Forrige helg gikk Trondheim Calling av stabelen, og det ikke uten en viss fandenivoldsk gratisavis med død i blikket, pils i magen og kjærlighet i hjertet.
Men … er det bransjefestival?
Det er spørsmålet man stiller seg når musikkfestivaler arrangeres i slapsete og kalde mellomstore norske byer (alle norske byer er mellomstore, bortsett fra de små) et sted mellom oktober og mars.
Svaret er JA. Trondheim Calling er Trondheims svar på by:Larm og Vill Vill Vest, altså er det en sånn festival som foruten et fyldig artistprogram arrangerer konferanser på dagtid der man diskuterer ting som seksuell trakassering på arbeidsplassen og … Okei, vi innrømmer det: vi orket ikke delta.
Det viktigste i livet er tross alt det som skjer på kveldstid, sånn som konsertene på Trondheim Calling 2019.
Her er vår oppsummering.
LES OGSÅ: Vi var på Vill Vill Vest: stedet for generell klovneoppførsel
Oppturene
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Biru Baby: Å, biru*, for et show!
Det samiske rockebandet Biru Baby leverte det som kanskje var Trondheim Calling 2019s aller beste konsert. FOR en totalpakke: autotune-joik, J-rock-estetikk, sápmi power og et sceneshow som hører hjemme på store festivalscener. Vokalist Hánná Reisnes Moen styrte det hele med nesten parodisk sterk entusiasme, gitarist Ida Iki spilte mindre som en ekte person og mer som en animasjon fra guitar hero, mens en fyr med keytar (!) spratt rundt på scenen med et stort glis. Det var også dansere på scenen som i løpet av konserten veivet både med AK-47-kopier og samiske flagg. Vi fikk litt tårer i øynene, helt på ekte.
Konserten åpnet med Sápmi-power-anthemen «Baby, I was made to fight». Etter at jubelen hadde lagt seg ble bandet stående og ta i mot hyllest i kanskje ett minutt til – det tok litt tid før vi forsto at de hadde lagt publikumsjubel på track. LOL!
Etter konserten var det bare én ting å gjøre: kjøpe merch.
*Biru er et samisk kraftuttrykk som betyr faen, jævel eller lignende.
Clik here to view.
Vi glemte å ta bilder av Biru Baby, men vi fikk tatt noen korte og ubrukelige filmer, da.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Linni: Linni har gjort det til sin greie å være «rar» på scenen. Han veiver eksentrisk med armene og ansiktet vrir seg fra uttrykk til uttrykk, noen av de ansiktsuttrykk vi ikke trodde eksisterte, som om han stadig blir overrasket over hva musikken hans prøver å formidle.
Når den første fascinasjonen har lagt seg, og man har blitt lei av å beundre de helt syke, gule motorsykkel (??)-buksene til DJ- og kjæreste Soju blir man imidlertid obs på noen svakheter ved musikken, eller snarere: man blir mindre obs på musikken. For materialet er litt monotont. Når alle låtene skal bety noe er det lett å føle at ingen som gjør det. Er det vår skyld eller Linnis? Begges? Sikkert er det i alle fall at aktiv lytting er en glemt kunst i hiphop, for når man iblant slumper til å høre ordentlig etter, så tenker man jo for seg selv at: jo, det er faktisk godt sagt, det han sier.
LES OGSÅ: Linni: – Jeg håper ikke jeg er han der nachspiel-freestyleren
Ryktet sier at hans neste prosjekt er et metalalbum, så monotonien brytes nok tidsnok opp.
Pluss for å kysse dj og kjæreste Yvonne Ruyter aka Soju på scenen. Koselig!
Image may be NSFW.
