Simon Rich er ifølge The Guardian en av USAs morsomste menn. Han blir hyllet av folk som Jon Stewart, Conan O’Brien og Seth Meyers, og sammenlignes i anmeldelser med P.G. Wodehouse og Woody Allen. Men Simon Rich er faktisk morsom.
Ikke morsom på en sånn måte forlag ofte beskriver bøker som i beste fall har et par underfundige poenger om man legger godvilja til, men morsom.
Les også: Tegneseriekollektivet N1b er på vei til verdensherredømme
Og det til tross for at CV-en hans er ganske irriterende. Allerede før han var ferdig på fuckings Harvard ble han ansatt som en av de yngste tekstforfatterne i SNLs historie, og signerte kontrakt om to bøker med et av USAs største forlag. Ant Farm og Free Range Chickens består av korte, poengterte humorhistorier som «Time Machine» fra sistnevnte:
As soon as my time machine was finished, I travelled back to 1890 to kill Hitler before he could commit any of his terrible crimes. Here is the conversation that transpired afterward:
WOMAN: Oh my god you killed a baby.
ME: Yeah, he was Hitler.
WOMAN: Who’s Hitler?
ME: It’s complicated.
WOMAN: Officer, this man just killed a baby!
Etterhvert ble historiene lengre og færre og bøkene fikk mye oppmerksomhet fra film- og TV-produsenter.
Romanene Elliot Allagash (filmrettighetene kjøpt av Jason Reitman) og What in God’s Name (innspilling av TV-serie er i gang) ble begge godt mottatt. Så kom nye novellesamlinger, The Last Girlfriend on Earth (TV-serien Man Seeking Woman gikk i tre sesonger på FX) og Spoiled Brats (Sony har kjøpt filmrettighetene til en av novellene). I tillegg skrev Rich en episode av The Simpsons og bidro på manuset til Pixar-filmen Inside Out. Alt dette på omtrent 11 år.
Etter fire års bokpause kom denne sommeren novellesamlingen Hits and Misses, og ingenting tyder på at Rich begynner å gå tom for idéer. I «Artist’s Revenge» bestemmer for eksempel en regissør seg for å operere en bombe inni en fiendtlig innstilt filmanmelder for å tvinge ham til å lage noe bedre sjæl.
Les også: Hør Per Sandberg rappe i den etterlengtede Iran-remixen
«Adolf Hitler; A GQ Profile» er en parodi på kjendisportretter og på amerikanske mediers forsøk på å menneskeliggjøre høyreekstreme. I intervjuet snakker en folkekjær Adolf Hitler om presset han føler på å skulle overraske fansen i sitt neste folkemord (Hitler er en fast karakter i Richs bøker) og om smarttelefon-avhengighet («A funny thing happened to Hitler when he lost his iPhone. He realised that he didn’t really miss it»).
Richs jeg-personer er hester, kondomer og tidsreisende østeuropeiske jøder som prøver å forstå delingsøkonomi.
I «Dinosaur» sliter en tekstforfatter-dinosaur med å følge med i tiden (han skjønner for eksempel ikke hva woke betyr og vitser om å spise de andre, noe som trigger dem). Han ender med å få sparken etter å ha postet et Facebook-innlegg om politisk korrekthet skrevet i fylla på Dell-maskinen sin.
De absurde vendingene er typiske for Richs historier, og er som regel virkemiddel for å understreke et lett forståelig premiss eller for å dra et poeng til sin ekstreme logiske konklusjon. «Any Person, Living or Dead» handler om et firma som tilbyr deg å spise middag med hvem du vil, living or dead. At det er mulig betyr ikke at det er praktisk. Døde kjendiser må kidnappes av firmaets ansatte som drar tilbake i tid for å hente dem, noe som gjør dem forvirra og redde.
I tillegg har de mest populære, som Shakespeare, begynt å kjenne igjen personene som stadig henter dem tilbake til fremtiden, og motsette seg kidnappingene. Shakespeare og co må derfor dopes ned.
For Rich er det viktig at humoren favner bredt. I et intervju med The Guardian påstår han at målet med bøkene ikke er å drive med banebrytende humorarbeid, men å nå ut til å så mange som mulig. Dette er grunnen til bøkenes enkle språk, som får tekstene til å føles som manus. Kanskje er det nettopp derfor så mange av bøkene ender opp som filmer og TV-serier. Scener flyter sømløst i hverandre, samtaler avsluttes ofte av en kjapp kommentar i det en bil er fremme, en dør åpnes eller en av personene får en idé. De fleste scener starter midt i. Det er nesten umulig ikke å se for seg Jonah Hill eller Seth Rogen når man leser dialogene.
Richs evne til å kutte ned på det unødvendige er også en av bokas styrker. Han er best i små doser, romanene føles som regel alltid litt for lange. Dødpunktene i Richs novellesamlinger er både korte og sjeldne. Hits and Misses er en god introduksjon til en forfatter som beviser at folkelig humor faktisk kan være morsomt.
The post Er forfatteren Simon Rich USAs morsomste mann? appeared first on NATT&DAG.