Tegneserienes skyld

Intertekstualitet representerer en av de store trivialiserende faktorene i vår samtid.

DEN STØRSTE KUNNGJØRINGEN som fant sted under årets Comic-Con i San Diego var at Zack Snyder skal regissere en film hvor Supermann møter Batman. Det begynner å bli en stund siden tegneserier skapte de store nyhetsoppslagene fra San Diego, men med tanke på at vi fortsatt befinner oss i superheltfilmenes æra, påvirker tegneseriene likevel i aller høyeste grad den globale populærkulturen. Jeg har lenge forsvart superheltfilmene – og da hovedsakelig Marvel Studios’ filmer – mot kritikk, ettersom shared universe-tilnærmingen til filmserier og enkeltfilmer innebærer en form for intertekstuell historiefortelling som er ny i vestlig underholdningsfilm.

Imidlertid begynner det etter hvert å bli ganske deprimerende å se hva filmstudioene og filmskaperne velger å bruke denne intertekstualiteten til. Tanken om at intertekstualitet i seg selv har noen form for en egenverdi er en av de mest seiglivede mytene postmodernismen har gitt opphav til. Og i kjølvannet av den voldsomme oppvurderingen av populærkulturen som har funnet de siste tiårene, er det lett å argumentere for at intertekstualitet – i form av selvbevisste, publikumskjælende referanser – representerer en av de store trivialiserende faktorene i vår samtid.

SAMTIDIG UTGJØR DEN altomfattende intertekstualiteten en av de aller mest sentrale kvalitetene ved amerikanske superhelttegneserier. I Marvel og DCs fiksjonsuniverser – som strekker seg over 70 år tilbake i tid – flettes figurer inn og ut av historier som fortelles på kryss og tvers av ulike serier og publikasjoner. Superhelter fødes, glemmes, og plukkes så opp igjen etter et tiår eller to i obskuritet, før de enten overeksponeres eller marginaliseres tilbake til limbo, hvorpå syklusen begynner på nytt. Hvis de da ikke altså finnes der i et eller flere nye tegneseriehefter hver måned, hvert eneste år.

Det sier seg selv at når man samlebåndsproduserer tegneserier i samme volum som den amerikanske tegneserieindustrien, ender man opp med en vanvittig mengde middelmådige og dårlige arbeider. Men det som isolert sett fremstår som deprimerende trivielle og uinspirerte fortellinger reddes ofte av det faktum at de inngår i den store konteksten; deres plass i den offisielle kontinuiteten gir dem et snev av verdi som en brikke i den store overgripende fortellingen.

            NÅR MAN BETRAKTER de fiktive livene til tegneseriefigurer som gjennom tiår på tiår har opptrådt i flere hundretalls fortellinger, får man noe av den samme følelsen som når man studerer livene til historiske personer: I makroperspektiv fortoner ikke de mange dumme og inkompetente enkelthistoriene seg som et resultat av forlagenes profitthunger og tegneseriepublikummets bisarre luner – snarere er det som å betrakte epoker av et liv som preges av de samme tilfeldighetene og uoversiktlige konsekvensene som kjennetegner publikums egen tilværelse.

Kontinuiteten – denne store, overgripende makrofortellingen som alle superheltenes små eventyr går opp i – er et element ved amerikanske tegneserier som er vanskelig å forstå dersom man observerer fenomenet fra sidelinjen. Flere hundrevis av middelmådige små fortellinger går opp i en høyere enhet og danner noe som – når man legger til tidsdimensjonen og følelsen av at man år ut og år inn befinner seg inni selve historien – er så stort og omfattende at det er vanskelig å få tilstrekkelig overblikk til å kvalitetsbedømme helheten.

DENNE TYPEN HISTORIEFORTELLING er noe amerikanske tegneserier er relativt alene om (såpeoperaer driver med noe av det samme, men de mangler den særegne distribusjonsstrukturen og de estetisk sprikende uttrykkene), og utgjør det mest misforståtte aspektet ved superheltfiksjonen.

Og det er denne formen for intertekstualitet vi de siste årene har sett spor av i Marvel Studios’ filmer: Det finnes én stor fortelling som snirkler seg inn og ut av Iron Man-, Captain America-, Thor- og Avengers-filmene, og som man utvilsomt vil kunne skimte spor av i studioets kommende filmserier. Saken er imidlertid den at det ikke finnes nok penger i denne verden til å produsere tilstrekkelig mange av disse filmene til at man får den samme svimlende mengden sammenflettede historier som man finner i tegneseriene.

Dette innebærer at det vi i praksis får i disse dyre blockbusterproduksjonene er banale action- og eventyrfortellinger uten noen form for dypereliggende tematikk eller metaforiske ambisjoner.

Til dags dato er Christopher Nolans to siste Batman-filmer de eneste superheltfilmene som virkelig kan sies å handle om noe mer enn hva de kostymekledte figurene på lerretet foretar seg. Selv en relativt sett vellykket film som Iron Man er når alt kommer til alt substansløst fjas som løftes av karisma, timing og et solid grunnkonsept.

I SOMMER HAR man på norske kinoer kunnet se Iron Man 3, Man of Steel, R.I.P.D. og The Wolverine. De fire har det til felles at de er estetisk konvensjonelle, tematisk banale og generelt sett lite minneverdige filmer som er skreddersydd for å avstedkomme stadig flere oppfølgere.

Filmatisk sett er Hollywood inne i en sjeldent uambisiøs og konservativ periode – og alt er tegneserienes feil.

De beste forlagene (som stifter tegneseriene sine selv) akkurat nå:

1

PEOW Studio(peowstudio.com): Årets overraskelse på Oslo Comics Expo var det finfine svenske risografforlaget og -trykkeriet PEOW.

2

Decadence Comics (decadencecomics.com): Sammen med Mould Map-gjengen er Decadence det mest interessante undergrunnstiltaket i Storbritannia. Se opp for dyr porto.

3

Youth in Decline (youthindecline.com): Ryan Sands har endelig gitt forlagsdriften sin et navn – og utgitt Uno Moralez på papir.