Clik here to view. Jouska: Et annet av festivalens høydepunkter! Kjelleren på Lokal Bar var rigget med et mystifiserende slør (bobinett!) FORAN musikerne, og da de gjorde lydsjekken 30 minutter før konserten var det som om en konseptuell konsert allerede var i gang – en konsert der man verken fikk se musikerne eller høre musikken ordentlig.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Da de kom i gang på ekte ble det enda mer dreis på sakene, selvfølgelig. Kledet helt fremst på scenen ble fylt med fascinerende 3D-animasjoner. Jouska er egentlig en duo, men hadde med seg fullt band på scenen, noe som tilførte musikken, som kanskje høres beskjeden ut på stereoen, en ny og kraftfull dimensjon.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Hôy La: Smerz, bare med synging! Smerz bare med synging?
Opplegget på scenen er i alle fall til forveksling likt den København-baserte duoen. To musikere står midt på scenen, for det meste vendt mot hverandre, innadvendt flikkende på elektroniske duppedingser. Men Hôy La er hakket mindre mørkt, selv om det ikke akkurat kan sies å være direkte lystig heller.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
LES OGSÅ: VIDEO: Tobi Duchampe tror mange kunstnere gjør seg til
Ikledd glinsende sort jakke, hadde Hôy La droppet livebandet til fordel for et solid backdrop og én enslig makker på scenen, som imponerte både med live-sekvensering og trompet-spill.
København-baserte Hôy La er opprinnelig fra Trondheim, og har følgelig publikum i sin hule hånd. Etter en av låtene tar hun mikrofonen og takker på dansk, før hun liksom kommer på at hun er i Trondheim og slår om til trøndersk … Det var et fint øyeblikk :´)
Image may be NSFW.
Clik here to view. Joddski: På en festival som Trondheim Calling ligger det i sakens natur at konsertene er korte. Ofte føltes det ikke som man var på konsert i det hele tatt. Mange av de yngste og ivrigste skviset inn så mange sanger som mulig på den halvtimen de hadde til rådighet, kun ispedd et par uengasjerte «Trondheim, det er så deilig å være her!».
Joddski derimot, er veteran i gamet og vet bedre. Han setter av mye tid til både interaksjon med publikum og fornøyd spankulering frem og tilbake på scenen. Gøy!
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Image may be NSFW.
Clik here to view. Lokal Bar og Tyven: Siden Brukbar/Blæst stengte dørene for litt over to år siden har den delen av utelivet i Trondheim som tar både seg selv og gjestene sine seriøst ligget brakk. I høst åpnet heldigvis flere nye steder i Trondheim. Deriblant Lokal Bar («Lokkal»), som med tre forskjellige lokaler i samme bygg (klubb, cafe, bar) seiler opp som byens mest anvendelige utested. Det virker som at de har både booking og profil i orden også.
Like borte i gata har utestedet Tyven åpnet i de gamle lokalene til legendariske Familien (og litt mindre legendariske Cocks&Balls). Stedet er som et slags Oslovelo bare uten sykler, og litt mer rock. Og så hadde hadde de Per & Bahareh-bildene på drink-menyen, hvilket vi i utgangspunktet hadde tenkt til å forholde oss avmålt til, men for en av de utsendte journalistene ble det rett og slett for mye.
«DET ER VI SOM HAR DE BILDENE! DET ER VI!».
Ja, vi angrer :(
Image may be NSFW.
Clik here to view. Avstandene: Der Trondheim Calling tidligere har vært spredt ut over hele Trondheim, fra Rockheim til Samfundet (29. minutter å gå) satset de i år på mindre spredning. Det gjør det lettere for publikum å gape over større deler av programmet. Absolutt en hyggelig bieffekt av målsetningen om å løfte frem helårsscenene – noe som dessuten er sårt tiltrengt for Trondheim som kulturby.
Image may be NSFW.
Clik here to view. Nidarosdomen: Fin, men litt skummel?
Image may be NSFW.
Clik here to view. Komforten: Festivalen var utsolgt, men det var likevel aldri stappa, og sjeldent noe kø å snakke om. Norges smudeste festival?
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Image may be NSFW.
