I Subjekt snakket redaktør Danby Choi denne uken med tre kunsteksperter om hvorvidt det avanserte ordskiftet om kunsten oppleves som ekskluderende.
Dette er så viktig at vi også bestemte oss for å involvere oss. Vi må snakke om hvordan vi snakker om kunst. Altså uforståelig. Vi snakker om kunst på en uforståelig måte, og det må vi snakke om!
Hvorfor?
I kunstverdenen har debatten om International Art English rast i flere år. Debatten dreier seg om uforståelige ord og vendinger – ord og vendinger som for utenforstående ikke betyr noe som helst. Og som kanskje heller ikke gjør det i kunstverdenen internt. Er det virkelig sånn at språket aldri egentlig kan gripe kunsten?
«Norske institusjoner bør snakke om kunsten på en måte som vi som snakker om hvordan vi snakker om kunsten ønsker at vi skal snakke om kunsten.»
Eller er kunstnere, formidlere, kuratorer og andre kunstinteresserte elitistiske og antidemokratiske?
I så fall er det veldig synd. For vi lever i et demokrati og da må alle være interessert i kunst. Det holder ikke å gå på museumer, performancer eller utstillinger en gang i blant. I et demokrati skal alle analysere kunst, forstå kunst og – det er kanskje kontroversielt å si det, men det må sies – i et demokrati må folk runke mens de tenker på kunst.
Enn så lenge er urbane mennesker som snakker om hvordan man snakker om kunst i undertall her på bjerget. Tragisk nok.
Men vi har rett, har vi ikke? Vi spurte noen eksperter.
Frederick Boswell (26)
Clik here to view.
Drømmemann: Med hands-free headset på hodet døgnet rundt er Boswell ringevikaren du har drømt om (Foto: Privat)
Frederick Boswell har etnisk bakgrunn fra de svenske skogene, men har vokst opp i øyriket Lofoten. Han har startet på – men ikke fullført – fire bachelorgrader ved tre forskjellige universiteter. I tillegg kan han skilte med et årsstudium i Film- og medivitenskap ved NTNU. Gjennom mange år har lysluggen imponert tilfeldige forbipasserende med bred, men upresis fagkunnskap.
I dag jobber han som tilkallingsvikar i to ulike barnehager og har jevnlig sex med jenter som liker kunst.
Bør demokratisk formidling av kunstformidling legge grunnlag for hvordan vi tenker i forhånd til formidling av kunst for et bredere publikum?
– Absolutt. Jeg tenker at det er veldig viktig å se nærmere på rutinene våre knyttet til formidlingsaspektet ved kunstformidling.
Bør alle i Norge gå på Astrup Fearnley-museet hver eneste dag?
– Jeg vil ikke si klart ja eller nei før vi har sett på rutinene våre og gjennomført nødvendige refleksjoner knyttet til visualitet, radikalitet, potensialitet og ikke minst anskueliggjøring av den globale modernitetens samspill med menneskelig persepsjon.
Er det et ja?
– Jævlig usikker selv, egentlig.
LES OGSÅ: EKSKLUSIVT: Nasjonalmuseets første utstilling i nytt bygg er en tour de force av norsk samtidskunst
Melina Mikkelsen (33)
Clik here to view.
(Foto: Privat)
Melina Mikkelsen lurte seg inn på kontoret vårt ved å utgi seg for å være et postbud fra Bring. Nå har hun låst resten av redaksjonen inn på kopirommet og står og sikter på meg med en pistol. Melina vil ikke oppgi sin etniske bakgrunn.
– Kom igjen, spør meg om noe!
Vi må snakke om hvordan vi snakker om kunst.
– Hell yes!
Vi snakker jo litt rart om den?
– Meget rart, min venn. Meget rart.
På tide med en demokratisering av formidlingen, eller?
– Norske institusjoner bør snakke om kunsten på en måte som vi som snakker om hvordan vi snakker om kunsten ønsker at vi skal snakke om kunsten. Komplisert? Slett ikke. Bruk vanlige ord, kutt svada og formidl demokratisk. Det er din fordømte plikt – i kunsten så som i livet forøvrig. La nu dette svar være en rettesnor …
– Men nå må jeg gå.
LES OGSÅ: Sniktitt i mobilen til en eskortejente
Johan Pickles (45)
Clik here to view.
(Foto: Uprivat)
Johan Pickles er seniorkurator ved et lite galleri som ligger rett ved hytta i Sverige. Han er nokså interessert i kunst, men har glemt hva e-flux er. Men han leser Tommy Olssons kritikker i Klassekampen, da.
– Han er som Martin Bjørnersen, bare for kunst. Skriver litt rart, men det er bare gøy.
Det som ikke er så gøy er at den kommunikative praksisen på kunstfeltet er preget av anti-demokratiske, kaudervelske fraseringer. Hvorfor er det slik?
– Kanskje er det sånn at språket er der for å vise at selv om kunsten er støttet av det offentlige – og selv om alle har råd til å konsumere kunst – så er ikke kunstverden for alle. Det har den aldri vært, og det blir den trolig aldri heller.
– Og det er greit. En kunst som prøver å appellere til alle er enten kunsterisk verdiløs, som populærkulturen – eller totalitær, som nazistene eller kommunistenes propaganda. You choose.
Nei takk!
– Hehe!
Så alle i Norge bør ikke gå på Astrup Fearnley hver dag?
– I don’t think so, miss! («Jeg tenker ikke sånn, frøken» journ. anm.)
Alle var enige med oss. Yes!
LES OGSÅ: På innsiden av Norsk Thailand Forum: «Er barneekteskap vanlig i Thailand???»
The post Bør demokratisk kunstformidling av kunsten være en demokratisk målsetning for kunstformidlere? appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.