Etter helgens humorpris har det blitt skrevet mye om den kjønnsmessige ubalansen i humorbransjen, i tillegg til mangelen på ikke-etniske nordmenn, både på selve prisutdelingen og blant de nominerte.
Alt som skrives, menes og debatteres rundt dette, mener jeg er positivt. Det er bra at folk sier ifra, for da blir det kanskje forandringer.
For meg er det helt tydelig to forskjellige debatter her. Den ene handler konkret om hvordan man teknisk skal gjennomføre en humorpris i Norge i 2019, den andre handler om humorklimaet i Norge og rekruttering.
Hvis vi gjør noen tiltak på grasrotnivå i norsk scenehumor, så kan vi gjøre en liten forskjell. Jeg tenker spesielt på de idealistiske, små scenene rundt omkring i landet. Det første møtet en komikerspire har med humormiljøet. Der rekrutteringen foregår.
Det er allerede flere som faktisk bidrar med konkrete tiltak.
Amanda Erlandsen og Mette Alstad har et konsept som en gang i måneden fyller Nieu Scene med et fokus på nye kvinnelige komikere. Trine-Lise Olsen har i flere år hatt et tilsvarende konsept, som bevisst prøver å ta vare på og rekruttere nye kvinnelige komikere.
Sofie Frøysaa, Marlene Stavrum og Iselin Korslund er også navn å nevne når man snakker om idealister på grasrotnivå innen norsk scenehumor.
Men hvor ble det av de store kvinnelige profilene som Pernille Sørensen, Cecilie Steimann Neess, Sigrid Bonde Tusvik? Vi trenger idealismen fra den etablerte humorfeminsten!
Dette er ingen kritikk av noen av de ovennevnte, men et ønske om at de blir med å skape på grasrotnivå igjen. Det er noe jeg tror kan være med på å konkret forbedre kjønnsbalansen i humormiljøet.
Hvordan ser fordelingen ut blant de idealistiske initiativene rundt i landet?
Det er ikke én klubb eller initiativ fra en etablert kvinnelig komiker. Dette er kjipt, og jeg tror nettopp det at det er få profilerte kvinnelige initiativtakere for klubbkvelder og konsepter på de små scenene i Norge, både ubevisst og bevisst, skaper et guttemiljø i form av humor og rekruttering.
Her må det tas grep.
Effekten hadde vært enorm hvis store personer som Sigrid Bonde Tusvik hadde tatt seg tid til å ha en fast månedlig kveld på en liten scene i byen. Det må ikke nødvendigvis være en kveld «av kvinner for kvinner» (det kan være det), men jeg er sikker på at det konkret hadde bidratt til et bedre kjønnsbalansert miljø, og tror det er slike konkrete idealistiske tiltak vi trenger.
Jeg er kanskje en idiot, men humor er ikke kun egen suksess, som indirekte kan bidra til rekruttering og forandring. Humor er noe man elsker så mye at man er villig til å flytte stoler, legge til rette og skape arenaer man har troa på. Disse tingene bør alle etablerte komikere gjøre (uavhengig av kjønn/etnisitet), selv om de har begynt å få 70 000 kroner for en firmajobb og er fast på TV. Jeg tror det kommer til å gi konkrete resultater i form av flere kvinnelige komikere, komikere som tidligere ikke følte at humoren deres passet på scenen.
Det er mange eksempler på lignende tiltak som har fungert innen norsk scenehumor.
I den alternative delen av norsk humormiljø har kvelder med fokus på annerledeshet ført til at helt nye og alternative stemmer plutselig dukket opp. Dette hadde ikke skjedd uten profilerte idealister.
Kveldene til Jonis Josef og Abu Hussain på små scener har rekruttert nye ikke-etniske nordmenn til stand up-scenen og ikke minst et nytt publikum som tidligere ikke har følt at stand up kveldene rundt i landet har truffet dem.
Da jeg startet med humor hadde jeg bananer på hodet og drev med performancekunst (ikke bra kunst, veldig dårlig. Både kunst og humor). Jeg følte ikke at jeg hørte hjemme på den norske humorscenen, men heldigvis hadde idealistene Martin Beyer-Olsen, Finn Wollebæk og Rolf Magne Andersen startet en alternativ humorfestival på Parkteatret (Crap Åppå Park – nå Crap Comedy). Martin var for meg et etablert navn, og det var helt essensielt for min «karriere» at de gadd å lage en slik festival. Jeg hadde plutselig et miljø. Den tryggheten gjorde at jeg kom meg videre inn i den større delen av humormiljøet. Dette takket være de idealistiske profilene.
Jeg sier ikke at dette er den eneste løsningen. Det er ikke sikkert det er en løsning i det hele tatt. Men jeg vil alltid tvinge meg selv til å være idealist innen norsk scenehumor, for jeg vet at det kan skape konkret forandring. Derfor foreslår jeg nå at de kvinnelige profilene blir med, det setter hvertfall de nye komikerne pris på!
Personlig bryr jeg meg null om hvilket kjønn eller etnisitet komikeren har, jeg ler av alle jeg synes er morsomme. Men føler noen seg dårlig behandlet eller marginalisert må vi lytte. Det jeg skriver er en tanke jeg har, ikke noe annet enn det. Jeg skal gjøre mitt beste.
Helt til slutt vil jeg komme med en liten oppfordring. Til helgen står en av mine favorittkomikere på den idealistiske festivalen Crap Comedy Festival. Hun heter Bridget Christie, og jeg håper jeg ser dere der.
The post Lars Berrum: – Vi trenger idealisme fra den etablerte humorfeministen appeared first on NATT&DAG.