Clik here to view. Maten: Kraft Bodega, Super Hero Burger og EGON i Tyholt-tårnet imponerte alle på hver sin måte. Tyholt-tårnet imponerte med utsikten, Super Hero Burger med å være der for oss når vi trengte det som mest og Kraft Bodega imponerte med brød på en seng av … frø (!?)
Nedturene
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Chris Abolade: Trondheim Callings første dag var allerede på hell da redaksjonen ankom Trondheim, et par timer etter skjema på grunn av forsinkelser i flytrafikken. Heldigvis bodde vi på hotell like i nærheten av Olavshallen, der to av Trondheim Callings konsertscener var plassert. Vi tok en rask dusj, en enda raskere øl og småløp over veien for å rekke Chris Abolade, Oslo-gutt, Broslo-fotograf – og, først og fremst: mannen bak Paradise-låta.
Det ble ikke akkurat en pangstart.
Det eneste han fikk oss til å føle var kulden fra artistfabrikkene til de store plateselskapene. Fremførelsen var så lite genuin som den kan få blitt. Til og med ting som antakelig ikke er koreografert virker planlagt: at han setter foten på monitor eller at han veiver med armene mens han beveger seg sidelengs på scenen. Tidvis er det litt storebroren-til-Marcus-og-Martinus-vibes.
Om ikke annet var det betryggende å se at det mildt sagt ikke var stappfullt nede i publikum.
Clik here to view.
Ikke stappfullt.
Mange av låtene kler han rett og slett ganske dårlig; cirka halvparten høres ut som de først egentlig ble tilbudt et nordnorsk viserock-band med Natur og Ungdom-appell, og så skrevet om til en urban-låt i siste liten for at ikke utkastet skulle gå i søpla. Hva skjer med at arrangementene må være så grandiose? Hvorfor må han ha med seg live-musikere på scenen? En artist som Chris Abolade lager musikk som først og fremst er gøy. Hvorfor tilpasse showet til menn i 40-årene som liker rock?
LES OGSÅ: Moderne pop-hits lages på samlebånd i faktiske hitfabrikker – gjør det noe?
Dette har han ikke bestemt selv, tenkte vi i et øyeblikks medlidenhet.
Da «Abbo» til slutt spilte en låt som han må ha skrevet selv («Bang! Bros! Bang! Bros! / Jeg liker å bænge hoes!») ble det mye bedre stemning med en gang og publikum koste seg. Det så det nesten ut til at Abolade gjorde selv òg.
Forresten: «Tranquilo» er en banger.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Lil Halima: Et av problemene med bransjefestivaler som Trondheim Calling er at konsertene – unnskyld – showcasene, er så korte. Problemet er bare: hva er vitsen? Spotify finnes jo?
Mange av konsertene er verken fugl eller fisk. Det er ingen ukjente artister som man blir slått i bakken av å høre musikken til, og de artistene man liker fra før, og gleder seg til å se live, virker uinteressert i å gjøre et show.
Lil Halima falt dessverre i sistnevnte kategori.
Joda, hun hadde et helt fantastisk kostyme – hun entret scenen svøpt i det glade vanvidd: rundt kroppen, et hvitt slør – på hodet, et neonfarget hårnett. Men show-faktoren stoppet der. Resten av konserten ble hun stående nesten ubevegelig på scenen.
Det musikalske splittet redaksjonen. Der enkelte mente å gjenkjenne en viss Erykah Badu-faktor, pekte andre på at sangstemmen hennes er altfor monoton til å måle seg med det beste innen soul-sjangeren.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Det var liksom ikke det at det var mange svake øyeblikk. Men det var heller ingen sterke.
En kort forklaring om at neste sang var dedisert til eks-kjæresten (på en dårlig måte), kunne heller ikke redde showet. Det føltes mer og mer som en mini-konsert på et eller annet corporate-event, etter litt mistet publikum interessen og henga seg fullt og helt til fylla.
