fonter og arkivklipp som frenetisk klippes ut og inn etter nesten hver eneste vits.
Mens Everybody Hates Chris i all hovedsak er en dramaserie med et supplerende kommentatorspor, er Kongen av Gulset mer som en 50/50 standup/sketsjeprogram. Det føles som om standupen og sketsjene sloss om oppmerksomheten, og ofte venter man utålmodig på at Jonis skal bli ferdig med prate. Kommentarene hans bidrar ofte bare til å fortelle den samme vitsen flere ganger.
Det er synd, for serien glimter noen ganger til med morsomme øyeblikk, som når tre av gutta samtidig prøver å sjekke opp skolens mest populære jente på MSN (fra Jonis’ konto), med Neil Strauss’ The Game som orakel.
De lykkes, det kuttes så til Jonis som sier at anerkjennelsen han fikk av gjengen var som å høste applaus i Oslo Spektrum, før det kuttes en gang til til Jonis står nå på scenen i Spektrum mens folk klapper. Hvorfor?
Les også: Topp 29 selvsagte ledere fra Aftenposten
I FORHOLD TIL hvordan han står standup til vanlig virker det som Jonis’ ghetto-persona i Kongen av Gulset skrudd opp en del hakk. Med store gestikuleringer, krampaktig spytting av gloser og overdrevent alvorstunge skildringer av ungdomsskoledrama går det an å argumentere for at det er dette som er joken: den hyperbolske avstanden han skaper mellom den hormonelle opplevelsen av ungdomstiden og den ordinære virkeligheten. Men fortsatt føles det mest som han desperat prøver å blåse liv i et dødt manus.
Kanskje de innskutte kommentarene hadde noe for seg på idéplanet, men det virker heller som at de har blitt brukt for å dekke over et underutviklet manus og lat regi. Skuespillerne får aldri tid på seg til å spille ut en scene, reagere på noe en annen har sagt, før Jonis avbryter og kommenterer situasjonen som Anders Hatlo i 4-stjerners middag, eller en font spretter inn i bildet foran masse arkivbilder fra 2005.
OG ET PROBLEM TIL: Serien ser ikke så bra ut, rett og slett. I tillegg til at karakterene ikke får nok tid til å etablere seg bidrar liten dybdeskarphet og kunstig belysning til at scenene oftere føles som om de tilhører en NRK Super-serie fremfor en ungdomsserie med rot i virkeligheten. Tenk den rake motsetningen til Blank. Det føles noe umoderne med skildring av normale hverdagssituasjoner gjennom en veldig stilisert og virkelighetsfjern estetikk.
Kongen av Gulset har en grei idé i bunnen, men har en lang vei å gå når det kommer til manus og regi. Serien hviler på desperate og platte ablegøyer og mangler god, klassisk, stødig historiefortelling. Jonis Josef har større potensiale enn dette.
Les også: GUIDE: Rus deg miljøvennlig
The post «Kongen av Gulset» er mye form og lite innhold appeared first on NATT&DAG.