Prisen for årets beste album gis til årets beste, norske musikkutgivelser. Ifølge NATT&DAGs redaksjon har de nominerte utmerket seg spesielt i årets musikalske flora. De er alle vinnere!
Du kan stemme på DIN favoritt nederst i saken, og lese mer om de nominerte i alle kategorier i den nyeste utgaven av NATT&DAG.
De nominerte til årets beste musikk er:
Duets
Bendik Baksaas/Kristoffer Eikrem
Det er ikke ofte man opplever musikk som føles ordentlig moderne. I en verden der timevis av dagsfersk popmusikk er tilgjengelig for deg omtrent gratis hver eneste dag, er det lett å la seg lure av noe «grensesprengende» som egentlig bare er to aktuelle trender blandet sammen. Jazzsjangeren har også begrensninger på sin måte, selv om den kanskje vil fremstå som fri. Det som løftes frem som noe innovativt er gjerne det som ikke gjør mer enn et lite avvik fra den lange, ærefryktede jazztradisjonen, ubetydelige forskjeller for det utrente øre. Det blir utgitt nok av frie ambient-album som befinner seg et sted mellom Rune Grammofon og ECM, men få så unike som Duets.
Bruken av lydopptak som er gjort utendørs gir musikken en filmatisk effekt, og gjør at hver låt føles som et lite utsnitt fra et annet liv. Du befinner deg på t-banen, på en restaurant, på en gate, i en park, før virkeligheten gradvis forsvinner inn i en indre monolog av melodier, beats og akkorder. Formen på Duets bidrar også til at man mister bakkekontakt: en 80 minutter lang dobbelplate med 20 spor.
Kombinasjonen av tydelige komposisjoner og tilfeldige feltopptak gir Duets en følelse av åpenhet, og blir dermed lett å lytte til på flere plan. Det er like eksperimentelt som det er easy listening. Albumet setter deg inn i vakre, underlige eller gjenkjennelige lydlandskap fra virkeligheten, subjektivt skildret gjennom vakre melodier og samples, og gir god plass til at du kan utforske dem selv. Og jada, det er fantastisk å høre på når man røyker weed …
Vi kunne latt det passere, men … faen heller: For en stund siden spilte Bendik Baksaas egne låter på nach, egne låter som han hadde lagt et spoken word-vokalspor over. Og det var ikke hva-som-helst eller hvem-som-helst. Det var DIKT AV ALEXANDER FALLO!!! Skal man skille kunstneren fra verket? David Foster Wallace banket dama, men han skriver bra bøker? Bendik Baksaas synes Alexander Fallos poesi «er jævlig bra», men han lager jo det som muligens er årets beste album? Det første er utilgivelig, men nominasjonen er uansett fortjent, MENER VI.
Døden lever lengst
Sushi x Kobe
I året da Emir endelig ga ut soloalbum som reinspikka pop-artist, har Sushi x Kobe utfordret ideen om hva norsk hiphop kan være. Døden lever lengst – som er like mye produsent Fakethias’ album som det er Sushi x Kobes – er en intens, industriell, storslått og elektronisk ferd inn i mørke klubber og ikke minst der det er enda mørkere: innerst inne i oss mennesker. Der Sushi x Kobes musikk tidligere var mørk på den nihilistiske måten metal/punk/Lex Luger-inspirert trap anno 2015 gjerne var, er de nå mer eksistensielle og modne i uttrykket. Det kler dem.
Det mest imponerende med albumet er likevel hvor motstrøms det er, ikke bare i lydbilde, men også i tilnærmingen til det (visstnok) døende (!) albumformatet. For noe av det som slår en når en hører albumet er at ingen av sangene egentlig stikker seg ut, kanskje med unntak av mini-hiten «Metadon/Subutex». Og det er ikke fordi enkeltlåtene er dårlige eller uinteressante, men fordi Døden lever lengst er albumkunst av den gode gamle sorten. Der hver enkelt låt er en del av en helhet, og der alle låtene går opp i noe høyere noe når de høres etter hverandre – igjen og igjen. Noe man for øvrig ender opp med å gjøre, høre det igjen og igjen altså. Fordi det er så bra.
Both
Okay Kaya
Det siste året har vært et turbulent år for Nesodden-fødte Kaya Wilkins, i alle fall om man skal dømme ut i fra det vi på utsiden så og hørte: En sentral rolle i Triers Thelma avsluttet 2017, en kaotisk konsert i St. Edmunds kirke i Oslo i april avløste et kort opphold på den psykiatriske akuttavdelingen i New York, hun har spilt inn film med han dansken fra Game of Thrones og spilt en ny konsert i Oslo, på Parkteatret i oktober. Denne gangen mindre kaotisk, men fortsatt sjarmerende famlende og langt ifra strømlinjeformet.
Og midt i dette, fredag 1. juni, rett før det mange mener er den første sommerhelgen, slipper hun Both, et album som tar opp i seg at ingenting bare har én side. Når man har hørt det sitter man kanskje igjen med en av strofene fra «La meg», for hva mer er det egentlig å krangle om: Okay Kaya har gitt ut et av årets beste album, og vi tror den kommer til å stå igjen i mange år som en oversett klassiker og en kultfavoritt.
«La meg» er albumets siste spor, og definitivt et høydepunkt, den eneste låta med norsk tekst. «Hva mer er det å tenke på / hva mer er det å krangle på / jeg vil ikke dele sengen min med en som ikke finnes» synger Wilkins mot klangfylt gitarplukk i dur og oppjaget klappe-komp i refrenget. Låta er det siste og beste tilskuddet i «Den norske sangboka om hverdagsangst», hvor tilsynelatende dagligdagse aktiviteter – «det er midt på dagen / jeg stirrer ned mot havet / jeg ser at havet kommer nærmere» – forkludres av tankejag og uro. Den er samtidig et av de beste eksemplene på det Wilkins gjør så søvnfrarøvende godt på Both: hun ser den lille skjevheten i hverdagen som setter alt litt på hodet.
The post Her er de nominerte til Årets musikk appeared first on NATT&DAG.