Image may be NSFW.
Clik here to view. Publikum: Noe som leder oss over til neste punkt: Folk på Trondheim Calling prater aaaltfor mye. Å komme inn i et konsertlokale var noen ganger som å åpne døren til en dårlig drevet hønsegård.
Om skravla gikk? Om snakketøyet fikk kjørt seg?
Om verdensproblemer ble løst? Om gamle vennskap ble pleid, og nye ble skapt?
Eh, tja!
Diagnosen var munndiaré og resepten var så avgjort ikke «én Dahls til!».
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Hvorfor dra på musikkfestival hvis man ikke er interessert i musikk? Hvorfor ikke dra på en av de bokstavelig talt titalls andre barene i Trondheim Sentrum som serverer øl og spiller musikk fra Spotify? Det handler om respekt for artistene, respekt for de andre i publikum, men det handler aller, aller mest om å ikke være en komplett idiot.
LES OGSÅ: En pinne for Cacadou
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Depresno: Indie-pop-artisten Depresno prøver å stable en karriere på beina etter å ikke ha nådd helt opp i Urørt for noen år siden. Han trekker mye publikum, og fyller Lillesalen i Olavshallen til randen (kap. 350). Musikken er blant det mer radiovennlige på festivalen, og folk virker å kose seg. Men likevel er det noe som føles veldig off.
Er det fullt fordi det er bra, eller fordi det er lettsvelgelig, lettgjenkjennelig og overfladisk?
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Mellom låtene overrasker han ved å snakke med en mye dypere stemme enn han synger med. Hvorfor går han for å være en generisk indie-singer/songwriter når han heller kunne gått for «BERGENS BARRY WHITE»?
Depresno lager musikk for folk som gifter seg med den andre personen de har sex med. Streit det – men litt for streit, kanskje.
Image may be NSFW.
Clik here to view. Isak Shorty: Isak Shortys konsert på Lokal Klubb satte et av musikkbransjens grunnleggende problemer på spissen. I vår tid er musikk så lett tilgjengelig, til en så lav kostnad – både hva penger og innsats angår – at bransjefolk, journalister, men også vanlige folk har blitt bortskjemte og utålmodige musikkonsumenter. Alle er ute etter det siste, det neste, og vil være først.
17-åringen rapper at «ting tar tid». Gjør de egentlig det?
Han er for ung til å kjøpe øl på butikken. Låtene er heller ikke spesielt modne – han virker veldig bevisst hvem som hører på låtene hans, er de laget for unge lyttere eller for familien hans? Banne gjør han i alle fall ikke. Låtene dreier heller inn på ufarlige og kjedelig tematikk; en av dem handler om at gamle damer spiser kamferdrops. Originalt skråblikk!
Likevel har han altså allerede blitt omtalt i Noisey. Hva skjer!?
LES OGSÅ: TIDENS ÅND: Harari er overalt på Tinder
Mulig gutte- og jenteromsrappen bør forbli på gutte- og jenterommene litt til? Det sagt, dette gjelder IKKE bare Isak Shorty, så ingen grunn til forkleinelse for hans del. Virkelig.
Vi i NATT&DAG sitter selvsagt i glasshus; vi skal heller ikke kaste den første steinen. Vi nøyer oss med å konstatere at dette er ett aspekt ved bransjen, og ikke et helt uproblematisk et.
Clik here to view.
Butikkdød i Trondheim sentrum. Kjedebutikken Bik Bok har lagt ned! Eller kanskje bare flyttet! Uansett utrolig trist …
Image may be NSFW.
Clik here to view. Alternativ-faktoren: Line-upen er nokså vanilla. Hvorfor ikke løfte frem flere artister som gjør alternative greier?
Image may be NSFW.
Clik here to view. Været: Seriøst fuck det.
LES OGSÅ: Smil & Gift møter Bård Tufte Johansen
The post Oppturer og nedturer på Trondheim Calling 2019 appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.